Ved Kirkerådets frokostsamtale om frivillighet 25. mars, slo Kristin Gunleiksrud Raaum fast at frivillige er langt mer enn praktiske oppgaveutøvere i et arbeid som er administrert av andre. Kirkerådslederen uttrykte det slik:
«Frivillighet og myndighet og kirkelig demokrati henger sammen. Det handler om engasjement. Det handler om å bidra, å prege og å gjøre en innsats, og sånn skape en kirke sammen».
Forankret i fellesskapet
Fra mitt ståsted som ph.d stipendiat, som de siste årene har forsket på frivillighet, kan jeg kjenne igjen dette. Kirkelig frivillighet byr på et bredt spekter av ulike oppgaver og frivilligroller. Felles for de fleste frivillige jeg intervjuet, er at innsats ofte også er koblet opp mot en form for fellesskapsforankring.
«Det handler om å bygge et kirkelig fellesskap som også barna våre kan vokse inn i og trives i», hørte jeg fra flere aktive i Stavanger bispedømme.
«Bygda har bidratt for meg og så kan jeg gi litt tilbake att til bygda» begrunnet en av menighetsrådsmedlemmene i Hamar sitt engasjement for kirken.
Det har alltid vært innspill av både egeninteresse og gjensidighet i denne form for lokalsamfunnsfrivillighet. Fellesskap, tilknytning, trivsel, forpliktelse, nyttig arbeid og kreativitet veves sammen. Av tradisjon har mye arbeid i lokale lag og organisasjoner vært organisert og ordnet av de aktive selv.
[ Nå er skissen klar: Slik kan kirken bli i fremtiden ]
Et komplisert område å navigere i
Med utgangspunkt i frivillighetsteori er dette en annen gren av frivilligtradisjonen enn filantropisk og ren «andre orientert» innsats. Organiseringen av innsats har gjerne også vært utviklet ulikt innen de ulike feltene.
Mens lokalsamfunnsfrivilligheten i tradisjonell form er basert i samarbeid og horisontale strukturer, er «hjelpeorientert» innsats mer vertikalt fundert. Godt hjulpet av at mye arbeid drives innenfor profesjonaliserte organisasjoner hvor det generelt er større avstand mellom de som utformer målsettinger og strategier – og – den vanlige utøver av frivillig innsats.
At en bruker samme benevnelse om alt, bidrar til at frivillighet er et komplisert område å navigere i, og det også et felt i endring. Organisasjoner som før ble styrt av frivillige alene er blitt mer profesjonalisert og metoder overføres.
Å vite hvilket grunnlag en bygger på er likevel viktig. Metoder som er hensiktsmessige i en sammenheng er ikke nødvendigvis like egnet i en annen.
Å vite hva som kjennetegner kirkelig frivillighet, er viktig når kirken skal finne sin vei blant ulike typer frivilligtenkning og metodikk.
— Grete Framgarden
Frivilliges handlingsrom innskrenkes
Det britiske forskerkollegiet Paine, Ockenden og Stuart har analysert hvordan frivillighet utvikles når den underlegges profesjonell tilrettelegging. Frivillige kan da oppleve arbeidet som bedre administrert, men forskerne finner også tegn til at frivilligheten endrer karakter som følge av utviklingen.
Noe går tapt. Flere rapporterer om at innsats i økende grad erfares som «arbeid» og strukturen bidrar til at frivilliges kreative handlingsrom innskrenkes.
Å vite hva som kjennetegner kirkelig frivillighet, er viktig når kirken skal finne sin vei blant ulike typer frivilligtenkning og metodikk. Ulike oppgaver og frivilliggrupper vil kreve en variert strategi.
Erfaring viser at både frivillige og ansatte vil kunne ha naturlig ledelsesansvar innenfor sine felt. For å få alt til å henge sammen, og for å oppnå en likeverdig struktur, er samarbeid, god informasjonsflyt og respekt viktig.
Viktig teologisk prinsipp
Dypest sett er det også et viktig teologisk prinsipp. Som døpte og tilhørende er vi alle medborgere i Guds rikes arbeid i verden.
Kirken kan bare bygges i fellesskap. Den er et hjem for kirkemedlemmer og en aktør i formidlingen av Guds kjærlighet i verden. I dette har vi alle en viktig funksjon, om vi ønsker å være med.
[ Arve Juritzen: «Det siste Dnk trenger er mer administrasjon» ]
