Oss overtroiske imellom

«Jeg føler at jeg har fått hjelp på veien og får lyst til å takke noen», kommenterte Hans Christer Holund etter at han gikk i mål med VM-gull på 15-kilometeren i Oberstdorf.

Han hadde pekt til himmels med begge hender og så ut til å ha en samtale rettet oppover.

Folk undret seg – hva var dette? Den sympatiske skiløperen hadde trent beinhardt og visste at det var mange som hadde hjulpet ham. Men han måtte nesten unnskylde seg for å innrømme at takken også var rettet mot noe høyere.

Hans måte å takke på er en tydelig nok bekjennelse fra en generasjon som ikke føler seg vel med tradisjonelle trosuttrykk.

—  Notto R. Thelle

Vakkert og modig

«Jeg føler at jeg har fått litt hjelp på veien og får lyst til å takke noen», sa han. Hadde han kommet fra sydligere land, kunne han ha korset seg, løftet hendene eller fingeren mot himmelen, eller kastet seg ned med pannen mot jorden.

Når man er nordmann og ikke «spesielt religiøs», som Holund formulerte det, leter man etter andre uttrykk. Han hadde kanskje ikke planlagt hva han skulle si, men kalte det overtro: «Jeg er litt overtroisk og tror at det er noe større enn oss selv.»

Jeg synes det er en vakker og modig kommentar. Noen vil kanskje si at han burde ha hatt en mer presis adresse for takken: Gud, Skaperen, Vårherre, Himmelen. Men hans måte å takke på er en tydelig nok bekjennelse fra en generasjon som ikke føler seg vel med tradisjonelle trosuttrykk.

Da er det lettere å si at en er litt overtroisk enn troende, men i den «overtroen» ligger det en åpenhet for noe større. Som professor i teologi vil jeg derfor med frimodighet si at også jeg er «litt overtroisk». Jeg føler at jeg har fått hjelp på veien og får lyst til å takke noen.

[ Rullestolen er trona til NRK-programleiaren. Jesus er kongen ]

Skyldes det norsk forlegenhet?

Jeg kjenner ikke Holund, og skal ikke forsøke å tyde hans tanker og motiver. Men det må være lov å tenke videre.

Det lille glimtet røper hvor trangt det er blitt i mange miljøer for å akseptere religiøse uttrykk. Man kan slenge rundt seg med ord som «Gussjelov» eller «Takkåpris», men de har ingen religiøs betydning lenger.

Det kan skyldes en tradisjonell norsk forlegenhet for å snakke om så private ting som tro. Eller frykt for å forbindes med fromme miljøer man ikke kjenner seg igjen i. Kanskje man rett og slett mangler ord. Eller ordene er blitt monopolisert av folk som vet på hvem de tror og mestrer de religiøse kodene.

Da høres det bedre ut å kalle det overtro enn tro.

Vi trenger rammer som tillater oss å sende takken videre til noe større uten bli forlegne og lete etter unnskyldninger.

—  Notto R. Thelle

Å sende takken til «noe større»

Men den lille episoden kan være en påminnelse om at en dimensjon i tilværelsen kan bli borte om man må ty til ord som «overtro» for å gjøre takken akseptabel. For takknemlighet er en grunnleggende side av tilværelsen.

Det er flott å takke foreldre, støtteapparat, kjærester og omsorgspersoner og alle som har gjort prestasjoner mulig og livet levelig. Men vi trenger videre rammer som tillater oss å sende takken videre til noe større uten bli forlegne og lete etter unnskyldninger.

Vår egen og andres innsats skal vi være glade for, men livet og livskraften får vi fra annet hold. Og livet blir for smått om vi ikke sender takken videre til «noe større».

Da kan de gamle ordene vende tilbake med tydeligere adresser: Livets kilde, Vårherre, Skaperen. «Takk og pris!» «Gud skje lov!»

[ KrF-profilen ble kalt «homohater» og «mørkedame»: – Der og da var det fortvilende ]