Verdidebatt

Listhaug har ikke levd som flyktning

FLYKTNINGPOLITIKK: Ja, vi skal hjelpe dem der de er, og regnestykket hennes er rett – dersom hun tar vekk mennesket i regnskapet.

Den 18. mars har Sylvi Listhaug en artikkel i VL hvor hun argumenterer for at flyktningpolitikken og vårt engasjement må dreie seg om å «hjelpe dem der i er». Hun henviser til hvordan bruken av midler i den sammenhengen hjelper så mange flere.

I tillegg har hun besøkt flyktningleiren Kakuma i Kenya og mener å ha funnet belegg for dette.

Jeg skulle ønske hun hadde delt den samme doen med de som bor der.

—  Arve Danielsen

Har ikke levd som flyktning

Jeg skulle ønske at Sylvi Listhaug hadde overnattet i leiren noen dager og snakket med dem som bodde der, i stedet for å komme på kort besøk i regi av offentlige myndigheter.

Jeg skulle ønske hun hadde delt den samme doen med de som bor der.

Jeg skulle ønske hun hadde henvendt seg til det lokale helseapparat i leiren, når diaréen etter maten dagen før tvang henne til å søke hjelp hos en tjeneste som ikke var der, men måtte leve med det åpne hullet i bakken.

Jeg skulle ønske hun hadde fått tildelt denne samme tilmålte mengden mat og den samme begrensede mengden med vann, som skal dekke alt fra matlaging til tøyvask.

Jeg skulle ønske at hun hadde overnattet i det samme teltet, på bakken, med et ullteppe over seg og hvor det enten kunne være kvelende varmt eller iskaldt.

Utrygghet og fortvilelse preger livene deres

Jeg har arbeidet i flyktningleirer i mange land, og opplevd dette som jeg beskriver. Jeg har lyttet til deres historier, og hørt om hvordan flukten fra krig, massakrer, overgrep og sult har drevet dem hit.

Dette er den hverdagen millioner av mennesker lever under hver dag, og som Sylvi Listhaug bare vil hjelpe der de er.

Ja vi kan bedre hverdagen i noen sammenheng – noe som mange organisasjoner og enkeltmennesker gjør. Men mulighetene utover det er fraværende. Disse menneskene har fått tryggheten fra krigen, men utryggheten og fortvilelsen over veien videre driver mange inn i depresjon og håpløshet.

Kjære Sylvi Listhaug, bli gjerne med meg til en flyktningleir, for eksempel Libanon.

—  Arve Danielsen

Det er også stor forskjell fra flyktningleir til flyktningleir. Zatari i Jordan er «Rolls Royce» versjonen, hvor mange hjelpearbeidere bor komfortabelt i Amman, og hver dag kan kjøre i aircondisjonerte biler til leiren. I flyktningleirene nord i Uganda blir hundretusener av flyktninger fra Sør-Sudan stuet sammen og lever under ekstremt krevende forhold.

Men også i Zatari er den menneskelige lidelsen stor. Mange har mistet alt, og det eneste de har med seg, er minnene fra alt det de måtte forlate, og krigen som har drept mange i deres familier.

Vanskelig også i Norge

Vi har sett bilder fra Morialeiren og kan bare ane litt av den hverdagen som er der. Nå henter vi 50 personer. Vi skulle og kunne tatt imot mange flere!

Flyktningene fra slike leirer opplever ved ankomst til Norge å bli plassert i et mottak mens saken deres behandles. De får det aller nødvendigste, men blir ofte mistenkeliggjort om sin fortid. De venter spent på dommen, mens de går passive rundt uten mulighet for arbeid eller videre skolegang, utover grunnskolen.

Norskundervisningen er sterkt redusert, og muligheten for tilpasning til vårt samfunn svært begrenset. Mange sliter med store traumer, men får ikke hjelp utover akutt hjelp.

Noen får avslag på asylsøknaden sin, men kan av forskjellige grunner ikke forlate Norge. Man er da uten noen rettigheter utover å motta ca. 2000 kroner i måneden som skal dekke alt utover en bopel.

Det foreligger ingen tilbud av helsemessig eller arbeidsmessig karakter. Vi har mennesker som har bodd slik i årevis og fortsatt gjør det!

Norske myndigheter påtar seg et stort ansvar med å nekte mennesker i slike livssituasjoner mulighet til et bedre liv.

—  Arve Danielsen

En invitasjon fra meg

Kjære Sylvi Listhaug, bli gjerne med meg til en flyktningleir, for eksempel Libanon.

Helst om vinteren da snøen ligger rundt teltene og barn går rundt i tresko, i tynne klær og får tildelt sin matrasjon og vann, og kanskje kan håpe på litt skolegang, om det finnes. Her er ingen fritidskort, snaut nok en fotball!

Deretter kan du være med meg på et av våre flyktningmottak i Norge, og bo der et par dager, og høre om deres hverdag, håp og drømmer, men også lytte til deres fortvilelse, bekymring og traumer!

Ja, vi skal hjelpe dem der de er, og regnestykket ditt er rett, dersom du tar vekk mennesket i regnskapet ditt.

Vi har en forpliktelse til å gjøre begge deler, og norske myndigheter påtar seg et stort ansvar med å nekte mennesker i slike livssituasjoner mulighet til et bedre liv.

Velkommen til å være med når verden gir oss anledning til det!

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt