«Via Dolorosa» - «Smertens vei», Jesu vei til korset, er veien fra Pilatus-borgen til Golgata. Noen mener borgen lå på det høyeste punkt i Gamlebyen, altså sørvest for Gravkirken, andre mener den lå seks hundre meter i luftlinje øst for Gravkirken.
På trettenhundretallet var dette en strid mellom dem som kontrollerte kirker vest eller øst i byen. Pilatus-borgen lå sannsynligvis høyt og vest i byen, men tilhengerne av veien fra øst til vest vant.
I Jesu fotspor
Historikere og arkeologer er opptatt av slikt. For de fleste pilegrimer har det liten betydning. Dagens Via Dolorosa begynner der Jesus ble dømt av Pontius Pilatus. Den slutter i Gravkirken.
På veien er det ni stoppesteder der vandrere kan meditere over Jesu vei med korset, be en bønn, eller synge en salme. Inne i Gravkirken er det fem slike «stasjoner». Noen stasjoner er blitt til med henvisning til evangeliene. Andre er fra lokalt forankrede fortellinger.
Via Dolorosa ble gjennom fransiskanernes engasjement tett knyttet til et katolsk fromhetsliv som la vekt på smerten, pinslene og korsfestelsen.
— Trond Bakkevig
Fra keiser Konstantin på trehundretallet gjorde kristendommen til statsreligion, vet vi at pilegrimer og lokale kristne gikk i offentlige prosesjoner på kirkelige høytidsdager. De gikk til steder knyttet til fortellingene om Jesu liv. Prosesjonene begynte i Gravkirken og gikk til Oljeberget, Getsemane have, Siloa-dammen, Sionsberget og tilbake til Gravkirken.
På tretten-fjorten-hundretallet begynte fransiskanerne å utvikle Via Dolorosa. De eldste stasjonene var knyttet til Simon fra Kyrene som overtok korset da Jesus ikke orket mer (Markus 15), og møtet med «Jerusalems døtre» (Lukas 23). Først på femtenhundretallet begynte prosesjoner og pilegrimer å følge den retningen Jesus angivelig gikk.
[ Her er årets påskequiz fra Vårt Land Her er årets påskequiz fra Vårt Land ]
En vei fylt med smerte
Via Dolorosa ble gjennom fransiskanernes engasjement tett knyttet til et katolsk fromhetsliv som la vekt på smerten, pinslene og korsfestelsen.
Pilegrimene kunne stoppe der Maria angivelig besvimte da hun fikk se sin sønn med tornekrone og korset, der Simon fra Kyrene overtok korset fra en Kristus som segnet, der Veronika tørket Jesu panne med et tøystykke, eller der hvor Jesus sa til Jerusalems døtre: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres.»
Stasjonene gir anledning til meditasjon over Jesu lidelse og smerte, og ettertanke over eget liv. Inne i mange kirker i Vest-Europa ble det utviklet egne «Via Dolorosa» med fjorten stasjoner. Det ga muligheten til en lokal «pilegrimsvandring» for dem som ikke kunne reise til Jerusalem.
Ortodoks fromhet la større vekt på oppstandelsen. Deres påskefeiring i Jerusalem når sitt høydepunkt når «Den hellige ild» hver påskenatt tennes på uforklarlig og guddommelig vis i Gravkirken: Jesus er verdens lys. Ilden deles med alle som er til stede. Fra kirken bringes den med fly til alle verdenshjørner.
På Via Dolorosa i våre dager er det ikke uvanlig at filippinske katolikker går foran russisk-ortodokse pilegrimer eller norske lutheranere.
— Trond Bakkevig
Tre forsoningslærer
I Vårt Land har det nylig vært en diskusjon om forståelsen av påskebudskapet: Døde Jesus for våre synder? I teologihistorien finnes tre ulike forståelser av Jesu død – og med det påskefortellingene.
En kalles den objektive forsoningslære og er knyttet til middelalderteologen Anselm. Den legger vekt på at det bare er Jesus som er Gud og menneske, at han er den eneste som kan overta og bære menneskets skyld.
Den subjektive forsoningslære som ofte forbindes med Pierre Abaelard, en annen middelalderteolog, legger vekt på at Jesu død på korset er frelsende fordi den vekker en gjenkjærlighet hos mennesket.
Den tredje, knytter sammen Jesu død og oppstandelse. Den forbindes ofte med kirkefaderen Ireneus, biskop i Lyon i det andre århundre, og kalles den klassiske forsoningslære. Gjennom Jesu død og oppstandelse, blir vi og hele skapelsen, frigjort fra synd og død, og gjenopprettet til det vi var tenkt å være fra skapelsen av. Påskebudskapet er at skapelsen, mennesket og kosmos skal gjenopprettes.
Stasjonene i Jerusalem og i våre kirkerom, finnes også i vår salmebok og vår kirkemusikk.
— Trond Bakkevig
Via Dolorosa: en kirkelig verdensarv
På Via Dolorosa i våre dager er det ikke uvanlig at filippinske katolikker går foran russisk-ortodokse pilegrimer eller norske lutheranere. Via Dolorosa er en kirkelig verdensarv som kan gi utgangspunkt for samtaler og samarbeid. Det kan berike vår tro og vår teologi.
Stasjonene i Jerusalem og i våre kirkerom, finnes også i vår salmebok og vår kirkemusikk. Hør for eksempel Marthe Haaland Wang synge «Hill deg frelser og forsoner» på en fantastisk påskeplate («Hymns of Compassion»), signert Øyvind Kristiansen og Jonas Kilmork Vemøy, nylig utgitt av Kirkelig kulturverksted. Det er som hun tar ekstra sats når hun synger Grundtvigs vers:
Dog jeg tror:
Av dine vunder vell sprang ut til stort vidunder,
mektig til hver sten å velte, til et isberg selv å smelte, til å tvette hjertet rent.