Nazisten og geniet i klasserommet

Det er få forfattere som er så takknemlig å bruke i undervisningen som Hamsun. Det er fascinerende hvordan Sult-helten engasjerer 19-åringer i en tid der ulike reality- programmer konkurrerer om elevens oppmerksomhet.

Deltagernes utagerende adferd i «Ex on the beach» vekker mindre engasjement enn den unge enken i Hamsuns «Livets røst». Høylytt går diskusjonen om årsakene til at hun har sex med en tilfeldig mann mens kisten med hennes nylig avdøde husbond står i naborommet.

Hvem skal få plass i klasserommet?

Enda høyere temperatur blir det når Hamsuns ideologiske standpunkt er temaet. Elevene kommer meg alltid i forkjøpet.

Det er tydelig at de allerede har kunnskap om hans ideologiske forankring: Hvordan kan vi la en svoren nazist få så mye plass i undervisningen? Og er det riktig at det ikke finnes en eneste statue eller en gate oppkalt etter nobelprisvinneren i litteratur?

Også utenfor skolen går diskusjonen friskt. Med jevne mellomrom dukker krangelen opp om hva, og ikke minst hvem som skal få plass i klasserommet.

Nordiskprofessor Ståle Dingstad er i disse dager aktuell med boka Hamsun og det norske holocaust, hvor han forankrer Hamsun til nazismens tankegods. «Vi kan ikke lenger oppfatte ham som en stor og god forfatter. Etter Auschwitz er det barbarisk», sier Dingstad til Klassekampen.

Dermed reiser diskusjonen seg igjen: Hvordan skal vi forholde oss til nazisten og geniet Hamsun?

[ Torleiv Austad: «Det finnes mange eksempler på at kirken var taus da nazistene avslørte sin uvilje mot jødene» ]

Kan ikke isoleres til Hamsun

La det åpenbare være stadfestet med det samme: Dette er ikke et forsvarsskrift for Hamsuns ideologiske standpunkt.

Tvert imot har jeg alltid ansett det som en av mine viktigste oppgaver å gjøre elevene oppmerksomme på, og motvirke antidemokratiske tendenser, ekstremnasjonalisme og jødehat også i det norske samfunnet, både nå og i tiden rundt Hitlers maktovertagelse.

For dette er dessverre ikke tanker som kan isoleres til Hamsun eller mellomkrigstidens Tyskland, men noe vi også i vår samtid smertelig har erfart.

Det er elevene som skal avsløre, ikke vi som skal sensurere.

—  Kristin Ask

Det teoretiske grunnlaget for Hitlers ideologi finner vi i antisemittisme som går langt tilbake i tid, men også i sosialdarwinismen, nasjonalismen og forstillingen om menneskets rasetilhørighet. Hodeskallene i forskeren Kristian Schreiners samling, er tause vitner om et vitenskapsmiljø også i Norge hvor begrepet rase var en selvfølge.

Og selv om raseforskerne ikke nødvendigvis var rasister, ble grunnlaget lagt for å rangere mennesketyper i hierarkiske system lagt, et hierarki som igjen ble brukt til å legitimere undertrykkelse av minoriteter som samer.

Kanskje var det først etter at konsekvensene av raseideologien ble synlig i røyken fra krematorieovnene i konsentrasjonsleirene, at tilhengere av rasehygienen ble kastet ut av det gode selskap.

[ Nazi-ideologien var utbredt også blant vanlige soldater ]

La elevene avsløre Hamsun

Men også vår stolte nasjonalhistorie på 1800- tallet har skampletter. Jakten etter den norske identiteten resulterte i assimilering, utestengelse og forfølgelse av minoritetsgrupper som ikke passet inn i våre forfedres definisjon av det norske, blant annet jødene som ble nektet tilgang til landet ifølge Grunnloven vi stolt feirer hver 17. mai.

Det er i denne konteksten vi må forstå Hamsun, ikke for å unnskylde, men for å fatte hvordan en begavet mann kunne ha så ekstreme tanker. Vi må se hans meninger i lys av tiden og samfunnet han levde i.

Kanskje var det nettopp i forsøket på å isolere og marginalisere disse tankene at Hamsun ble stemplet som gal av den norske domstolen. Hans nazistiske ytringer var et resultat av «varig svekkede sjelsevner».

Med denne dommen gikk samfunnet fri fra det granskende og selverkjennende blikket, et kritisk blikk vi trenger både når vi ser på fortid og samtid for å ta et oppgjør med farlig tankegods.

Om vi skal klare det, kan ikke kontroversielle forfatter og kunstnere holdes utenfor klasserommet. I dialogen med elevene kan vi avsløre og oppdage og på den måten trene opp både vår og deres kritiske sans. Det er elevene som skal avsløre, ikke vi som skal sensurere.

Vil skape gigantiske hull i kulturhistorien

Men om vi forholder oss til Hamsuns nazistiske tankegods i klasserommet med en analytisk distanse, hva gjør vi så med hans litterære tekster? Kan vi fortsatt leve oss inn i karakterene fra hans litteratur og la oss engasjere og begeistre, eller betyr hans politiske overbevisning at vi ikke kan anerkjenne storhetens i hans litteratur?

Det er her jeg mener Dingstad trør feil når han skriver at det er barbarisk å betrakte Hamsun som en stor og god forfatter etter Auschwitz.

For vil et verk alltid være preget av skaperens ideologiske ståsted, smittet av komponisten, forfatteren eller kunstnerens overbevisning og være en fare for skjult indoktrinering? Konsekvensen av en slik slutning vil etter min mening være katastrofal og føre til gigantiske hull i både norsk og europeisk kulturhistorie.

[ Vårt Land mener: Roald Dahls antisemittisme er et problem for oss som leser ham ]

Lista over antisemitter er lang

Selv klarer jeg ikke å høre Wagners «Der Ring das Nibelungen» uten å tenke på åpningsscenen i Riefenstahls propagandafilm, Viljens triumf hvor Hitler fremstilles som en gud akkompagnert av tonene fra Wagners opera.

Hadde jeg latt denne assosiasjoner bli stående, ville jeg gått glipp av store musikalske opplevelser. For Hitlers dyrking av Wagner, betyr vel ikke at vi må utelukke en av Europas store komponister?

Men det verste er at vi igjen kan komme til å kjenne lukten fra nazistenes bokbål.

—  Kristin Ask

Heller ikke Nietzsche slapp unna nazistenes klamme grep. Men om vi lar nazistene tolkning av hans teori om overmennesket bli stående, mister vi en viktig del av forståelsen av det moderne mennesket.

Og hva med Martin Luther? Betyr avskyen mot jøder som vi finner i noen av hans tekster at vi ikke lenger kan anerkjenne hans betydning for reformasjonen og hans del i opplysningsprosjektet i Europa? Lista er lang av forfattere og kunstnere vi da må neglisjere.

Tvilsom moral har plass i klasserommet

Jeg tror ikke det finnes en automatisk forbindelse mellom forfatterens overbevisning og den kunstneriske teksten hun skaper. Menneskets sinn og ikke minst språket, er for mangfoldig, noe Hamsun nettopp gjorde oss oppmerksom på.

Om jeg skulle ta feil, mener jeg likefullt at tekster, bilder og musikk av kunstnere med tvilsom moral og ideologi har en plass både i kanon og klasserommet. Om vi gjør skolen hermetisk lukket for kontroversielle kunst, litteratur og meninger, står vi i fare for å gå glipp av muligheten til å lære elevene kritisk tenkning.

Men det verste er at vi igjen kan komme til å kjenne lukten fra nazistenes bokbål. Spørsmålet bør ikke være om, men hvordan vi møter slikt tankegods.

[ Ole Christian Kvarme: – «Blodskyld» rammer fortsatt jødene ]