Verdidebatt

Oppgjørets time – et forsøk på å være konkret

TERRORISME: Et terrorangrep skjer alltid i en politisk kontekst. Dersom vi ønsker et skikkelig oppgjør etter 22. juli, bør det omfatte flere enn terroristen.

Etter terrorangrepet 22. juli prioriterte vi nasjonalt sorgarbeid. Det samlet befolkningen. Gjerningsmannen fikk sin straff.

Nå, ti år etter, har vi fått en diskusjon om behovet for et ideologisk oppgjør etter 22. juli-terroren. I en kronikk i Vårt Land 21. mars advarer historiker i Civita, Bård Larsen med rette mot å favne for bredt. Han etterlyser en konkretisering av hva oppgjøret skal bety i praksis: «Hva bør skje? Hvem er adressatene, helt konkret, og hvorfor ikke være tydeligere om det?».

Her kommer et forsøk på å være både prinsipiell og konkret. I likhet med Bård Larsen, vil jeg trekke paralleller med islamistisk terror. Både høyreekstremisme og militant islamisme er en del av trusselbildet i Europa og Norge. Samtidig bør vi være prinsipielle og konsekvente i tenkningen rundt et oppgjør.

Et terrorangrep skjer alltid i en politisk kontekst. Et rettsoppgjør alene vil ikke forebygge nye terrorangrep.

—  Sylo Taraku

Terror i en politisk kontekst

Hver gang et terrorangrep finner sted vil politiske ledere forsikre opinionen om at gjerningspersonene vil bli stilt til ansvar. Et rettsoppgjør plasseres skylden hos individet. Det er bare Anders Behring Breivik som er strafferettslig ansvarlig for terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli.

Det samme kan man si om muslimske terrorister som har drept uskyldige mennesker i Paris, London, Sverige og så videre.

Det juridiske ansvaret er forankret i lovene. Men et terrorangrep skjer alltid i en politisk kontekst. Et rettsoppgjør alene vil ikke forebygge nye terrorangrep. Det kan heller ikke hindre at terroristene oppnår sine politiske mål. Vi trenger derfor et oppgjør med ideene og propagandaen som har bidratt til terrorhandlingene, i tillegg til å stille terroristene til ansvar i retten.

Terrorister handler sjelden bare på vegne av seg selv. Som oftest er det på vegne av noe større. Muslimske terrorister tror de forsvarer den islamske sivilisasjonen mot Vesten, mens antimuslimske terrorister som Breivik tror det stikk motsatte.

Spørsmålet som oppstår, er: Hvem er det de egentlig representerer i sine gjerninger? Det enkle svaret på det er de som lar seg representere av dem.

De som legitimerer terroren

Dette er de som ikke tar avstand, men som hyller eller legitimerer terrorangrepene. Som Bård Larsen er inne på, er skillet mellom ord og handling essensielt. Terrorforherligelse eller ulike former for legitimering er avskyelig, men noe helt annet enn å faktisk drepe mennesker.

De som får terroristene til å tro at de er helter som kjemper for en god sak er ikke direkte ansvarlige for terroren, men er likevel en del av problemet.

Det er dessverre ikke helt uvanlig med delte meninger rundt et terrorangrep, noe som bidrar til den splittelsen terroristene ønsker, men i Norge var fordømmelsen av 22. juli-terroren massiv og enhetlig.

Selv om Breivik har få ideologiske åndsfeller i Norge, er det en del folk som deler hans forræderfortellinger om Arbeiderpartiet.

—  Sylo Taraku

Breivik var en ensom ulv i selve gjennomføringen av angrepet, men han kom likevel fra en ideologisk flokk som florerte i internetts mørkeste kroker.

Det er mye som kan sies om Breiviks ideologi og forestillingsverden, men det er tre essensielle elementer i hans tankesett: Det ene er Eurabia-konspirasjonen – en sammensvergelse mellom muslimske land og europeiske eliter om islamiseringen av Europa gjennom innvandring.

Det andre er forræderfortellingen om Arbeiderpartiet.

Det tredje er troen på terror som virkemiddel.

De som legitimerer motiv og ideologi

Det er få i Norge som målbærer Breiviks ideologi i sin helhet, men vi har sett eksempler på folk som har sluttet seg til budskapet i Breiviks manifest selv om de har tatt avstand fra selve terroren.

Et problem med legitimeringen av ideologien, fortellingen eller motivene bak terroren er at det er alltid noen der ute som er villige til å handle, som er villig til å sette ideologien ute i livet. Selv om Breivik har få ideologiske åndsfeller i Norge, er det en del folk som deler hans forræderfortellinger om Arbeiderpartiet. Og her nærmer vi oss kjernen av problemet.

Slik Bård Larsen skriver, har all ekstremisme noen berøringspunkter med liberaldemokratiske ideer, og at vi alle deler noen oppfatninger med politiske ekstremister. Men noen berøringspunkter er mer problematiske enn andre.

Arbeiderpartihatet

Det er ikke tilfeldig at Breivik rammet Arbeiderpartiet, eller at Kouachi-brødrene rammet Charlie Hebdo i Paris. De var ikke bare opptatt av blasfemi, men så på Charlie Hebdo som et ledd i Vestens evige korstog mot islam.

De som urettmessig fremstiller karikaturtegnere som islams fiender er i en bredere kontekst en del av problemet. Det samme kan man si om Breiviks intense hat mot Arbeiderpartiet. Dette hatet er et viktig element i hans ideologi, og dessverre ikke et helt marginalt problem i Norge.

Elitekritikk er en nødvendig del av demokratiet, men å fremstille sine politiske motstandere som forrædere er potensielt farlig.

—  Sylo Taraku

Under diskusjoner om høyrepopulisme har Bård Larsen og jeg vært enige om at et grunnleggende problem med høyrepopulisme er delegitimering av sine politiske motstandere.

Elitekritikk er en nødvendig del av demokratiet, men å fremstille sine politiske motstandere som forrædere er potensielt farlig.

Som et statsbærende parti er Arbeiderpartiet spesielt utsatt på grunn av lange tradisjoner med forræderfortellinger om partiet. Man kan si at det kulminerte med 22. juli-terroren som skulle straffe partiet og hindre videre rekruttering.

Når Ap-ere og AUF-ere tar til orde for et oppgjør med 22. juli, så oppfatter ikke jeg det som et ønske om å gå i motsatt grøft og demonisere sine politiske motstandere på høyresiden. Jeg oppfatter det mer som et ønske om å erkjenne at Arbeiderpartiet og AUF faktisk var et ideologisk mål for terrorangrepet for ti år siden.

Et oppgjør med «kulturkrigen»

Et oppgjør med 22. juli kan ikke være bare et oppgjør med terror som virkemiddel, men også et oppgjør med konspirasjoner og hatet mot Arbeiderpartiet som gjorde terroren mulig.

Vi trenger med andre ord et oppgjør med forestillinger om at det pågår en krig mellom islam og Vesten, og at Arbeiderpartiet er på fiendens side i denne krigen. Siden de aller fleste av oss er enige i dette, bør ikke et slikt oppgjør være splittende.

Snarere tvert imot skal det gjøre oss i bedre stand til å holde demokratiet vårt levende. Et felles og konkret oppgjør med farlig tankegods vil forhåpentlig også gjøre det lettere å fortsette å kritisere hverandre i innvandrings- og islamdebattene uten at 22. juli-terroren ligger og ulmer i bakgrunnen.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt