Verdidebatt

Å finne Gud under pandemien

ÅNDELIGHET: Mange har følt på en åndelig ensomhet under pandemien. Samtidig kan annerledesåret være vår anledning til å gjøre de endringer i livet som gir oss energi, heller enn å ta.

Vi er på vei inn pandemiens andre år. De siste 12 månedene har blitt beskrevet i fantasifulle, negative ordlag som «drittår», og hvorvidt de kan sammmenlignes med krigsårene.

Selv tenker jeg på pandemiåret som «annerledesåret». Et «drittår» kan jo være så mangt, og selv i krig er ikke krigen lik for alle. Men det vi kanskje kan enes om er at livet begynner å føles innestengt, og psyken så tynn og strukket som smør skrapt over for mye brød.

Et trygt zoom-rom

Regnbuen har ikke samme effekt på smilebåndet lenger, men jeg kjenner at behovet for å oppleve noe vakkert er sterkt. Jeg har saumfart internett – for det er det rødt nivå gir rom for – i søken etter noe vakkert å hvile ved. Ikke vakkert i materiell forstand, for det kastes på oss fra alle kanter, men skjønnhet på en mer meningsfull måte.

Heldigvis er det ramadan nå, og jeg har blitt invitert til å delta i en liten virtuell jamaat (forsamling). Hver kveld møtes vi på zoom etter iftar (fastebryting) og snakker om tro og vår egen praksis.

Vi leser og resiterer, tolker og reflekterer. Det er et trygt sted – et rom hvor vi kan dele alt som tynger og som gleder. Vi deler fra livet og fra dagens hendelser. Det som stadig kommer opp er følelsen av å fråtse i inntrykk og materielle goder, at vi er privilegert, samtidig som følelsen av tomhet er nærværende.

Følt på behovet for åpne moskeer

Ramadan er tid for refleksjon og vurdering av eget liv og handlinger. Det er en tid der mange muslimer bestemmer seg for å sette ny kurs. Men ramadanforsettene til tross – det kan være krevende å opprettholde dem året rundt. I denne lille virtuelle forsamlingen har vi delt tanker om hvordan få «ramadan-synet»; nærhet til Gud og fokus på egen vekst og etikk, til å vedvare.

At vi ikke kan møte venner og kjente, og ikke kan oppsøke moskeer, har tvunget oss til å (re)vurdere hva som er viktig i livet. Hva er det som metter og gir ro? Hva splitter vårt innerste vesen og tapper oss for livsenergi?

Det siste året har mange tatt til orde for å åpne kirkene, nettopp for å ta vare på fellesskapet i denne utfordrende tiden. Minoritetene har vært stille om dette spørsmålet, men det betyr ikke at vi ikke har følt de samme behovene. Minoritetene innad i minoritetene kanskje enda mer.

Hvordan finne Guds aya?

Medlemmene i forsamlinger er en minoritet i minoriteten, med tanke på de forskjellige bakgrunnene vi kommer fra. Dette kommer klart og tydelig fram i samtalene våre, og i tårene til de som ikke har noen å snakke om tro og om Gud med.

Det å møtes på zoom under ramadan er for mange første gang de opplever et fellesskap hvor deres stemme er viktig. I zoom-rommet praktiseres «delt autoritet» og deltagerne inviteres til både å bidra i resitasjonen av Koranen og med egne refleksjoner.

Det å møtes på zoom under ramadan er for mange første gang de opplever et fellesskap hvor deres stemme er viktig.

—  Amina Selimovic

Under de første tolv dagene av ramadan har vi i fellesskap reflektert over hvordan vi kan se forbi det materielle og se Guds aya (tegn) – det vakre – i verden. Jeg er langt fra målet, men noen praktiske ting har jeg landet på.

Det første: Å kutte ut sosiale medier. Den tiden som går til å holde meg oppdatert på alt og ingenting tilfører ikke kunnskap, men tapper meg for energi. Det er en ganske moderne måte å faste på, men jeg tror det er viktig.

Vi har også snakket om å starte med aktiviteter som tilfører livet det vi føler mangler. Som for eksempel å føre en korandagbok – eller i denne sammenhengen en ramdandagbok. Daglige refleksjoner med fokus på å se det vakre i hverdagen. En enkel aktivitet, men samtidig ikke noe som skjer før en faktisk setter seg ned og skriver.

Gud i hverdagen

Å være tilstede i øyeblikket er fellesnevneren. Hva vi kan gjøre alene og for oss selv er viktig å finne ut av, men likeså er å erkjenne hvor viktig fellesskapet er. Hva vi kan få til når vi er sammen.

«Den veien vi går på to dager sammen med en lærer, tar to hundre når vi skal streve oss fram alene» delte en av kvinnene i forsamlingen.

Det å leve i gjennomsekulariserte samfunn setter rammer for hvordan vi lever som troende. Det er ofte ikke plass til Gud i hverdagssamtalen. Men hvordan vi er innad i våre fellesskap er opp til oss.

At mange føler på en åndelig ensomhet under pandemien – men også ellers – kan vitne om manglende inkludering av troserfaringer.

—  Amina Selimovic

Hvordan og hvor mye vi snakker om Gud er ikke noe storsamfunnet styrer, men tradisjonene vi vokste opp med. At mange føler på en åndelig ensomhet under pandemien – men også ellers – kan vitne om manglende inkludering av troserfaringer.

Mange lærdommer kan tas fra året vi har vært gjennom. Vi trenger å stadig vurdere hva som er viktig og riktig, og ikke minst trenger vi å la stemmen vår bli hørt for å kunne ta vår plass.

Hvor mye er vi bundet av form, og hvor mye av åndelighet og kjærlighet? Gjennomføres bønn i frykt for Gud eller av kjærlighet til Gud? Begge er mulige, men min erfaring er at kjærlighetsveien – å falle i sujud (prostrasjon) med åpne øyne – tilfører en dybde til bønnen som overgår formen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt