Korrekte krenkelser

I november 2019 vedtok Studentparlamentet for Universitet i Agder enstemmig at lokaler som eies av menigheter ikke bør benyttes til obligatoriske forelesninger eller andre arrangementer for studentene.

Bakgrunnen for resolusjonen var at universitetet leide Q42, som er eid av pinsemenigheten Filadelfia. Og noen studenter hevdet at de ikke følte seg velkommen siden menigheten betrakter homofilt samliv som galt.

Ett år senere konkluderte universitetet med å fortsette leieavtalen. Samtidig inntok Prideflagget lokalene.

«Å plassere regnbueflagget, som signaliserer mangfold, i et lokale mange forbinder med intoleranse kan kanskje sees på som et lite plaster på såret. Det kan også sees på som et kraftig symbol på hva universitetet står for», skrev rektor Sunniva Whittaker (Khrono 3/11 2020).

Men hva gjør rektor hvis noen kristne studenter forteller at flaggingen oppleves krenkende?

Rimeligheten i alvorlige anklager

Den som forteller om krenkelser, kan få mye makt. Det er i utgangspunktet bra. Å tråkke på andre skal straffe seg. Når avsløringer knyttet til metoo dukket opp i mediene, falt de med makt og penger. Og de som hadde kjent seg maktesløse, fikk en slags oppreisning.

Samtidig er ikke en subjektiv opplevelse alltid selve sannheten. Hendelser kan tolkes ulikt av de involverte. En spøk som en person kaller harmløs, kan andre oppleve som et overtramp.

Forrige sommer betalte universitetet i Bergen 10.000 kroner til en tysk student som varslet om at en professor hadde kommet med en krenkende spøk under en forelesning. Selv avviste professoren at han hadde gjort noe som trengte å bli beklaget.

Iblant må – kanskje en rektor, en sjef eller en domstol – vurdere relevansen og rimeligheten i alvorlige anklager.

—  Espen Ottosen

Iblant er det kanskje tilstrekkelig å møte historier om «ubehag» eller «krenkelse» med noen medfølende ord av typen «jeg tar historien din på alvor». Men iblant må – kanskje en rektor, en sjef eller en domstol – vurdere relevansen og rimeligheten i alvorlige anklager.

Nettopp derfor er det problematisk at opplæringsloven i norsk skole siden 2017 har slått fast at elevens «subjektive opplevelse» skal legges til grunn når en lærer beskyldes for å ha opptrådt krenkende. Problemet er at en subjektiv opplevelse kan være helt urimelig.

Det går an å være for lettkrenket. Dessuten kan elever misbruke prinsippet om at deres opplevelse – og bare den – skal avgjøre. For eksempel kan noen velge å kalle en tydelig irettesettelse for mobbing.

[ KrF-profilen ble kalt «homohater» og «mørkedame»: – Der og da var det fortvilende ]

Inkluderende?

Noen kristne kan finne det utfordrende å troppe opp i klasserom og forelesningssaler der Prideflagget vaier. Mange av oss mener at flagget signaliserer noe mer enn at «mangfold er bra».

Jeg mener å ha gode argumenter for at flaggets budskap er at all samtykkende seksuell aktivitet er etisk høyverdig. Og et slikt budskap mener jeg er destruktivt.

Men hva ville skjedd hvis en student ga Universitetet i Agder beskjed om at vedkommende ikke føler seg helt velkommen i et lokale som er prydet av Prideflagget? Ville vedkommende møtt like mye forståelse som de studentene som kjenner ubehag ved at lokalet eies av konservative kristne?

Den norske toleransen fremstår temmelig selektiv.

—  Espen Ottosen

Jeg tillater meg å tvile på det. Av uforståelige grunner er det blitt en slags offentlig sannhet i Norge at Prideflagget er noe av det mest nøytrale og inkluderende som finnes. Antagelig ville derfor universitets rektor gitt beskjed om at de kristne studentene burde tenke – og helst også føle – noe annet.

I utgangspunktet aksepterer jeg en slik respons. I et mangfoldig samfunn må vi alle tåle å bli utsatt for meninger og holdninger som provoserer oss. Nettopp derfor er det også uholdbart at studenter ikke aksepterer å oppholde seg i et lokale eid av konservative kristne. Slik gjøres terskelen for å snakke høyt om ubehag og krenkelser for lav.

[ Kvinneprestmotstander var eneste søker - nå lyser de ut prestestillingen på nytt ]

Noen følelser er viktigere enn andre

Den som står frem i offentligheten og forteller om en krenkelse, er avhengig av sympati for å vinne frem. I dag får de som forteller om rasisme, seksuell trakassering eller homofobi mye støtte. Det er i utgangspunktet bra. Vi bør stå opp for minoriteter.

Men den norske toleransen fremstår temmelig selektiv. Å være minoritet på grunn av kjønn eller hudfarge er langt enklere enn å ha noen «avvikende» meninger.

Å trakassere konservative kristne gir få protester.

—  Espen Ottosen

Da Andreas Håtveit høsten 2020 uttalte at KRIK burde si nei til ledere i homofile forhold, ble resultatet en storm av personangrep. Noen uttalte at de ble «kvalme» av Håtveit. «Med slike holdninger kan du aldri bli noe bra eksempel for noen, ikke for barna dine og ikke for andres barn», uttalte Finn Schjøll til TV2.

Jeg vet ikke om noen som ga Schjøll beskjed om at en slik utskjelling er ugrei. Det tilsier at noen krenkelser er korrekte og akseptable. Å trakassere konservative kristne gir få protester. Samtidig uttrykkes stor medfølelse overfor studenter som ikke vil sitte i et nøytralt lokale som er eid av konservative kristne.

Noen følelser er åpenbart viktigere enn andre følelser.

[ Hos Mina tikka det inn drapstruslar. Familien hadde funne ut ho ville gifta seg med ei jente ]