Verdidebatt

Guddommelig medfølelse

BARMHJERTIGHET: Hvorfor problematiserer Jesus vår vilje til å utøve nestekjærlighet?

Fortellingen om den barmhjertige samaritan skal ikke fortelle oss hva nestekjærlighet er. Det er ingen tvil om hva stakkaren i veikanten trenger.

Fortellingen skal heller ikke identifisere nesten. For han ligger jo der, synlig for enhver. Nei, fortellingen handler om hvem som viser seg som en neste for den som trenger hjelp. Perspektiv dreies mot oss, vi som går forbi.

Her kunne jo Jesus gjort det lettere for oss. Han kunne nøyd seg med å fortelle om en prest som stoppet opp, og som hjalp den trengende. Da hadde fortellingen blitt en glatt og grei fortelling om nestekjærlighetens selvfølgelighet.

Men det er ikke slik Jesus forteller. Han lar presten som med den største selvfølge burde utvise nestekjærlighet, han lar ham gå forbi. Hvorfor? Hvorfor problematiserer Jesus vår vilje til å utøve nestekjærlighet?

Oslo 13.06.2017.
Geir Hellemo, pensjonist, tidligere rektor ved Det praktisk-teologiske seminar og professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo. 
Foto: Joakim S. Enger

Vi prøver alle å vri oss unna

Jeg tror han utfordrer vår handlingsvilje fordi nestekjærligheten er vanskelig. Vi har alle, når vi tenker etter, en egen evne til å unndra oss ansvaret for våre omgivelser.

Vi prøver alle å vri oss unna. Vi er mestere i å overse det som ikke passer inn i vårt tankeunivers. Akkurat som presten som kan ha tenkt: Hvordan går det an å være så dumdristig at en legger ut på en så farefull strekning helt på egen hånd? Jeg kan da ikke bruke kreftene mine på en som har vært så skjødesløs. Jeg har større oppgaver enn som så.

Vi er mestere i å overse det som ikke passer inn i vårt tankeunivers

—  Geir Hellemo

Kanskje tenkte han i forlengelsen: Når jeg kommer tilbake til Jerusalem, vil jeg snakke med fariseerne og de skriftlærde, og så skal vi sammen legge en plan for hvordan veien mellom Jerusalem og Jeriko blir tryggere. Får vi bare på plass en god strategiplan for å bli kvitt disse røverne, så vil nok alt til sist ordne seg.

Nå vet vi ikke om dette er riktig. Vi vet ikke stort om hvilke tanker verken presten eller samaritanen gjorde seg på vandringen mot Jeriko.

Likevel får vi vite en god del. Det finner vi ut dersom vi sammenlikner prestens og samaritanens væremåte. Om presten heter det nemlig at han så, gikk utenom og forbi. Det er det hele. Samaritanen så også. Men så heter det: «Han fikk inderlig medfølelse med ham.» Det gjør hele forskjellen. Unndragelsen er blitt erstattet av medfølelse.

Guddommelig medfølelse

Medfølelse er et krevende ord. Vi kan fort komme til å tenke på tårefylte intervjuer på TV-skjermen. Men egentlig dreier det seg om noe helt annet. Medfølelse har med engasjement å gjøre. Dypest sett er medfølelsen guddommelig.

Det er derfor vi innleder alle vår gudstjenester nettopp med å be om Guds medfølelse. Det er det vi gjør når vi synger Kyrie eleison. Og det betyr at vi ikke bare ber om at Gud skal bli berørt av vår skjebne, men vi ber om at han skal se oss og hjelpe oss i vår hjelpeløshet.

Vi ber om at han rekker oss en hånd. I bunn og grunn sammenfattes hele kristentroen i denne bønnen om Guds medynk med en skadet menneskehet.

Det som er så oppsiktsvekkende med samaritanen, det er at han bryr seg om en motstander som over tid har ekskludert ham fra det gode selskap.

—  Geir Hellemo

Det kristenmennesket ikke kan si

Så er det én ting til som skiller presten fra samaritanen. Presten unnlater å gjøre det helt selvfølgelige, nemlig å hjelpe en av sine egne. Samaritanen derimot, ter seg helt annerledes, på tross av at han tilhører en etnisk og religiøs minoritet som lå i åpent fiendskap med jødene.

Det som er så oppsiktsvekkende med samaritanen, det er at han bryr seg om en motstander som over tid har ekskludert ham fra det gode selskap.

Slik skiller han seg både fra presten og andre som pleier religionsutøvelsen. Det er på sin plass å føye til at han også skiller seg fra mang en politiker. For politikere kan nøye seg med å si det som folk flest forventer seg av dem. Som for eksempel at vårt ansvar stopper ved landegrensene.

Det kan ikke kristenmennesket. For kristenmennesket er ikke bare kirken én. Det samme er menneskeheten. I kristenheten er murene revet ned, en gang for alle, til og med mellom folkeslag som ikke kan utstå hverandre.

Jesu moralske kompass

Vi lever altså i en verden hvor ansvaret ikke kan avgrenses til å gjelde dem som er like oss selv. Det er slik Jesus stiller inn det moralske kompasset. Han lar pilen peke mot dem som viser seg for våre øyne, enten de befinner seg i grøftekanten eller på TV-skjermen.

Hva mer er å si? Antakelig er det tilstrekkelig å gjenta Jesu ord: «Gå du og gjør som ham.» Hvis noen skulle synes at det lyder litt for enkelt og selvfølgelig, så betyr det bare at bibelfortellingen har tjent sin hensikt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt