Verdidebatt

Jeg kjenner uro når fosterets rettsvern blir partipolitikk og popularitetsjakt

ABORT: Når eksistensielle spørsmål blir til partipolitikk og popularitetsjakt, føler jeg som filosof uro. Akkurat det skjer nå i spørsmålet om fosterets rettsvern og grensene mellom liv og død.

Komplekse, eksistensielle spørsmål gjør seg i utgangspunktet dårlig for partipolitikk og valgkamp – de førstnevnte spørsmål fordrer alvor, tid og nyanser, de sistnevnte prosesser fremelsker korte oppsummeringer og klare fronter.

Riktignok trenger vi mer snarere enn mindre eksistensiell refleksjon i politikken, men da må den være av en art som tar innover seg kompleksitet, og som tar seg den nødvendige tid slik at saksforholdene behandles med respekt og grundighet.

Hva mener jeg med begrepet «eksistensielle spørsmål»?

Slike spørsmål handler om det dypeste ved menneskelivet: meningen ved å leve, individets verdighet, beskyttelsen av livet og møtet med døden. Vi beveger oss inn i rom der vi møter grensen for det språket kan formulere, og der entydige svar kan være er vanskelige å finne, selv om det er nettopp på disse områdene vi aller mest søker de svarene.

Oslo 20200224. 
Henrik Syse, medlem av Nobelkomiteen, på møterommet i Nobelinstituttet.
Foto: Heiko Junge / NTB

Politikkens grunnmur

Det vi kan kalle politikkens grunnmur – det som våre lover og politiske vedtak dypest sett bygger på – er langt på vei formet av de eksistensielle spørsmål.

Når vi beskytter liv under en pandemi eller bekjemper krig og slaveri, er det begrunnet i livets verdi og menneskets dypeste verdighet og rettigheter. Men når den eksistensielle grunnmuren skal omsettes i konkret, praktisk politikk, blir det likevel vanskelig.

Faktisk viderefører loven en tanke som mye kristen moralteologi målbar i århundrer

—  Henrik Syse

For akkurat hvor går grensene? Særlig utfordrende blir det når ulike hensyn står mot hverandre. Hva gjør vi når vi ikke klarer å bli enige, men når samtidig mye står på spill?

Abortsaken er en slik sak, der store spørsmål må stilles. Fosteret er et levende vesen, et blivende menneske, det er det ingen tvil om. Skal det ha rettsvern? Eller skal den som aller mest berøres av svangerskapet, nemlig moren, få avbryte svangerskapet?

Noen vil mene saken er enkelt løst – og de finnes på begge sider av debatten. Mennesker av god vilje og med mange felles verdier, kan vise seg grunnleggende uenige. Men en politisk og juridisk løsning må saken likevel ha.

Abortloven og rettsvernet

I Norge ble løsningen selvbestemt abort frem til 12. uke, deretter adgang til abort bestemt av en nemnd frem til 22. uke, med en strengere praksis fra 18. til 22. uke. I praksis utføres det færre aborter jo lenger ut i svangerskapet man er kommet.

Dette er neppe en fullgod lov, men det er i det minste blitt en viss ro rundt den. Faktisk viderefører loven en tanke som mye kristen moralteologi målbar i århundrer, blant annet inspirert av gresk filosofi: at fosteret gradvis «besjeles», og at det derfor får sitt fulle vern som menneske først etter en viss tid i mors mage.

Er det rettsvern som fosteret gis med dagens lov, verdt å ofre på selvbestemmelsens alter?

—  Henrik Syse

Både biologien og senere kristen moraltenkning har utfordret det synet og det verdenssyn som lå til grunn for det. Samtidig er standpunktet ikke uten en viss begrunnelse i vår erfaring: at fosteret etter hvert som det vokser og utvikler organer, følelser og levedyktighet, også tilkjennes et større vern.

Man kan være enig eller uenig i det prinsippet, men i praksis ble dette grunnlaget for et kompromiss som har vunnet stadig større tilslutning.

SV og Rødt ønsker nå å fjerne dette juridiske rettsvernet helt og fullstendig frem til 22. uke av svangerskapet. Det utgjør en radikal endring av norsk rettstenkning.

Fosteret mister det meste av sin status i loven til over halve svangerskapet er gått. Og moren alene blir stående med ansvaret for avgjørelsen som tas også på at langt senere stadium av svangerskapet enn i dag. (Farens umyndiggjøring ved selvbestemt abort utgjør også en side av saken, men jeg skal la det ligge her.)

Fosterdiagnostikk: marked for kommersielle krefter

Denne utviklingen skjer parallelt med stadige fremskritt innen fosterdiagnostikken. Da snakker vi ikke bare om muligheten for å avdekke svært alvorlige sykdommer, men åpningen for å få vite ganske nøyaktig hva som er fosterets mer generelle genetiske egenskaper.

I kjølvannet av dette vil det garantert vokse frem et marked for kommersielle krefter som ønsker å tilby avanserte tester slik at man lettere kan få det barnet som «passer».

Store, komplekse og eksistensielle spørsmål har fått møte politikkens popularitetsjag og raske beslutninger. Det ble et uheldig møte.

—  Henrik Syse

Adskillige filosofer har argumentert for et samfunn der det bør fødes flest mulig barn med bedre anlegg for «lykke». Når vi kombinerer en slik tenkning med en radikal forlenging av selvbestemmelsestiden for abort, hvor langt er da skrittet til et samfunn der vi, med lovens beskyttelse og heiet frem av tilhengere av menneskets selvbestemmelsesrett og perfeksjonsidealer, åpner i praksis for å «bestille» de barn vi vil ha?

Er det verdt å ofre rettsvernet?

Tilhengere av en mye mer liberal abortlov sier at en slik tanke som den jeg her har beskrevet, uttrykker en ekstrem mistillit til kvinner. Dette er tross alt en vanskelig beslutning som krever mye, og den tas ikke med lett hjerte.

Det sistnevnte poenget ser jeg meget godt. Belastningen med en senabort er betydelig for mange. Men nettopp derfor: Skal det alminneliggjøres? Skal moren stå alene? Og er det rettsvern som fosteret gis med dagens lov, verdt å ofre på selvbestemmelsens alter?

Store, komplekse og eksistensielle spørsmål har fått møte politikkens popularitetsjag og raske beslutninger. Det ble et uheldig møte. Heldigvis er det lov å besinne seg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt