De enslige døde blant oss

Påskeaften kom nyheten om en mann i 60-årene som i fjor vår ble funnet død i en blokk øst i Oslo. Obduksjonen avdekket at han døde av naturlige årsaker.

Det oppsiktsvekkende var snarere dødstidspunktet som politiet etter å ha saumfart mannens post og kjøleskap med utgåtte drikkekartonger anslo til april 2011. Den avdøde hadde mest sannsynlig ligget død i ni år uten at noen hadde oppdaget det før han til slutt ble funnet i forbindelse med vedlikeholdsarbeid av leiligheten.

I en reportasje på Dagsrevyen ble mannen gitt dekknavnet Michael. Her fortelles det at han likte seg best i eget selskap, ikke ville ha noe å gjøre med familien, og hadde avtalegiro.

«Jeg har respekt for at noen ønsker å isolere seg fra omverden. Men det betyr jo ikke at man ikke har behov for et smil, noen som bryr seg», kommenterte Oslo-ordfører Marianne Borgen (SV).

Det uavhengige individet: En villet politikk

Saken fikk meg til å tenke på italiensk-svenske Erik Gandinis dokumentarfilm The Swedish Theory of Love (2015) som viser hvordan hendelsen fra Oslo øst slettes ikke er unik langs våre breddegrader.

I Sverige bor nesten halvparten av befolkningen alene, som angivelig er den høyest andelen aleneboende i verden. I Norge består 39,4 prosent av privathusholdningene av en person, ifølge SSB.

I 1972 kom framtidsvisjonen vi får høre statsminister Olof Palme utbasunere: Å skape økonomisk og sosialt uavhengige individ.

—  Ole Jacob Madsen

Gandini forklarer denne utviklingen som utslag av en villet politikk: nemlig nordisk statsindividualisme. Historikeren Lars Trägårdh forklarer fremveksten av den nordiske velferdsstaten der et mål var at hver enkelt innbygger kan motta pleie og omsorg uavhengig av familien. Gandinis forehavende er å vise hvordan dette også har generert mer ensomme liv.

Dokumentaren starter med sort-hvitt klipp av lykkelige familier samlet rundt kjøkkenbordet, og Gandinis fortellerstemme som likefrem slår fast: «Everything was great in Sweden». Men så kom ønsket om å ta enda et steg framover, å fri seg fra gammeldagse familiestrukturer som gjorde innbyggerne avhengig av hverandre.

I 1972 kom den revolusjonære framtidsvisjonen vi får høre statsminister Olof Palme utbasunere: Å skape økonomisk og sosialt uavhengige individ. Fri de eldre fra barna og tenåringene fra foreldrene. Fra nå av vil de menneskelige båndene som holder oss sammen være tuftet på frie valg.

[ Over halvparten føler ensomhet under koronaen ]

Reiser ubehagelige spørsmål om Norden

Den nordiske statsindividualisme har imidlertid sine skyggesider. I Sverige dør en av fire alene. Her har de til og med et statlig byrå for slike hendelser.

Det er langt flere saker der avdøde blir liggende lenge uten å bli etterlyst enn bare for ti år siden forteller en av de ansatte, mens hun rydder ut av et dødsbo. Til slutt ser vi en rød varebil kjøre ut mellom boligblokkene med eiendelene for destruksjon.

Hva er alternativet? Det er langt fra gitt at det er livet i distriktene som er løsningen.

—  Ole Jacob Madsen

Av staten er du kommet, av staten skal du bli. Er dette isolerte historier? Eller er det slik livet vil ende for de fleste av oss?, avslutter Gandini lettere dystopisk.

I 2020 lå 27 mennesker døde i Oslo, Asker og Bærum over en uke før de ble funnet. Historier om enslige som først finnes lenge etter at de gikk hen, reiser ubehagelige spørsmål om det nordiske uavhengighetsprosjektet har skapt et mer lykkelig folk, eller om det har tatt oss for langt i en atomisert og tom tilværelse.

Spørsmålet er imidlertid hva en selvransakelse rundt slike triste hendelser skal føre til.

Hva er alternativet?

NRKs utsendte avslutter historien om Michael spørrende: «Kanskje må vi akseptere at det er anledning til å leve livet sitt helt alene - og ikke bli savnet når man dør - midt i storbyen?»

Senterpartiets Jan Bøhler avviser derimot dette i en kommentar i Nettavisen: «Det kan ikke under noen omstendighet være slik at de som bor alene skal risikere ikke å bli savnet på denne måten», før han ber oss alle tenke over hva vi kan lære av denne historien.

Bøhler mener det nok, ektheten er tross alt hans varemerke, men det er grunn til å spørre om det ikke også har gått politikk i analysen hans. Hvor historien om mannen som ligger død bak en anonym dør i en storbyblokk i Oslo ett helt tiår blir en advarsel om konsekvensene av økt urbanisering, og avviklingen av distriktene der alle kjenner alle og ingen trenger å dø alene.

Det kan heller ikke utelukkes at nyheter som den døde mannen fra Oslo øst som ingen etterspurte vekker en viss fascinasjon i all sin tristesse.

—  Ole Jacob Madsen

Jovisst bør slike hendelser føre til en selvransakelse i alt fra samhandlingen mellom offentlige tjenester til om vi bryr oss nok om våre naboer. Men hva er alternativet? Det er langt fra gitt at det er livet i distriktene som er løsningen.

Nylig kom en NOVA-rapport som viser at selv om unges liv i Distrikts-Norge er preget av tilhørighet og slektskap, er det også en «sosioøkonomisk og kjønnet distriktseffekt» som tilsier at flere jenter, særlig fra arbeiderklassen, har dårligere kropps- og selvbilde, opplever mobbing, sosial kontroll og ekskludering. Som bidrar til at mange søker seg vekk så fort de har sjansen.

[ Liv (76): – Det tøffeste er isolasjonen, dag ut og dag inn  ]

Er vi blitt mer ensomme?

Mens Gandini i dokumentarfilmen kontrasterer Sverige med Etiopia der innbyggerne angivelig er mer familiekjære og lykkelige. Men uten å se eksempelvis til FNs årlige lykkerapport der Sverige ligger på 7. plass, og befinner seg i toppen med de andre skandinaviske landene, mens Etiopia er nede på 133. plass.

Filosof Lars Fredrik Svendsens bok Ensomhetens filosofi viser dessuten at innarbeidede forestillinger om at det er mer ensomhet nå enn før, at folk er mer ensomme i storbyene eller i individualiserte land, ikke stemmer uten videre.

Det kan heller ikke utelukkes at nyheter som den døde mannen fra Oslo øst som ingen etterspurte vekker en viss fascinasjon i all sin tristesse. Det fleste har på et eller annet tidspunkt i livet lekt med tanken på å forsvinne, og bryte kontakten med alle. Det er i grunnen ikke så rart. For akkurat som andre mennesker kan gi oss kjærlighet og tilhørighet, kan de også skade og skuffe oss.

[ Ektemannen ringde Wenche 50 gonger om dagen ]

Den sosiale lidelseskilden

Ærverdige Sigmund Freud beskriver i Ubehaget i kulturen forholdet vårt til andre mennesker som en av tre lidelseskilder, foruten de skjøre kroppene våre som ubønnhørlig vil svikte oss, og den allmektige naturen som plutselig kan overrumple oss.

Og mens de fleste mennesker kapitulerer overfor disse to årsakene til smerte, står den sosiale lidelseskilden i en særstilling fordi det er en menneskeskapt innretning, og som det dermed knytter seg ekstra forventinger til skal bringe oss lykke.

Kanskje må vi starte i motsatt ende å se etter «de døde levende» blant oss, og i det minste forsøke å snakke med dem?

—  Ole Jacob Madsen

Derfor har vi også vondere for å akseptere lidelsene andre mennesker kan påføre oss. Og i enkelte tilfeller er det kanskje nærliggende at man kan gi etter for innskytelsen til å unnslippe den helt, og velge samvær med andre mer eller mindre bort.

For noen vil det å søke seg et liv helt alene, fri fra andre mennesker være det foretrukne. En kvart århundre gammel Elvis Costello-låt uttrykker dette sørgmodige ønsket presist: «I want to vanish / This is my last request / I’ve given you the awful truth / Now give me my rest».

Kan vi noen gang gjøre nok?

Det er likevel neppe noen grunn til å romantisere slike livsskjebner. Som samfunn bør vi alltid spørre om vi gjør nok for å inkludere flest mulig i ulike typer fellesskap. Trolig er svaret nei.

I Mexico snakker man om de levende, de døde og «de levende døde». Sistnevnte er døde, men holdes «i livet» ved at det fortsatt snakkes om dem.

Kanskje må vi starte i motsatt ende å se etter «de døde levende» blant oss, og i det minste forsøke å snakke med dem?

[ Korona: Hvordan ble Sverige annerledeslandet? ]