Verdidebatt

Hva vi tror og hva vi vet

KRIGEN: Beretningene til både seierherrene og taperne må underkastes samme kildekritiske metode. Frontkjempernes versjon har også sin plass blant fortellingene om krigen.

Lars-Erik Vaale, debatt, frontkjemperne

I VL 07.04.21 hevder anmelder Kristin Aalen at NRKs serie «Frontkjempere» bygger på et selektivt empirisk grunnlag og langt på vei ukritisk godtar deres egen avvisning av at de begikk krigsforbrytelser på Østfronten.

At norske frontsoldater deltok i overgrep på og drap av sivile i Polen og Sovjetunionen, er dokumentert, bl.a. av historikeren Sigurd Sørlie (Solkors eller hakekors, 2015), og ikke minst blant dem som tilhørte 5. SS Divisjon Wiking, under deres opphold i Ukraina. Kun én av de syv medvirkende i NRK-serien erkjente dette.

Dette innebærer naturligvis ikke at de øvrige frontkjemperne i programmene skal frikjennes for slike forbrytelser, dersom de faktisk var skyld i dem. De må likevel underbygges empirisk, og knyttes til konkrete handlinger og spesifiserte enheter av krigsfrivillige.

Lars-Erik Vaale, Rettshistoriker

Etnisk forskjellsbehandling

Her er seriens forsvarere og kritikere likestilt, i det de første ikke klarer å avkrefte at de seks resterende frontkjemperne var uskyldige i krigsforbrytelser og de andre ikke er i stand til å bekrefte deres skyld i dem.

En viktig forklaring på dette har dessverre fått alt for lite fokus i serien og diskusjonen om den, senest i Debatten 13.04.21: Påtalemyndigheten var under rettsoppgjøret etter 1945 lite opptatt av hva frontkjemperne gjorde i utlandet eller mot utlendinger i Norge.

Hovedfokus var at deres militære krigstjeneste utgjorde et forræderi mot Norge, klart definert i 1902-straffeloven. Hadde de etter tjenesten, som ansatte i Hirden, Statspolitiet, Grensepolitiet og Gestapo osv., mishandlet og drept norske motstandsfolk, risikerte de dødsstraff i oppgjøret.

Erfaringene fra slagmarken er ikke alene en tilstrekkelig forklaring på at noen ble torturister og drapsmenn i leire og fengsler hjemme i Norge.

—  Lars-Erik Vaale

Ingen av dem som utsatte utenlandske krigsfanger for samme behandling i Norge eller deportert jøder til Auschwitz ble henrettet, og de fikk dessuten gjennomgående mildere reaksjoner enn de ansvarlige for slike overgrep på nordmenn.

Denne etniske forskjellsbehandlingen er unektelig et tungt tankekors å bære i vårt land, som hadde den første generalsekretæren i FN fra 1946, og sluttet seg til organisasjonens konvensjon mot folkemord og erklæring om menneskerettigheter i 1948.

Erfaringene fra slagmarken

Aalen trekker frem Stapo-betjenten Holger Tou, Gestapo-tolken Reidar Haaland og «bortimot 30» Sonderabteilung Lola-medlemmer («Rinnan-banden») som eksempler på frontkjempere som ble «fullstendig forrået av å delta på Østfronten».

Krigen virket utvilsomt brutaliserende på frontkjemperne, men erfaringene fra slagmarken er ikke alene en tilstrekkelig forklaring på at noen ble torturister og drapsmenn i leire og fengsler hjemme i Norge.

Å dømme Tou, Haaland og flere i Rinnanbanden rett er åpenbart ikke enklere i 2021 enn det var i 1945-1946

—  Lars-Erik Vaale

Bandelederen Henry Rinnan ble, i likhet med flere av sine underordnede, dømt for å ha drept og torturert fanger, uten å ha vært på Østfronten, mens det fantes medarbeidere som ikke gjorde dette, selv om de var der.

Tolken Reidar Haaland var den første dødsdømte i oppgjøret. Lagdommer Carl Bonnevie besøkte ham i cellen og kjente ikke til noen annen fange, mer beredt på å ta sin straff enn Haaland, men erkjente også at han trolig ville ha berget livet dersom saken kom opp senere. Ifølge Bonnevie var dette også «den alminnelige oppfatning blant jurister» (Samtiden 1956).

Å dømme rett er ikke enklere i 2021

I fjor hevdet jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde at «å døma rett er kunsten å gjera det umoglege», særlig når man går inn i en konkret sak, som mot betjenten Holger Tou. Han var «like vanskeleg å døma rett i samtid som ettertid» (Prosa nr. 6, 2020).

Sunde siktet til at ordfører, fengselspersonell, biskoper, prester og overlegen i Stavanger ba regjeringen om å la nåde gå for rett overfor Tou, som var lettere mentalt tilbakestående, preget av posttraumatisk stress fra fronten og enkelt lot seg lede av sine overordnede.

Å dømme Tou, Haaland og flere i Rinnanbanden rett er åpenbart ikke enklere i 2021 enn det var i 1945-1947, selv om ingen kan eller bør frata dem juridisk og moralsk ansvar for deres alvorlige handlinger.

Fortellingene til krigens seierherrer og tapere må underkastes den samme kildekritiske metoden, der formålet er å skille det vi tror fra det vi vet.

—  Lars-Erik Vaale

Hvem er mest objektiv?

«Vi må tåle å høre frontkjemperes versjoner, bare vi husker at de er subjektive», understreker Aalen på slutten av sin anmeldelse. Utsagnet hennes er problematisk, fordi det kan gi leserne inntrykket av at motstandsfolkenes versjoner av krigen er mer objektive enn dem.

Fortellingene til både krigens seierherrer og tapere må underkastes den samme kildekritiske metoden, der formålet alltid er å kunne skille det vi tror fra det vi vet. Michelet-debatten om hva slags innsats motstandsbevegelsen gjorde for å redde jøder fra Holocaust, viser tydelig det.

Sluttpoenget til Aalen og hennes omtale av rettsoppgjøret har begge et selektivt preg. Hun knyttet frontkjempernes påstand om at kriminalisering av NS-medlemskap og innføring av dødsstraff, med tilbakevirkende kraft, stred mot 1814-grunnloven, til «klassiske argumenter» som medlemmer av NS har brukt siden 1945.

Deres versjon har også sin plass

Som egen forskning i boken Dommen til døden: Dødsstraffen i Norge 1945-50 (2004) og den vitenskapelige studien «Grunnlovens største prøve: Rettsoppgjøret etter 1945» (2018), gjennomført sammen med statsviteren Baard H. Borge, tydelig dokumenterte, var de langt fra alene om å rette denne kritikken mot oppgjøret.

Allerede under eksilregjeringens forberedelse av rettsoppgjøret i London 1941-1945 advarte sentrale jurister som Paul Hartmann og Arnold Ræstad mot det samme, mens jussprofessor Jon Skeie og høyesterettsdommer Cathinco Stub Holmboe gjentok argumentene da landsforrædere og krigsforbrytere ble stilt for retten etter frigjøringen i 1945.

Deres versjon har også sin berettigede plass blant våre fortellinger om krigen og oppgjøret i 2021.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt