For 30 år siden ble boka Om trær kunne gråte utgitt med støtte fra Miljøverndepartementet og med forord av miljøvernminister Sissel Rønbeck. Forfatteren Bo Landin kunne på tur med Dagsrevyen i Nordmarka slå fast at nesten ikke et eneste tre var friskt. Professor Gunnar Abrahamsen, som hevdet noe annet, fikk sitt pass påskrevet. Dagbladet, som tidligere hadde skrevet om at store deler av tysk skog allerede var sterkt skadet eller død, kunne fortelle at nå var helsetilstanden i norske skoger like dårlig som i Tyskland. Avisen oppga et areal som var like stort som hele det norske skogarealet, som skadet. Miljøvernminister Torbjørn Berntsen kunne på begynnelsen av 90-tallet opplyse om at et skogareal som var større enn skogarealet i Norge var ødelagt – i Norge. Det ble bevilget store summer til forskningen på skogdøden. I Tyskland ble det startet ett forskningsprosjekt i uka over en tiårsperiode, deriblant et prosjekt som skulle forske på forskningen. I ettertid skulle det imidlertid vise seg at skogen i denne perioden hadde en spesielt god tilvekst. Hvordan var dette mulig?
I boka Om trær kunne gråte innleder Bo Landin med et lengre sitat av åpningsfabelen i Rachel Carsons Silent Spring (Den tause våren) som forteller om en by der alle levde i harmoni med omgivelsene. Men en dag endret alt seg. Livet syknet hen og døde. Fuglesangen forsvant, og alt ble stille.
Boka til Carson fra 1962 handler om ødeleggende effekter av plantevernmidler og spesielt DDT som blant annet skulle medføre at skallene på fugleeggene ble for tynne. Boka ble en bestselger. Al Gore skrev i et senere forord til boka om hvor stor innflytelse den hadde hatt på ham. I Norge har både tidligere kirke, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes og Jørgen Randers, BI-professor og medforfatter til Limits to Growth (Hvor går grensen?) beskrevet bokas store betydning for det de henholdsvis kaller den økologiske revolusjon og bærekraftsrevolusjonen. I forskningsrapporten Hot Topic – Cold Comfort sammenligner sosiologiprofessor Hernes endringene i folks oppfatning av verden etter 2. verdenskrig med overgangen fra det geosentriske verdensbilde til det heliosentriske for rundt 500 år siden. I en viss forstand betyr den økologiske revolusjonen en tilbakevending til et geosentrisk verdensbilde med mennesket i sentrum. Det som hender på jordkloden er ikke lenger syklisk, men bestemt av våre handlinger. Hendelsene er igjen med på å danne folks oppfatninger. Hernes ramser opp 7 slike hendelser eller landeplager. Befolkningsøkning med påfølgende ressursknapphet og forurensning og katastrofal global oppvarming er kanskje de viktigste. Ifølge Hernes er det ikke argumentenes styrke som former vår oppfatning, men snarere eksistensielle trusler som knyttes til de nevnte fenomener. Han er fullt klar over at dette kan tolkes som tegn eller varsler om endetiden – armageddon eller kanskje rettere sagt thermageddon – altså at dette ikke er annet enn en ny eskatologi eller endetidslære, men avviser dette med at denne gangen er det annerledes. Nå er tegnene på undergangen mer overbevisende.
For rundt 100 år siden la Karl Popper merke til at marxister og psykoanalytikere synes alt som skjedde bare bekreftet deres teorier. Han la også merke til at Einsteins gravitasjonsteori var fundamentalt forskjellig fra disse fordi denne måtte forkastes hvis den ikke var i overensstemmelse med bestemte forventede hendelser. Popper sluttet at et utsagn kun er vitenskapelig hvis det kan være i strid med hendelser. Påstanden om farlig menneskeskapt global oppvarming blir altså ikke nødvendigvis mer overbevisende fordi den hele tiden synes å bekreftes.
Vi får stadig vite at påstanden om farlig menneskeskapt global oppvarming bygger på gammel og kjent fysikk. Det vises gjerne til et arbeid av den svenske kjemikeren Svante Arrhenius fra slutten av 1800-tallet. Arrhenius viser på sin side til den franske matematikeren og fysikeren Joseph Fourier. Hans teori om jordiske temperaturer fra begynnelsen av 1800-tallet vil imidlertid virke svært fremmedartet på moderne mennesker. For Fourier har Jordens temperatur tre varmekilder – stråler fra sola, jordvarme og stråler fra stjernene. Verdensrommets temperatur er omtrent som den som er ved Jordens poler. Grunnen til at Fourier trekkes frem i forbindelse med drivhusteorien er hans uttalelse om at lys varme (chaleur lumineuse) har lettere for å trenge igjennom lufta enn mørk varme (chaleur obscure). Svante Arrhenius skriver derimot at Fourier hevdet at atmosfæren fungerer som glasset i et drivhus fordi det slipper inn sollyset, men holder tilbake de mørke strålene fra bakken. Professor emeritus i kjemi, Hans Martin Seip, tidligere knyttet til Cicero og nå aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon skriver at begrepet ”drivhuseffekt” første gang ble benyttet av Fourier i 1820-årene.
Et av de store vitenskapelige spørsmålene på slutten av 1800-tallet gjaldt årsak til istider. Arrhenius forsøkte å forklare årsaken til istider og mellomistider. Han hevdet at en halvering av datidens CO2-nivå i atmosfæren ville kunne medføre at temperaturen sank tilstrekkelig til at en ny istid kunne inntreffe. På denne tiden hevdet også Arrhenius at temperaturen kunne stige med 5-6 grader ved en fordobling av atmosfærisk CO2, men etter kritikk fra blant annet Knut Ångstrøm, reduserte han denne klimafølsomheten til 1,5 °C.
Det blir hevdet at Arrhenius kom frem til hvor følsomt klimaet er for CO2 for over hundre år siden. Denne klimafølsomheten er imidlertid fremdeles ikke fastsatt. Det er derimot en utbredt oppfatning blant klimaforskere at den direkte effekten ved en fordobling av atmosfærisk CO2 ligger på rundt 1°C og at forsterkende tilleggseffekter fra vanndamp er nødvendige hvis farlig global oppvarming skal kunne oppstå. Siden Charney-rapporten kom i 1979 har denne klimafølsomheten i offisielle rapporter som Klimapanelets, ligget på mellom 1,5 og 4,5 grader. I de senere år viser stadig flere forskningsarbeider lav klimasensitivitet dvs. at global oppvarming er et skinnproblem. Arrhenius var av den oppfatning at et økt innhold av CO2 i atmosfæren ville være en fordel og blant annet medføre økt matproduksjon. Han anså global oppvarming som et gode og ikke som en trussel.
På begynnelsen av forrige århundre mistet drivhusteorien støtte. Man var av den oppfatning at det som kunne absorberes av varmestråling stort sett allerede ble absorbert av de mengdene av drivhusgasser som var i atmosfæren. Dessuten absorberer vanndampen stort sett i samme del av det elektromagnetiske spektrum som CO2. I 1909 viste også fysikeren Robert Woods at drivhus av material som er transparent for varmestråling, fikk omtrent samme temperatur som drivhus med vanlig glass. Lignende eksperimenter ble gjennomført av professor Nasif Nahle i 2011 og utvidede eksperimenter er gjennomført av professor Jan-Erik Solheim m. fl. Allikevel hevder regjeringen i en stortingsmelding i 2012 at gasser i atmosfæren ”virker som takene og veggene i et drivhus.”
Under mellomkrigstidens varmeperiode som forøvrig er svært lik varmeperioden på slutten av forrige århundre, fikk teorien om menneskeskapt global oppvarming et midlertidig oppsving. Effekten ble kalt Callendar-effekten etter den britiske ingeniøren Guy Callendar. På slutten av 1930-tallet skrev han at de neste par tiår ville bevise om teorien om menneskeskapt global oppvarming var riktig. På 1940-tallet begynte imidlertid en kuldeperiode som skulle vare til slutten av 1970-årene. Før han døde, opplevde Callendar på begynnelsen av 1960-tallet de kaldeste vintrene England hadde hatt siden 1700-tallet. Vi må helt frem til forrige tiår for å finne like kalde vintre i England.
Det alternative synet på temperaturutviklingen i moderne tid er at temperaturen er i ferd med å hente seg inn etter Lille istid med en halv grad per århundre med periodiske svingninger på 60 år. I tillegg finnes en periode på rundt 200 år.
På slutten av kuldeperioden på 1970-tallet dukket spørsmålet om vi går mot en ny istid opp. Flere av dem som senere skulle advare mot global oppvarming stod i fremste rekke også når det gjaldt å advare mot global nedkjøling på 70-tallet. Istid-spøkelset ble også førstesidestoff i Time og Newsweek, men årsaken var den samme – forbrenning av fossilt brensel.
Det store skremselet på 1970-tallet var likevel ressursknapphet som knyttes til befolkningseksplosjon og forurensning. Rett før oljekrisa utkom boka Limits to Growth. Konklusjonen her er at den økonomiske veksten må begrenses for å sikre en bærekraftig utvikling. Dens verdensmodell fremviser en rekke scenarier. Som marxismen, som fremdeles var den dominerende ideologien på venstresiden, var den deterministisk i den forstand at den hevdet å inneholde kunnskap om samfunnets forskjellige utviklingsmuligheter og derfor kunne danne grunnlag for innskrenkninger i menneskenes frihet.
I 1980 ble imidlertid biologen Paul Ehrlich, som hadde skrevet The Population Bomb utfordret av økonomen Julian Simon til å inngå et veddemål. Ettersom befolkningsveksten ville gi ressursknapphet, skulle en anta at råvareprisene ville stige. Simon hevdet derimot at råvareprisene kom til å synke også i fremtiden. Ehrlich valgte ut fem metaller over tiårperioden frem til 1990. Prisene på alle metallene sank.
På 80-tallet ble også Brundtland-kommisjonen nedsatt av FN for å utvikle strategier for en bærekraftig utvikling. I Brundtland-rapporten Our Common Future som kom i 1987 står det i kapittel 1 "En truet fremtid" at drivhuseffekten er en trussel mot livet og springer direkte ut fra økt ressursbruk. Verdens fattige vil naturligvis ikke uten videre gå med på redusert forbruk. Brundtland-rapporten forsøker derfor å forene utviklingslandenes og miljøvernernes motstridende interesser. Bærekraftig utvikling defineres som en utvikling som skal tilfredsstille både samtidens og fremtidens behov. Ettersom de fattige, ifølge rapporten, skal prioriteres, betyr dette omfordeling. Brundtland-rapporten kan sees på som en globalisering av det skandinaviske sosialdemokrati. Parallelt med Brundtland-kommisjonen holdt FNs miljøprogram (UNEP) og Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) konferanser. En sentral person her var den svenske meteorologiprofessoren og Olof Palmes tennispartner, Bert Bolin, som skulle bli Klimapanelets (IPCC) første leder. Kjernekraftforkjemperen Olof Palme var forøvrig den første politikeren som tok opp global oppvarming. I 1974 spurte Svenska Dagbladet Palme om hva som ville skje frem mot årtusenskiftet. Foruten de vanlige frasene om jämnlikhet og nedrustning fremholdt Palme hvor viktig risikoen for menneskeskapte klimaendringer var. Ifølge ham ville denne føre til en endring i nasjonalstatens rolle. Denne måtte oppgi suverenitet. Slike problemer kunne bare løses gjennom demokratisk sosialisme på internasjonalt plan. Men det var også pionerer mot menneskeskapt global oppvarming i den konservative leiren. Den engelske statsminister og kjemiker Margaret Thatcher, som forøvrig også var en stor tilhenger av kjernekraften og motstander av makten til kullgruvearbeidernes fagforeninger, advarte sterkt mot konsekvensene av våre CO2-utslipp. Kjernekraftulykken i Tsjernobyl i 1986 hadde medført at kjernekraften var kommet i vanry så hun måtte ta hardt i. Hun skal imidlertid ha fått kalde føtter da hun så hva det var hun hadde vært med på å sette i gang.
I Brundtland-rapporten har spørsmålet om farlig menneskeskapt oppvarming fortsatt ingen fremtredende plass. I rapporten er den først og fremst beskrevet i kapittelet om energi i avsnittet om fossilt brennstoff. Det finnes imidlertid et hint om CO2-dogmets potensial: All luftforurensning fra forbrenning av fossilt brensel kan fjernes bortsett fra CO2. Videre henvises det til konferansen til UNEP og WMO i Villach, Østerrike der det ble konkludert med at vi kan få en temperaturøkning i første halvdel av dette århundre som vil være større enn noensinne tidligere i menneskehetens historie. Brundtland-kommisjonen ser for seg at det internasjonale arbeidet rundt dette styrkes og en fremtidig lovregulering av dette området. Maurice Strong som hadde ledet konferansen i Villach i 1985, var også sentral i utarbeidelsen av Brundtland-rapporten. Strong var styremedlem i WWF og hadde en karriere bak seg i oljeindustrien. Det var han som organiserte ”Earth Summit” i Rio de Janeiro i 1992 der rammeverket for FNs klimaavtale (UNFCCC) opprettes. Her går de fleste stater med på målet om å redusere CO2-utslippene for å unngå farlig menneskeskapt påvirkning av Jordens klimasystem. De årlige klimakonferansene vi nå er vitne til er en oppfølging av dette. Maurice Strong uttaler i 1997 at den industrialiserte sivilisasjonens sammenbrudd kan være den eneste måten å redde verden på.
Året etter at Brundtland-rapporten kom, ble Klimapanelet IPCC opprettet av WMO og UNEP. Dette er nedfelt i resolusjon i FNs generalforsamling der det også finnes henvisning til Brundtland-rapporten. Klimapanelet skal levere underlaget til klimaavtalerammeverket. Hvis en skal snakke om et vendepunkt, ihvertfall i vitenskapshistorien, kan 1988 være et slikt veiskille. Vitenskap og politikk smelter sammen. Forskere som ønsker å endre verden, har nå fått infrastrukturen som skal til. Før Klimapanelets andre rapport (1995) gikk i trykken, ble vitenskapsfolkenes konklusjoner om at det ikke finnes klare bevis på at klimaendringene kan tilbakeføres til økning av drivhusgasser eller at klimaendringene er menneskeskapte, endret, og utsagnet om at årsakene til klimaendringene ville forbli kontroversielle inntil usikkerhet knyttet til naturlige variasjoner var blitt redusert, slettet. Konklusjonen ble nå at bevisene tyder på en klar (discernible) menneskelig innvirkning på det globale klima. Mye tyder på at Clinton-administrasjonen med Al Gore hadde en finger med i spillet her. De forberedte Kyoto-protokollen. Denne ble imidlertid stoppet av Senatet for USAs del. Store utslippskutt var imidlertid ikke så vanskelig å godta i Europa etter kommunismens fall med påfølgende nedbygging av gammel industri. I Storbritannia var også skiftet fra kull til gass kommet i gang, og Frankrike hadde kjernekraft. I Klimapanelets neste rapport rundt årtusenskiftet ble så fortidens klima skrevet om. Middelalderens varmeperiode og Lille istid forsvant med lanseringen av hockeykøllegrafen som viser en temperaturkurve som går rett til værs på slutten av forrige århundre.
Før klimatoppmøtet i København i 2009 lekker epostkorrespondansen mellom en sentral gruppe klimaforskere ut i offentligheten. Her fremgår det blant annet hvordan disse har forsøkt å forpurre arbeidet til vitenskapsfolk med annet syn på klimaendringer. Spesielt viktig for disse klimaforskerne var det å forhindre annerledestenkende å komme til orde. Blant annet ble det utøvd press mot redaktører i vitenskapelige tidsskrifter for å hindre publisering av vitenskapelige arbeider samtidig som man hjalp hverandre frem. Til dette ble fagfellevurderingssystemet flittig brukt. Offentlig het det at det var enighet eller konsensus blant forskerne. Det ble sogar publisert arbeider som skulle vise dette. Debatten ble erklært over. Våren 2007, tyve år etter at Brundtland-rapporten kom ut, erklærte Gro Harlem Brundtland fra FNs talerstol at all tvil var blitt eliminert, og at det er uansvarlig, hensynsløst og dypt umoralsk å stille spørsmål til alvoret i klimasituasjonen. Kritikere blir altså fremstilt som mennesker med onde hensikter og som gjerne står i ledtog med kull- og oljeindustrien. Media må derfor ikke slippe disse til. Amanuensis ved journalisthøyskolen, Andreas Ytterstad, kaller journalistene portvoktere. Den rollen er også godt ivaretatt av redaksjonene. Kritikere slipper ikke til, men det betyr også at klimasakens argumenter blir lite kjent. For alarmistene er det kun to argumenter som gjelder, og det er konsensusargumentet og til nød føre-var-prinsippet. De har ikke behov for flere da debatten er erklært over.
I 2008 inngikk alle partier på Stortinget bortsett fra FrP, som ikke fikk være med, et forlik om at Jordens temperatur ikke måtte stige med mer enn 2 grader. Dette forliket bygger igjen på en klimamelding med graverende feil som at havnivået langs Norskekysten vil stige mer enn ellers i verden til tross for landhevingen her. Det fremgår av avtalen at Norge skal være et foregangsland og stimulere andre land til å sette seg høye klimamål. Rike land må redusere utslippene mest heter det.
Den tyske økonomen Ottmar Edenhofer som hadde ansvaret for Klimapanelets rapport om forebygging i mange år, uttalte i 2010 at klimapolitikken dreier seg om omfordeling av verdensformuen, og tidligere leder for klimarammeavtaleverket Christiana Figueres fulgte opp under klimatoppmøtet i Doha et par år senere med uttalelse om at klimaendringene dreier seg om en fullstendig omlegging av verdensøkonomien.
Vi må altså gi Gudmund Hernes og Jørgen Randers rett i en ting, og det er at vi nå opplever en revolusjon. Våre politikere har funnet et effektivt middel som kan lede til en samfunnsomveltning. Det ble verken klassekamp eller ressursknapphet som skulle snu opp ned på samfunnet som noen forstilte seg på 1970-tallet, men produktet av vårt arbeid, vår energi og vår velstand – nemlig CO2. Leninister som Pål Prestrud som ble Cicero-direktør og sikkerhetsrådgiver for Jonas Gahr Støre, direktør på Bjerknessenteret Eystein Jansen og professor Elisabeth Eide (journalist- og medieutdanning) oppfattet raskt klimasakens potensial.
I 2018 trådte en klimalov i kraft i Norge som skal gjøre Norge til et lavutslippssamfunn i tråd med Parisavtalen innen 2050. Hvem hadde trodd at Høyre skulle bli et revolusjonært parti?