Verdidebatt

Er det sikkert at kirken sviktet jødene?

HOLOCAUST: Marte Michelet har uttalt seg skråsikkert om at biskop Berggrav kjente til at jødene skulle deporteres, men holdt informasjonen tilbake. Men er det så sikkert?

I boken Tid for historie (2015) skriver historikeren Erling Sandmo, som dessverre døde for litt over et år siden, om studiet av fortiden: «Kildene taler ikke for seg selv. Vi må gi dem mening.»

Kildene er som spor av fortiden som må plasseres i en større sammenheng. Dermed hviler det et faglig og etisk ansvar på historikeren som skal sy kildene sammen – især når temaet er såpass alvorlig som holocaust.

Hvordan skaper man helhet i bruddstykkene, hvilke forklaringer forsøker vi gi på noe så ondt og grusomt som folkemordet mot jødene?

Trumfer engasjement presisjon?

Et nylig eksempel på denne utfordringen er NRKs dokumentarserie Frontkjempere. Serien har blitt møtt med heftige innvendinger for manglende motstand mot frontkjempernes egne fortellinger, men det sporer ikke NRK av debatten som kommer med denne konklusjonen:

«En kjerneoppgave for NRK å fremme engasjement og refleksjon» (Ytring 06.04). Er det slik at engasjement trumfer presisjon?

Noe av det samme problemet har oppstått i den pågående debatten om Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?. Michelet må anerkjennes for å stille ubehagelige spørsmål om et komplisert tema, men nytten av det blir mindre når hennes overordnede forklaring ikke kan støttes opp kildene.

Er situasjonen såpass sikker at man kan trekke den slutning at kirken sviktet jødene?

—  Anders Martinsen

Er det sikkert at kirken sviktet jødene?

Et sentralt tema i Michelets arbeid er at motstandsbevegelsen, blant dem Oslo-biskop Eivind Berggrav, ble varslet om en forestående aksjon mot jødene i Norge. Michelet har både i Hva visste hjemmefronten? og til Vårt Land (09.11.2018) uttalt seg skråsikkert om at Berggrav med stor sannsynlighet kjente til at jødene skulle deporteres, men valgte å holde informasjonen tilbake.

Denne påstanden inngår i Michelets overordnede forklaring på at såpass mange jøder ble arrestert; de ble sviktet av motstandsbevegelsen og dette har blitt dekket over i historieskrivningen etter krigen. Michelet har fått til dels støtte fra professor emeritus i teologi, Torleiv Austad (se VL 09.11.2018 og VL 30.01.2021).

Men er situasjonen såpass sikker at man kan trekke den slutning at kirken sviktet jødene? Her må man skille mellom hva som har dekning i kildematerialet, og hva som er historikerens tolkninger og sammensetninger av kildene.

Hva visste kirkeledelsen og Berggrav?

Det er sannsynlig at noen i kirkens ledelse ble varslet om at noe skulle skje med jødene, dvs. en form for aksjon.

Varslet kom fra den tyske motstandsmannen og lederen av Kreisauer-kretsen grev Helmuth James von Moltke (han ble henrettet i 1945). Hans allierte i Norge oberstløytnanten Theodor Steltzer hadde kontakt med norske motstandsmenn, deriblant Berggrav.

Moltke besøkte Norge to ganger før deportasjonen av jødene (som startet 26. okt.) henholdsvis i april og september. Under besøket i midten av april traff Moltke sammen Steltzer og presten Diethrich Bonhoeffer personer i motstandsbevegelsen og kirkeledelsen, bl.a. Alex Johnson (senere biskop i Tunsberg) som stod Berggrav nær.

At kirkens ledelse feilvurderte situasjonen er klart, men årsaken er uklar.

—  Anders Martisen

Berggrav var da fengslet, han slapp ut 16. april og ble internert på hytten i Asker. Under det andre besøket i september møtte Moltke på nytt motstandsmenn inkludert Berggrav og Johnson. Under besøkene skal Moltke ha informert om planene om utryddelsen av jødene.

Allikevel er det uklart nøyaktig hva varslene konkret innebar, hvem som mottok dem og hvordan det ble forstått. Innholdet i samtalene er ikke bevart og kildene gir litt forskjellige opplysninger.

Videre har Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen [BBT] fremhevet at det i tillegg er usikkert hva Moltke visste om nazistenes planer om jødeutryddelsen. Det er som et stort hull i vår forståelse av disse hendelsene, og i fraværet av kilder må hullet fylles med historikernes forklaringer.

Hvorfor handlet ikke kirkeledelsen?

Kirken mobiliserte ikke for jødenes sak på grunn av Moltkes opplysninger. Ifølge aktørene selv var de uvitende om en konkret aksjon mot jødene. De forstod ikke faren og kunne vanskelig forestille seg en utryddelse av jødene – men det er antydninger til at de burde sett faresignalene.

Austad fremholder at kirken generelt var likegyldig til jødene i den forstand at man ikke prioriterte å støtte de stadig mer utsatte jødene. Derfor reagerte man for sent da arrestasjonen av jødene begynte.

En god historisk fremstilling står og faller på kildene. Michelet faller på kildene.

—  Anders Martisen

Austad har et poeng, men jeg følger ham ikke hele veien. At kirkens ledelse feilvurderte situasjonen er klart, men årsaken er uklar. Det skyldes først og fremst at innholdet i varslene ikke er kjent. I tillegg har Andreas Martin Seierstad (VL 22.11.18) f.eks. kommet med eksempler som utfordrer påstanden om at kirken var likegyldig. Det gjenstår mer arbeid for å finne ut hva kirkeledelsen visste.

Følgelig er det vanskelig å gi tilslutning til at Berggrav med stor sannsynlighet kjente til planer om en aksjon mot jødene. Det er en mulighet – slik det heter på engelsk absence of evidence, is not evidence of absence (fravær av bevis, beviser ikke fravær).

Men analytisk gir det veldig lite å forholde seg til muligheter (det er også mulig at Berggrav ikke kjente til noe). Saken må være om det er sannsynlig.

Norge under tysk okkupasjon. Arresterte nordmenn. Biskop Eivind Berggrav ble internert i sin hytte i Asker fra påsken 1942 til han rømte i april 1945. På bildet er han under sterkt politioppsyn i arbeid utenfor sin hytte i Asker der han var internert i over tre år.
WW2 - Bishop Eivind Berggrav interned at his cottage. 
NTB-arkiv.

Michelet snur bevisbyrden på hodet

Dessverre snur Michelet bevisbyrden på hodet og mener fraværet av kilder beviser hennes påstander. Det vil si at tausheten etter krigen om jødenes situasjon viser at aktørene hadde noe å skjule.

For å sannsynliggjøre det skaper Michelet en slags profil på Berggrav (o.a. i motstandsbevegelsen) som tillegger ham motiver for at informasjon ble holdt tilbake. Det er på dette punktet hun har møtt motbør bl.a. fra BBT og etterkommere av motstandsfolk.

Et problem i Michelets framstilling er at den ikke sorteres mellom hennes egne påstander og hva som kommer fra kildene. Problemet aksentueres at flere påstander er misvisende eller udokumenterte. Leser man boken får man likevel inntrykk at alt står støtt på solid kildegrunnlag.

Det gjør altså ikke. Hvis en historisk fortelling er sydd sammen av kilder og fortolkninger, kan man si at det rakner i sømmene på Hva visste hjemmefronten?.

Har vi kommet nærmere sannheten?

Noe av det inspirerende med Erling Sandmos virke som historiker, var at han åpnet for en forståelse av fortidens annerledeshet uten å eksotifisere.

Det motsatte skjer i Frontkjempere som skal dramatisere og gjenskape fortiden med sterke virkemidler vi gjenkjenner fra krigsfilmer. Michelets bok har preg av spenningsromanen, de dramatiske hendelsene som uunngåelig leder til den grusomme behandlingen av jødene og dekkoperasjonen derpå.

Behovet for grundige studier av spørsmålene Michelet reiser er stort.

—  Anders Martisen

Det er disse grepene som skaper sammenheng og forklaringer i den historiske framstillingen. Det kan være spennende, men ikke nødvendigvis god historie.

En god historisk fremstilling står og faller på kildene. Michelet faller på kildene. Det er en synd. Behovet for grundige studier av spørsmålene Michelet reiser er stort. Hun har åpnet noen dører inn i vår nære og vonde historie med jødene som krever videre utforskning.

Og mens debatten om denne boken omsider ebber ut, kan fokuset settes på nytt på kirken og holocaust – kanskje med en mer «Sandmosk» tilnærming til materialet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt