Verdidebatt

Tomas Sjödin: Finne hvile i noe stort og helt

LYDEN AV STILLHET: Jeg gjenoppdaget hvor sterk sammenhengen mellom naturen og stillheten er, skriver Tomas Sjödin.

Dette er et utdrag fra “Lyden av stillhet” av Tomas Sjödin (oversatt av Hans Ivar Stordal). Boken er gitt ut på Vårt Land forlag.

Vel hjemme etter mammas begravelse i Kramfors var tiden kommet for ryggoperasjonen min. Jeg kom hjem fra sykehuset en av de første dagene i april. Grødemåneden, som den ble kalt i Sverige før, ble tørr og varm. Hadde det ikke vært for noen iskalde dager midt i måneden, hadde Sverige slått varmerekord for årstiden. Påsken bød på midtsommervarme, og det første utpregede tordenværet kom akkurat idet april skulle gå over i mai. Det var i denne perioden at den ufrivillige stillheten slo inn. Jeg ønsket den velkommen med hud og hår.

Det går opp for meg nå at disse ukene ga meg muligheten til å hvile ordentlig ut. Jeg hadde stått på ganske hardt etter USA-turen min og aldri helt falt til ro. Denne sammenhengende perioden ga meg en mulighet til å omdanne den store, ytre stillheten til noe mer hverdagslig. Fra en opplevelse til en måte å leve på. Erfaringene fra Wyoming fikk nå muligheten til å slå rot i en mer hverdagslig form i et svensk jordbruksmiljø.

Jeg gjenoppdaget hvor sterk sammenhengen mellom naturen og stillheten er, og at denne stillheten vekker de samtalene som jeg kaller for bønn

—  Tomas Sjödin

Jeg gjenoppdaget hvor sterk sammenhengen mellom naturen og stillheten er, og at denne stillheten vekker de samtalene som jeg kaller for bønn. Som John Cage skriver: «Stillheten er ikke akustisk. Den er et forandret sinn, en omvendelse.»

Mellom huset og skogkanten har vi et veksthus. På en gammel teltmøtebenk der inne la jeg en dyne og en pute. Stort sett hver dag spiste jeg frokosten min stående, gikk en lang tur, la meg så på benken og ble liggende der det meste av dagen. Jeg sov og lyttet til fuglesangen som nettopp da var på sitt mest intense.

Den viktigste instruksen jeg hadde fått av fysioterapeuten min før rekonvalesensen, var å begynne dagen med å gå. Ikke begynne med å sitte. Hennes råd var nettopp en stående frokost og så en gåtur, korte til å begynne med, og siden stadig lengre. De første morgenene gikk jeg den korte veien til stasjonshuset og hjem igjen via den lille butikken.

Thomas Sjödin / Sjødin

Med tiden utvidet jeg vandringen til den ble omkring en time lang og førte meg inn i skogen mellom Säve og Djupedal. Det vanlige morgenritualet mitt der jeg begynner dagen i yndlingslenestolen i kroken på kontoret mitt, måtte vike plassen for en bevegelig, men minst like stille start på dagen. Hver dag knipset jeg et bilde med mobilkameraet mitt på nøyaktig samme sted, akkurat der skogen slutter og veien går videre med kornåkre på begge sider. Når de ses etter hverandre, forteller bildene en helt egen historie om den forvandlingen av landskapet som skjer så gradvis at man ikke merker forskjellen fra den ene dagen til den neste. Av og til er det godt med lange linjer.

I stillheten veves lange bånd av ting jeg allerede vet, men har sluttet å tenke på.

—  Tomas Sjödin

Disse ukene tenkte jeg mye på mamma, på vår egen historie og på alt det som kom strømmende tilbake ved parkeringsplassen i Wyoming. Jeg tenkte på møtet med Eugene Peterson og kona Jan. Jeg leste boka Answering God om igjen, skrev ned noen årstall og oppdaget at jeg er nøyaktig like gammel nå som han var da han skrev den. Og aldri har jeg kjent det tydeligere, aldri har jeg skjønt det så dypt inni meg, at også jeg nå høster fruktene av mine foreldres liv og bønner.

I stillheten veves lange bånd av ting jeg allerede vet, men har sluttet å tenke på. Ting som kjedes sammen. Minner og følelser kaster lys over hverandre. Før og nå, levende og døde, stort og smått. Alt berører alt, og i de lange, uavbrutte stillhetene ser man mønstre i ting man tidligere bare har sett som fragmenter. Og kanskje er det sterkeste mønsteret av dem alle forholdet mellom naturen omkring meg og stillheten. Jeg henter fram Gordon Hemptons ord om at stillheten er møtestedet mellom oss og naturen som omgir oss.

På de varme dagene legger jeg meg i en solseng bak veksthuset. Det gnisser i en gammel furu med to stammer som liksom omslynger hverandre. Jeg hører bommene på den andre siden av bygda gå ned og toget passere. Men framfor alt hører jeg fuglene synge.

Fuglesang må være den mest komplekse lyden i dyreverdenen. Utallige variasjoner bare her i vår lille skog. Det sies at fuglesangen er den av naturens lyder som ligger nærmest frekvensområdet i menneskets egen stemme. Og det at vi oppfatter lydene deres som sang, har kanskje noe med vår lengsel og vårt slektskap med naturen å gjøre?

Jeg møtte dagen og tok avskjed med den på en måte jeg ikke har kunnet på mange år

—  Tomas Sjödin

Fuglene synger jo som kjent ikke for å underholde oss mennesker – at vi oppfatter det sånn, er bare en bonus for oss. Sangen og lydene er til for å markere revir, et lydområde og en slags samtale fuglene imellom. Først og fremst er sangen en del av forplantningsprosessen. På våre breddegrader er det særlig hannene som synger, og hunnene som velger den best egnede partneren ut fra det de hører. Sangerens utholdenhet vitner om styrke, og melodien om gener. Kanskje sier det at vi oppfatter lydene deres som sang, mer om oss enn om dem?

Uansett, disse ukene lot jeg dagene gå i sitt eget tempo. Komme og gå, kunne en kanskje si. Jeg møtte dagen og tok avskjed med den på en måte jeg ikke har kunnet på mange år. Uten hast, uten følelsen av at jeg burde ha gjort noe annet enn akkurat dette.

I denne perioden fant jeg selskap i noen av de forfatterne som har virket i grenselandet mellom natur og åndelighet. Et par av dem ville kanskje ikke likt at jeg plasserer dem der, men det er slik de har funnet veien inn i mitt liv: Gunnar Brusewitz, Gunnar Edman, Stefan Edman, Rolf Edberg, for ikke å snakke om Gilbert White, Isaac Walton og Lord Edward Grey.

Gilbert White er den som har holdt følge med meg lengst. I boka Den enkleste gleden, som jeg ga ut i 1998, gjenforteller jeg den rørende historien fra boka hans om en psykisk utviklingshemmet gutt som gikk under kallenavnet «The idiot boy».

For denne gutten utgjorde biene både mat, underholdning og eneste interesse. Uten minste anstrøk av ovenfra-og-ned-holdning eller medlidenhet forteller White oss en hel del om gutten, om hans jakt på «bie-vin» og det korte livet han fikk. «Pjokken var en skikkelig liten Merops apiaster», skriver han, det latinske navnet på den fargeglade og vakre fuglen som på norsk heter bieter.

Naturen i Selborne, boka som kom ut i 1789 og har kommet i mer enn 150 engelskspråklige utgaver, er en storslagen naturskildring som har nettopp den slags iboende sjelsnærvær som gjør teksten til en direkte åndelig opplevelse. Gilbert White var sønn av en prest, som igjen var sønn av en prest, og det var nærmest forutbestemt at Gilbert skulle gå i samme spor. White ser imidlertid ut til å ha vært ganske lite interessert i teologi. Notatene som finnes bevart fra ungdommen hans, handler mest om datoer for årets første villgjesstrekk mot sør og den første gjøkens gal.

Han ble prest likevel, men det ser ikke ut til at kirkens lære eller sakramenter har spilt noen fremtredende rolle i presten Whites liv. Like fullt var han bevisst sitt kall til å tjene Gud. Han skrev en gang at nå visste han at Gud hadde gitt det tydeligste tegnet på sin visdom og makt. «Det er i storlommens kroppsbygning og fargespill.» Og det var slik troen hans var. Selv prestetjenesten virker det som om han har tatt med ro. De fleste arbeidsoppgavene delegerte han til andre. Naturstudiene opptok all hans tid. Blant fuglene fant han den andakt han hadde vanskelig for å finne blant menneskene.

En av hans samtidige sa om ham at han var en mann som «ikke behøvde noen ting.» Selbornes skoger, kratt og myrdrag, dets fugler og insekter og planter, fattige og enkle mennesker på landsbygatene, det var en rik og uuttømmelig virkelighet som gjorde ham fullkomment lykkelig å grunne på.

En av Gilbert Whites mer moderne arvtakere var Lord Edward Grey, Storbritannias utenriksminister i perioden 1905 til 1916. I hans klassiker The Charm of the Birds, som kom ut i 1927, beskriver han hvordan han en første juledags morgen sitter på en parkbenk ved en dam i Fallodon i Northcumberland nordøst i England. Det er helt knyst, ikke så mye som en krusning på overflaten, helt til en flokk ender av ulike slag plutselig lander på vannet og begynner å leke i dammen. Alt, synes det ham, av ren livsglede. En stund etter flyr de videre, dammen går tilbake til sin stillhet igjen, og Edward Grey skriver: «Det finnes stunder da et menneskes bevissthet legger seg til hvile i noe stort og helt, noe det har blitt en del av. Det finnes timer om hvilke man kan si: Tanken fantes ei lenger, den hadde sovnet inn i glede.»

Jeg tror det var nettopp dette jeg fikk oppleve bak vårt eget hushjørne. At mine vanlige tankemønstre, de som ellers kjører på i sine vanlige dype hjulspor, fikk fri en liten stund. Eller med ord fra jordbrukslandskapet jeg hvilte i, de fikk ligge brakk.

Men hvordan bevarer man dette? Hvordan omvandle denne unntaksopplevelsen til en daglig puls eller rytme? Jeg fortsetter på reisen, men denne gang ikke til Wyoming eller Montana, men innover og hjemover. Jeg gjør det sammen med veiviserne mine, de som har trådt fram i stillheten og vist seg å være vel så oppdaterte som den hektiske samtiden. Jeg låner med meg litt av deres språk for noe som er vanskelig å fange i ord, men som kanskje Lord Grey likevel klarte å fange: «Finne hvile i noe stort og helt.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt