Verdidebatt

Vårt år i sofakroken

GUDSTJENESTER: Sofakroken er den nye kirkebenken – en atskillig mer komfortabel sådan. Har hjemmegudstjenesten blitt en vane vi helst vil fortsette med?

2021 kom, og jeg hengte opp kalenderen for det nye året. Januar hadde én oppføring: «Tannlege». Februar kom, og kalenderen viste «EU-kontroll».

Jeg bladde om til mars, der sto «frisør» og «webinar med Udir». På april står «hytta» nå i påskeuka, det er vel ført for at det skal se ut som om jeg har et liv. Jo, vi har fremdeles et liv, men det leves i sofaen.

I et år har vi sittet der, og det har vist seg at stua kan tjene som lokale for utallige aktiviteter som vi tidligere har gått ut av huset for å delta på. Det gjelder selvsagt særlig hjemmekontoret, som nå har blitt stuereint, i ordets rette forstand.

Mange av oss har også fått tilbud om kurs og faglige oppdateringer som tidligere har vært uaktuelle, grunnet kostnader til reise og hotellovernatting. Webinaret har nemlig blitt den nye løsningen på de fleste behov for oppdateringer, for jobb eller fritid.

Har hjemmegudstjenesten blitt en vane vi helst vil fortsette med?

—  Liv Osnes Dalbakken

Sofaen: den nye kirkebenken

Sofakroken er ikke bare det nye kurslokalet, den er også den nye kirkebenken, en atskillig mer komfortabel sådan.

Første søndag etter nedstengning i fjor, lette jeg på nettet etter menigheter som strømmet gudstjenesten. Jeg fant Nærbø kyrkje, en menighet som var godt forberedt, og som har fått en utvidet menighet det siste året.

Etter hvert har de fleste menigheter fulgt etter, og har sendt gudstjenester via Youtube og Facebook. Dermed var det for en gangs skyld tid til lang frokost på første juledag i vårt hus, der vi satt i pysjen ved frokostbordet og fulgte gudstjenesten digitalt fra vår lokale kirke.

Jeg skal innrømme at det var behagelig.

Deilig å slippe gudstjeneste?

I denne følelsen av behag, fødes imidlertid også et ubehag ved spørsmålet: Har hjemmegudstjenesten, eller rett og slett mangel på gudstjeneste, blitt en vane vi helst vil fortsette med, også i post-korona tid?

I Vårt Land 15. mars sier frikirkepastor Harald Eikeland at han tror mange femtiåringer synes det er deilig å slippe gudstjeneste. «Folk er på hytta, på volleyballturnering med barna, eller har fullt opp med andre ting i helgene. Eg trur mange i min generasjon synest det er deileg å sleppe å gå på gudsteneste, og no byrjar dei å bli vane med det.»

Ja, vi begynner å bli vant til det. Statistikken fra Den norske kirke viser at det har vært nesten halvannen million deltakere på digitale gudstjenester.

Noen av oss som har blitt oppdratt til at søndag er gudstjenestedag, og som nærmest har gått på autopilot, har kjent at det er godt å ikke måtte kjempe med samvittigheten når frokost og avislesing trekker ut søndag morgen.

Joda, det er vanskelig å være uenig med Alf Kjetil Walgermo i kommentaren «La oss ikkje miste din heilage grunn» 20. mars, der han konkluderer med at «vi treng dei heilage stadane der vi kan samlast for å reflektere over kvifor vi er til».

Men jeg er spent på om lengselen etter hellig grunn er sterk nok til å kalle tilbake den som har blitt vant til et langsomt liv.

For min egen del har det ufrivillige sabbatsåret med alt sitt savn og sin ensformighet, også vært godt.

—  Liv Osnes Dalbakken

Aktivitetskondisen har blitt svekket

For dette året har gått langsomt. For min egen del har det ufrivillige sabbatsåret med alt sitt savn og sin ensformighet, også vært godt. Livet har fått hvilepuls. Og som en naturlig følge har aktivitetskondisen blitt svekket. Hver dag har nok med sin egen plage.

Men hvem skal ha verv i menighetsråd, bedehusstyrer og barne- og ungdomsarbeid hvis hele menigheten har fått smaken på et rolig liv der man har nok med seg selv?

NRK meldte 24. mars at en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at frivilliges aktiviteter under koronapandemien har gått betydelig ned.

Vanligvis gjør seksti prosent av nordmenn over atten år frivillig arbeid, mens andelen sank til ti prosent under første smittebølge. 19 prosent av de spurte svarte i høst at de har redusert innsatsen, og seks prosent har avsluttet sitt frivillige arbeid, eller tatt pause.

Det blir spennende å se om vi har viljestyrke og kondis til å gjøre comeback, etter et år med tom kalender.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt