Alltid større

Gud i Bibelen er en mangfoldig Gud. Det skulle også bare mangle, for Bibelen er et helt bibliotek av bøker, som har blitt til med stor variasjon i språk, geografi, samfunnsorganisering, tilblivelsesårhundre og forfattere. Kommer vi til Bibelen med forventning om å få et klart bilde av Gud, kan vi fort bli både skuffet og overveldet.

Storm og stille

I Jobs bok inngår Gud et veddemål med Satan, i 1. Mosebok ser Gud ømt til Hagar, i 2. Mosebok forherder han Faraos hjerte, i Salme 23 leder han kjærlig sin tjener til vannkilden. Han er i ildsøylen, kryper inn i nyrene for å granske dem, sender kraftig vind mot båter, åpenbarer seg i stille sus, i drømmer, taler gjennom profeter, bor i tempelet og drukner folk. Gud kaster ut og henter inn, skaper og ødelegger, elsker og hater, vil ha brennoffer og avviser brennoffer, er hevngjerrig og nådig. Gud er både én stammegud blant flere, den Gud som skapte alt og den Gud som er fra evigheten av.

[ Slutter med trosforsvar ]

Hvordan skal mennesket vite hvem Gud er? På teologistudiet lærte jeg at Det gamle testamente er fortellinga om Guds handlinger med sitt folk. Det gir mening: Det som skjer i tida, det vi erfarer, både den lille og den store historien, er stedet vi kan erkjenne Gud. Kilden til teologi er rett og slett tilværelsen slik den utspiller seg.

Når det materialet vi har å fortolke Gud ut av er alt det som skjer i hele vide verden, blir Gud like kompleks og uforutsigbar som virkeligheten. Da blir Gud fort den totale gud, en gud som står bak krigen såvel som freden, tørken såvel som grøden, døden såvel som livet. Ja, da er Gud egentlig summen av verdens krefter, bare abstrahert.

Gud trekker forhenget til side

Hvilken plass har åpenbaringen i alt dette? Det er mange gudsåpenbaringer i Bibelen, også i Det gamle testamente. Likevel er det som skjer med Jesu komme til jorda helt avgjørende for kristendommens del. Det er som om Gud er lei av menneskenes gudsbilder og trer ned fra sin himmel for å gi seg til kjenne slik Gud virkelig er.

Du er en Gud som skjuler seg, sier Jesaja. Men med Jesus trekker Gud forhenget til side og viser seg. Slik er jeg. Jeg er den som blir menneske, som tar bolig, som refser urett og hykleri, som oppsøker de utstøtte, som står på livets side, som lider med dere helt til døden. Det er dette som er åpenbaring: At Gud viser sitt ansikt. Endelig.

[ Kvinna som endra kyrkje-Noreg ]

Så da skulle en jo tro at jobben var gjort og gudsbildet sementert en gang for alle. For nå vet vi at vi kan kjenne Gud gjennom Jesus Kristus. Det er opp og avgjort, klart og tydelig. Men hvor lenge trodde kristenheten på det? Selve pinseunderet er en oppvisning i kristendommens mangfold. Allerede i den første tid preget konflikt og uenighet menighetene, det er bare å lese Apostlenes gjerninger eller brevlitteraturen hvis man vil vite mer.

Bruddstykker

Uenigheten har fortsatt med uforminsket styrke: Fortsatt er Gud et mysterium, og ingen har autoritativ tilgang på Jesus. Fortsatt er det vi besitter bruddstykker og gjetninger. Eller for å si det på en annen måte: Fortsatt er det bare bildene av Gud vi med sikkerhet kan si noe om. Alle mener selvsagt at deres gudsbilde er det sakssvarende, men så lenge vi ikke blir enige, må vi tro at Gud selv unndrar seg. Gud er fortsatt en Gud som skjuler seg.

I dag er det den fornuftige og humane guden vi liker best. Den Gud som ikke gjør forskjell på folk (Rom 2), den Gud som løfter opp de svake, som velger kjærlighet og død framfor makt og seier. Når vi ber i kirka, ber vi om at Gud må gi våre ledere forstand til å ta gode beslutninger om fred. Når vi døper, snakker vi ikke om å vende om, men om hvor vennlig Jesus tok imot barna. Våre gudsbilder gir lite rom for Guds makt og velde.

Det voldsomme, kosmiske, spektakulære, Abraham og Isaks Gud, guden til morderen og offeret, den rasende og refsende gud, miraklenes gud, alle kjennes de fremmede.

—  Åste Dokka

Jeg lurer på hvor de har blitt av, de kraftfulle ordene som preget tidligere tiders kristentro? Dagens kristendom er mild, snill, vasket av opplysningens og humanismens syrebad, den milde Jesus, en veloverveid kanskje-tro som ikke krever sprang eller støter noen. I kirka snakker vi fornuftig om menneskerettigheter og respekterer åndsverksloven.

Det voldsomme, kosmiske, spektakulære, Abraham og Isaks Gud, guden til morderen og offeret, den rasende og refsende gud, miraklenes gud, alle kjennes de fremmede. Og mennesket også, hvor er det uforbeholdne, til døden lydig, underkastede og selvransakende jeg-et, eller den irrasjonelle og sterke troen? Alt dette har det blitt vanskelig å romme med vår tids liv og begreper.

Ydmykhet og selvtillit

Det er lett å stille opp fortida som norm. Men jeg synes ikke vi skal klandre oss selv for at vi lever i vår tid, og ikke en annen. Alle tider har forsøkt å tegne en Gud det er mulig å ha tillit til, gitt forutsetningene. Jeg tror ikke den voldsomme Gud er sannere enn den milde Gud. Men jeg tror at vi må være klar over at den guden vi til enhver tid holder oss med, uansett om vi lever i år 200 før Kristus, år 30 etter Kristus, eller i dag, er et bilde, en avglans. Vi har bare fanget noen fasetter av Gud, ikke alle.

En god vaksine mot å absoluttere sine egne gudsbilder, er å ikke bare kjenne etter i hjertet og håpet, men faktisk lese i Bibelen.

—  Åste Dokka

En slik innsikt foreskriver ydmykhet, men også frimodighet: Vi kan tilkjenne oss selv samme selvtillit som tidligere tider har hatt - i barokken ble Gud pietist, i den lutherske ortodoksien ble Gud jurist, i moderniteten både rasjonalist og humanist. Ingen av oss har mer rett enn den andre, men alle har fanget noe.

En god vaksine mot å absoluttere sine egne gudsbilder, er å ikke bare kjenne etter i hjertet og håpet, men faktisk lese i Bibelen. Og ikke minst: Våge å erkjenne det mangfoldet vi der finner, se det motsetningsfylte og problematiske og vanskelige og skinnende. Først da kan vi se våre egne gudsbilder for det de er, og kanskje ane at Gud selv alltid er større.