Verdidebatt

Helt innafor å si nei til meg

SAMARBEID: Jeg er «kvinnelig prest». Dette er mitt forsvar for dem som egentlig mener jeg burde hatt en annen jobb.

Gjennom 2000 år har verdens vakreste budskap blitt overlevert fra folk til folk, fra generasjon til generasjon. Skarpe hjerner har formulert den kristne tro pregnant og konsist. Varme hjerter har i Jesu navn trøstet og løftet mennesker.

Kristne samfunnsmennesker med jord under neglene og orden i regnskapsbøkene har uanstrengt beveget seg mellom bønn og arbeid.

Hele denne skaren av mennesker som har gått foran oss og kvistet løypa, som har holdt troens ild levende i verden, som lærte formødrene og forfedrene våre hva kristendom er, så de kunne lære det til oss – de tok det for gitt at presten var en mann.

Kathrine Tallaksen Skjerdal, Sokneprest i Høvåg, Medlem av Agder og Telemark bispedømmeråd

Legitimt å nekte

Når Den norske kirke nå samtaler med seg selv om «kvinneprestmotstandernes» plass i kirka, må vi ikke bli helt historieløse. Jeg vil sterkt argumentere for at et standpunkt mot kvinners ordinasjon er et teologisk legitimt standpunkt, også i en evangelisk-luthersk kontekst.

Ikke bare har dette standpunktet bred historisk og økumenisk støtte, men de skriftsteder som gjennom tidene er blitt tolket dit hen at prestetjenesten er for menn alene, står fortsatt i Bibelen, som er vår kirkes overordnede autoritet.

Når Den norske kirke nå samtaler med seg selv om «kvinneprestmotstandernes» plass i kirka, må vi ikke bli helt historieløse.

—  Kathrine Tallaksen Skjerdal

Den 16. oktober 2020 uttalte bispemøtet seg om saken. I vedtaket står det blant annet: «Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste.»

Slik jeg ser det, er dette en hensiktsmessig måte å forholde seg til saken på: Mannlige prester som er prinsipielt uenige i Den norske kirkes ordinasjonspraksis, må likevel forholde seg ryddig og respektfullt til sine kvinnelige kolleger, og anerkjenne sin prost og sin biskop, hvis denne er en kvinne.

Bør møtes med respekt av arbeidsgiver

Men dersom deres prinsipielle syn på kvinners prestetjeneste er legitimt, noe jeg mener det er, bør de møte tilsvarende ryddighet og respekt fra arbeidsgiver og kolleger. Det bør ikke sås tvil om hvorvidt de er ønsket som prester i vår kirke, og de bør ikke møte uformelle sanksjoner.

Spørsmålet om kvinners ordinasjon er relatert til både bibelsyn, embetssyn og syn på kjønn generelt, men jeg tror vi tjener på å behandle det som et avgrenset, fullt håndterbart uenighetspunkt.

Jeg er mye mer bekymret for at Den norske kirke ikke er enig med seg selv om hvilket evangelium som skal forkynnes.

—  Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bør de aktuelle prestene kunne gi uttrykk for sitt syn i praksis? Ja, det mener jeg, så lenge det ikke «vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste». Om noen for eksempel synes det er vanskelig å feire nattverd sammen med en kvinnelig kollega, så tenker jeg at dette er et så marginalt praktisk problem at det virkelig ikke gir grunnlag for yrkesforbud.

Et mer generelt ønske om å reservere seg mot samarbeid blir noe annet. Den døren er lukket.

Målestokken for gode prester

Men er ikke fullt nattverdfellesskap en absolutt forutsetning for å være i samme kirke? Til det vil jeg si: Vi er en luthersk kirke, en Ordets kirke. Jeg er mye mer bekymret for at Den norske kirke ikke er enig med seg selv om hvilket evangelium som skal forkynnes.

Jeg er selv en «kvinnelig prest». Det er fantastisk! Inni meg synger det: «Din rikssak, Jesus, være skal min største herlighet. Takk at jeg også fikk ditt kall, og skal få være med.»

Men ærlig talt: Målestokken for om en prest er god og egnet, er ikke hva han mener om dameprester, men om han elsker den treenige Gud og de menneskene han er satt til å tjene, og er generelt flink og klok.


Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt