Det tar en landsby

Et afrikansk ordspråk sier at det trengs et helt samfunn for å oppdra et barn. Måten vi bygger lokalsamfunn i dette landet har endret seg kraftig de siste tiåra, og dermed har også utviklinga av menneskene som bor der også endret seg.

Gjennomtrekket i de nye bydelene er stort, og nå er det vanlig at man flytter mange ganger i løpet av livet. Hver bolig til sitt bruk.

—  Tvinnereim og Raakil

Boliger før og nå

Før i tiden flytta man ikke så mye på seg. Familien var nær gjennom hele livet, naboene var de samme gjennom mange år, og når man flytta ut var det ikke uvanlig at man bosatte seg i det samme området som man selv hadde vokst opp.

På bygda var normen at flere generasjoner bodde på samme tun, og storfamilien hjalp hverandre med å få hverdagen til å gå rundt.

I dag er det mange som ser på generasjonsboliger som gammeldags. Gjennomtrekket i de nye bydelene er stort, og nå er det vanlig at man flytter mange ganger i løpet av livet. Hver bolig til sitt bruk.

I tillegg bærer de nye bydelene preg av å være veldig monotone. Massevis av tilnærmet helt like leiligheter oppå - og tett inntil hverandre. Når leilighetene er like, er også folka som flytter dit ganske like.

[ Slik kan Norge få flere barn, Erna ]

Bolig for familie på fem?

Vi må få flere barn, sier statsministeren. Vi må få det tredje barnet, blir det sagt. Men er dagens samfunn bygget slik at det å ha tre barn er hensiktsmessig? Bygger vi nok boliger som passer for de familiene vi trenger flere av? Hvor enkelt er det å få økonomi, logistikk og livet forøvrig til å gå opp med flere barn, og hvordan legger samfunnet til rette for disse familiene?

I dagens Norge er selvstendighet en av verdiene vi setter aller høyest. Vi er oppdratt til å tenke at vi skal greie oss selv. Og det er jo en positiv verdi, og en positiv egenskap å ha vilje til å greie seg selv uten for mye hjelp fra hverken foreldre, naboer eller storsamfunnet. Men det er her det afrikanske ordspråket kommer inn. Det tar en landsby.

Vi må slutte å se hvert byggeprosjekt for seg, men at vi bygger lokalsamfunn folk skal kunne leve gode liv i.

—  Tvinnereim og Raakil

Samhandling på tvers av generasjoner krever at de ulike generasjonene bor på samme sted, og at man i prinsippet, hvis man vil, kan bo i det samme området hele livet med de samme folka rundt seg.

Og så må boområdene vi bygger være trivelige nok til at folk vil bli boende over tid. Det må være nok lys inne og med god nok planløsning. I tillegg må det være hyggelig ute, med nok trær, benker, stier og møteplasser. Og på toppen av det hele må det være kort nok avstand til skolen, butikken, fotballbanen og apoteket.

Nærhet mellom generasjonene

Alle bor i et lokalsamfunn. Enten om det er i tjukkeste Oslo eller på bygda, har vi alle et mindre område som vi bor, handler og lever. I de store byene er det kanskje enda viktigere å tenke på de mindre enhetene, enn det som kanskje er mer naturlig å tenke på bygda.

Vi må slutte å se hvert byggeprosjekt for seg, men at vi bygger lokalsamfunn folk skal kunne leve gode liv i. Kall det gjerne lokalsamfunn med en livsløpsstandard. Og hvordan passer dette nye byggeprosjektet inn i dette lokalsamfunnet, og denne livsløpsstandarden? Som politikere, kommuner og samfunn må vi ta ansvar for at barnefamiliene bor i nærheten av de hyggelige eldre naboene.

Det er på tide at tilhørighet, trygghet og samhold blir en del av tankegangen til de som skal planlegge byene og tettstedene våre. Hvordan vi fysisk utformer samfunnet sier også noe om hvordan folka som bor der blir. For det tar en landsby.

[ Sjeføkonom vil gi par med barn økt pensjon ]