Vi er en gruppe diakoner på Romerike som ønsker å fokusere på en tjeneste med dype røtter i vår tradisjon. Kirken har gjennom historien møtt folk til samtale. Den har vært en del av kirkens helse og omsorgsarbeid og er det fremdeles, kanskje mer enn noensinne.
Diakon Arvid Kaspersen skrev i Vårt Land 1.3.21 og viste til sin masterstudie der han intervjuet fastleger om deres rutiner vedrørende åndelige og eksistensielle problemstillinger hos sine pasienter. Han viser til spennende funn som vi forenklet oppsummerer i følgende problemstilling:
Kan det tenkes at noen pasienter unødvendig henvises til lange ventelister i spesialisthelstjenesten, når noen av dem trolig kunne hatt like godt av å snakke om at livet er vanskelig med, for eksempel en diakon?
Diakoner er spesialister på å snakke med mennesker om eksistensielle spørsmål
— Diakoner i Den norske kirke
Ikke alt trenger diagnose
Diakoner er spesialister på å snakke med mennesker om eksistensielle spørsmål som vedrører alt fra håp, tro og «meningen med livet», til tap og ulike former for sorg.
Kaspersen skriver spissformulert at vi trenger flere diakoner, ikke flere psykologer, noe vi mener er en noe dristig formulering. Ikke desto mindre får han fram et viktig poeng:
Ikke alle livsproblemer trenger en diagnose, og viser til toneangivende stemmer fra nær fortid: Victor Frankl’s teorier om overlevelse under ekstreme forhold og Aaron Antonovsky’s salutogenese; en medisinsk sosiologi om hva som fremmer god psykisk og fysisk helse og økt mestring og velvære, snarere enn å vektlegge årsaker til sykdom.
[ Diakon Eilev Erikstein mener det er et problem at diakoni fremstår som et feminint fag ]
Tid til å snakke
Romerikediakonene organiserer og profilerer en koordinert samtaletjeneste med kompetente diakoner med variert bakgrunn. Tjenesten samordnes i en felles tjeneste innenfor et større geografisk område og tilgjengeliggjøres med felles nettside og i sosiale medier for lettere kontakt. Nettsiden heter tidforsamtale.no, og henspiller på at vi har tid og at det kanskje er på tide med en samtale.
Nettsiden har mailtjeneste og en rullerende vakttjeneste av oss diakoner som følger opp med samtaler. Vi er ikke en krisetelefon som kan love akutthjelp, men vil være betjent i ferier og høytider for å kunne henvise til en samtalepartner.
Kirkens samfunnsansvar, viser seg i velkjente seremonier og rituelle handlinger. Mindre kjent er kirkens omsorgsansvar
— Diakoner i Den norske kirke
Diakoner har forankring i kirken. Tjenesten defineres ulikt både historisk og konfesjonelt. Vi som skriver dette jobber i Den Norske kirke og har grunnutdanning som sosionomer, sykepleiere, lærere e.l. med videreutdanning i kirkefaglig omsorgstjeneste.
Mange har etterutdanning i sjelesorg, ulike terapeutformer, filosofi, religionspsykologi etc. Først og fremst har vi bred samtaleerfaring fra mange års yrkespraksis med å møte mennesker i svært ulike livssituasjoner. Og vi har mulighet til å følge opp mennesker over tid.
Omsorg er del av kirkens samfunnsansvar
Den Norske kirke er en folkekirke. De som jobber der skal møte folk flest, der de er. Kirkens samfunnsansvar, viser seg i velkjente seremonier og rituelle handlinger. Mindre kjent er kirkens omsorgsansvar for mennesker, både for de aktive og de som ikke føler seg hjemme der.
Her ligger diakonenes særskilte ansvar, en samfunnstjeneste det kanskje kan lønne seg å bli bedre kjent med. Kaspersen viser i sin kronikk til dokumentet Kirke og helse. Kirken har et helseoppdrag. Han sier videre at «i lang tid har kirken hatt en rolle på institusjoner og i livets sluttfase, men mindre oppmerksomhet på åndelig og eksistensiell omsorg gjennom livet.
Han foreslår flere diakoner, som kan gi kvalifisert og god omsorg til mennesker i nød og kriser. Flere godt kvalifiserte diakoner vil være en god samfunnsøkonomisk investering», skriver han og viser til professor i eksistensiell og åndelig omsorg ved Syddansk Universitet i Danmark, Niels Christian Hvidt.
[ Åste Dokka: Er den buldrende og hellige Gud en sannere Gud enn den humane og fornuftige? ]
Viktig bidrag til helsetjenesten
Mange faller utenfor og kjenner seg rotløse og fremmede i en verden som stadig blir mer kompleks, med ulike krav som griper om seg gjennom livsløpet. Det sitter langt inne å be om hjelp.
Psykologtjenesten står i daglig kamp mot psykiske lidelser, i en presset spesialisthelsetjeneste og flere av diakonene jobber i tett samarbeid med kommunene. Men for mange er henvisning til psykolog kanskje ikke det (eneste) rette.
Kaspersen satt fingeren på dette i sin kronikk. Det er ulike behov. Er det riktig å la folk som kanskje ikke trenger det stå i lange køer og oppta plass til de som faktisk bør få psykologhjelp? Det kaller på større grad av differensiering.
Vi ønsker å bidra med det vi er gode på og samtidig revitalisere en tradisjonell side av kirkens vesen; samtalen eller sjelesorg.
— Diakoner i Den norske kirke
Tid for samtale er en kompletterende og supplerende tjeneste med vesentlig mindre ventetid. Man tar direkte kontakt med kompetente og erfarne samtalepartnere, om «hva det skulle være- som trøkker på». Kanskje det for noen også kan være snakk om et både og, ikke enten psykolog eller diakon. Mange sliter for lenge med ting alene som kunne vært bearbeidet gjennom samtaler. Og fastleger kunne trolig gjort hyppigere brukt av diakonene.
Diakoner med utestemme
Helse og omsorgstjenester kommer i skyggen av virksomheter som er mer synlig. Menneskemøter blir sjelden synlige, fordi de er konfidensielle, og uoffisielle.
Diakoner jobber primært i dette feltet. Nå ønsker vi å heve stemmen litt og fortelle om dette arbeidet, både til storsamfunnet, og til de som ønsker et samtaletilbud.
Diakonene står ikke oftest på prekestoler, men har en mer usynlig rolle i det offentlige rom. Nå ønsker vi også å bruke litt utestemme, fordi vi finnes og ønsker å bidra med det vi er gode på og samtidig revitalisere en tradisjonell side av kirkens vesen; samtalen eller sjelesorg.
Det siste er et komplekst ord, derfor dette moderniseringsforsøket, ordspillet: «tid for samtale»- vi har tid til deg og, kanskje det er på tide…
I tillegg til kirkens seremonielle samfunnsrolle, er den nærværende og opptatt av menneskers hverdagsliv, også i pandemien, med alternative møteplasser. Når sirenene stilner og kriseteamene avslutter sin førstelinjeinnsats, begynner diakonenes arbeid.
Når annet hjelpearbeid avsluttes tiltar ensomheten. Påsken står for døren, med full nedstenging noen steder. Allikevel finnes en tilstedeværelse, der nye relasjoner kan etableres, både flyktige, fordi det er behov for litt «ventilering» «her og nå», eller langvarig støtte over tid.
[ Teolog: «Det er på tide at kirken våkner: Jesus døde ikke for våre synder» ]