Like før Norge ble stengt ned i mars 2020 og hele verden ble endret av det usynlige korona-viruset, ble jeg ansatt i 30 prosent vikarprest-stilling Hauketo-Prinsdal menighet. Oppdraget besto hovedsakelig av gudstjenester og tjenesteuker med begravelser.
I løpet av det første korona-året hadde jeg 21 gravferder. Dette har vært en spesiell erfaring som har gitt meg sterke, lærerike og tankevekkende erfaringer.
Viruset har tatt fra oss viktige verktøy
I gravferder er det sterke følelser. Og det er vanligvis mange mennesker tilstede som uttrykker følelsene med nærhet. Da koronaen kom ble det satt sterke begrensninger til å være samlet, og avstand ble måten vi måtte forholde oss til hverandre på.
Selv om det meste ble stengt, har gravferder hele tiden vært tillatt å gjennomføre. Likevel endret viruset mye av innholdet vi er vant til fra gravferder. Vi måtte fjerne oss fra noe av det mest menneskelige vi tar i bruk i sorgsituasjoner, nemlig å være nær, klemme, holde rundt og ta på hverandre.
Ikke engang et håndtrykk med de pårørende har vært mulig.
— Per Anders Nordengen
Ikke engang et håndtrykk med de pårørende har vært mulig. Viruset har dermed tatt fra oss noen av de viktigste verktøyene vi har i møte med sorg og sørgende.
Nærvær for å gi hverandre trøst ble noe av det farligste. Vi har måttet være nær med avstand. Noen ganger har jeg spurt meg selv; hva er en gravferd når kisten er senket eller kjørt bort uten at de som var tilstede kunne berøre, ta hverandre i hendene og holde rundt?
[ Begravelsesbyrå har avvist flere tusen i begravelser under pandemien ]
Skjermen kan ikke erstatte det fysiske møtet
Midt i denne underlige situasjonen er jeg imponert og stolt over hvordan vi prester i samarbeid med ansatte i kirkene og særlig begravelsesbyråene, likevel har klart å gi pårørende en verdig avskjed med sine kjære.
Gravferd er blant de viktigste situasjonene i livet. På tross av de strenge avstandsbestemmelsene har vi klart å ta vare på den viktige respekten og verdigheten som en gravferd krever.
Selv har jeg lagt stor vekt på å treffe pårørende fysisk i sorgsamtalen.
— Per Anders Nordengen
Før gravferden har mange pårørende hatt en belastende siste tid med sin kjære på grunn av besøks-restriksjoner på sykehjem eller sykehus. Mange har ikke kunnet ta imot besøk, og flere har ikke fått være tilstede i livets siste fase.
Samtalen med byrået har måttet skje på telefon eller via skjerm. Selv har jeg lagt stor vekt på å treffe pårørende fysisk i sorgsamtalen. Det er ingen skjerm som kan erstatte det fysiske nærværet i slike stuasjoner.
De gangene jeg ikke har kunnet gå hjem til pårørende har vi brukt kirken for å samtale om avdøde og om begravelsen.
[ Peru: Tillot hemmelige korona-begravelser i umerkede massegraver ]
Glissent oppmøte i store kirker
Før gravferden har de få som skulle være tilstede måttet forhåndsregistrere seg. Selv om gravferder i lange perioder har vært et av de eneste stedene vi har hatt lov til å være samlet, har det vært begrenset hvor mange som har hatt lov til å være tilstede.
Med maksimum 30-50 personer lovlig tilstede har det vært glissent i de store kirkene som vanligvis er fulle under begravelser. Mange som har ønsket det har ikke fått mulighet til den viktige sorgbearbeidelsen det er å være tilstede i en gravferd.
Noen har valgt å streame seremonien, og på den måten har flere kunnet se gravferden. Men mange har fortalt at det har vært langt fra det samme å ta avskjed med et medmenneske fra en skjerm i stuen, uten å møte andres blikk, uten å hilse på noen på vei inn i kirken, og uten å stå sammen med de sørgende i tomheten etterpå.
Under smittetopper har det til og med vært forbudt å synge salmene som er trykket i programmet.
— Per Anders Nordengen
Har ivaretatt verdigheten
De som har kunnet være fysisk tilstede i gravferden har blitt møtt av antibac ved inngangen. Pålegg om munnbind har gjort at vi noen ganger ikke engang har sett hverandres ansikter. Under smittetopper har det til og med vært forbudt å synge salmene som er trykket i programmet.
Under gravferden har alle fått henvist plasser og sittet alene eller sammen med sin lille kohort. De viktige minnesamværene hvor minner deles, sorgen settes ord på og hvor mennesker treffer hverandre, har heller ikke vært mulig å arrangere.
Koronaåret har gitt mye ettertanke og refleksjoner. Gravferder er viktige markeringer i våre liv. Derfor er det godt å ha erfart at vi på tross av de nødvendige begrensningene har maktet å ivareta respekten for avdøde og verdigheten for de pårørende, som på grunn av viruset har vært i en dobbelt vanskelig situasjon.