Hvor ble det av Jesus i gudstjenestene?

Teologer, forskere og menighetsfolk diskuterer nå om språket i kirka trenger en dyptgående analyse. Vi er opptatt av kirkas medlemstall, og vi diskuterer hvordan kirka består av reformer, prestens timetelling og kirkelig ny-organisering.

Som kirkegjenger er jeg opptatt av at nye skal finne veien til kirka. Men jeg er også opptatt av at mennesker dessverre forlater kirka.

Ja, vi skal ha orden og «tjenlig nok» forutsigbarhet i DNK. Men vi skal også la gudstjeneste-folket få komme til orde

—  Magnhild Landrø

Jesus blir knapt nevnt

Det kan se ut som om mange unge fra kristne Oslo-familier «lekkes» til mer interaktive menigheter, og kanskje kan det forklares med hva de opplever som et savn i sin lokale DNK-menighet.

Nedgangen i kirkas medlemstall kan like gjerne handle om en lekkasje som manglende dåpsinteresse. Må folk gå til utkantliggende bedehus, eller til en nærliggende frimenighet for å få høre Jesus-fortellingene?

Flere og flere forteller at de er til gudstjeneste – år etter år – og hører på prekener der Jesu navn knapt blir nevnt i tekstforklaringa. Det er greit å snakke om en skaper-Gud. Det er «greit nok» også å snakke om Ånden; for folk er gjerne opptatt av det uforklarlige, det mirakuløse! Men er det blitt ugreit å snakke om Jesus, Frelseren?

[ Domkantor: Hvis gudstjenesten tørker inn, dør kirken ]

Som et etterlengtet Nikodemus-møte

Kirkegjengere flest – som mange radiolyttere til morgenandakten – er nok opptatt av hvorvidt Jesus får en naturlig plass i kirkespråket. Når prekenene pent blir filosofisk og sosiologisk «korrekt» tilpasset, innser jeg hvor stor betydning gudstjenestens øvrige ledd har – iallfall for meg.

Hvilken rolle har Jesus vår Frelser fått i gudstjenesten? Eller i tilhørernes behov for å bli trøstet, bli oppmuntret og tilsagt både omsorg, tilgivelse og god teologisk oppdragelse? Jeg vet sannelig ikke.

Jeg har vært på besøk i mange ulike menigheter. En sjelden gang har jeg etter prekenen sittet igjen med spørsmålet: Ble denne presten i sin ansettelses-samtale spurt om han tror så mye på Jesus at han på hver eneste gudstjeneste vil anbefale ham til folket?

For når jeg hører ord som ufortjent nåde, ekte syndsforlatelse, og en Jesus som deler ut både lommetørklær og seiersflagg, opplever jeg gudstjenesten som et etterlengtet Nikodemus-møte.

Vi går ikke der for å tilfredsstille presten, eller styrke oppmøtestatistikken.

—  Magnhild Landrø

La gudstjenestefolket få komme til orde

I hele mitt liv har jeg hver eneste søndag troppet opp i kirka, fordi det er blitt naturlig, og også nødvendig for meg.

Sterke salmetekster går Grand Prix en seiersgang; et sterkt fellesskap overrasker med å skape nytt mot; og jeg tenker at dersom Jesus blir livaktig forkynt i enhver gudstjeneste – gjerne som på bedehuset eller i en god frikirkelig nabomenighet - da vil det nok ha en nyskapende effekt, både i mitt eget trosliv, og i vårt samfunn - der folk leter etter både nåde og håp.

Ja, vi skal ha orden og «tjenlig nok» forutsigbarhet i DNK. Men vi skal også la gudstjeneste-folket få komme til orde – ikke bare gjennom et dertil valgt menighetsråd. Folk som år etter år møter til gudstjeneste og frivillig arbeid i kirka, skal frimodig kunne forvente at i dette templet skal de høylytt få ønske seg innspill om den utrustningen de trenger for å leve sunt og gledelig som kristen-troende mennesker.

Jeg savner faktisk kristne venners «personlige vitnesbyrd» - et ord som knapt fins lenger når DNK snakker om formidling.

—  Magnhild Landrø

De fleste av oss blir nok mest oppmuntret når vi får høre hvilken inspirasjon og arbeidskraft Jesus kan gi oss. Vi går ikke der for å tilfredsstille presten, eller styrke oppmøtestatistikken.

La gjerne debatten gå – om funksjonell kirkeorganisering, folkekirken, lave dåpstall, liturgireformer, eller om streikerett og timelister. Men Jesus må aldri bli et ikke-tema i kirkedebatten vår. Ikke i gudstjenesten heller.

Jeg savner faktisk kristne venners «personlige vitnesbyrd» - et ord som knapt fins lenger når DNK snakker om formidling. Eller skal praktisere det.

[ Teolog: «Det er på tide at kirken våkner: Jesus døde ikke for våre synder» ]

En gudstjeneste på 1970-tallet

En gang på 70-tallet, var vi tre unge jenter som satte oss ned på bakerste møtebenk i Oslo Lille Indremisjon på Majorstua. Midtveis uti møtet, mens Hans Christian Lier sto på talerstolen og prekte, ble det urolig i inngangspartiet. Vi tre satt godt plassert for å observere hva som videre skjedde. En beruset mann kom inn med sine bråkete plastposer, med et åpenbart mål om å bane seg sakte vei oppover midtgangen.

Oppe på podiet vendte taleren seg til pianisten og foreslo at nå synger vi «Navnet Jesus». Og mens vi sang gikk Hans Christian Lier ned fra talerstolen og møtte den nyankomne bakerst i midtgangen.

Der satte de seg ned på et par ledige stoler, mens sangen overdøvet deres ellers høylytte samtale. Vi observerte at den nyankomne ble bedt for.

Møtet gikk sin gang. Da Jesus-sangen var over, reiste en fra menigheten seg og gikk opp på talerstolen og fortalte hva dagens halve preken hadde gitt henne av trosinspirasjon. Samtidig hadde taleren pent bedt den sist ankomne om å bli sittende rolig på sin stol, mens han gikk tilbake til sin talerstol og fortsatte prekenen sin: La oss forstå at Jesus denne dagen vil endre våre liv – i sitt eget hus!

La oss få oppleve Jesus som vår sterkeste troskilde – også midt i kirka vår.

—  Magnhild Landrø

Er vi alle opptatt av dette?

Apropos kirkespråket: Hva er det vi ønsker å kommunisere? Da tenker jeg ikke i debattspaltene, eller i bibelspråk-reformer; men inne i menigheten, eller der ute blant folk flest, blant dem som leter etter innhold og substans i livet sitt. La oss få oppleve Jesus som vår sterkeste troskilde – også midt i kirka vår. Midt i debattene.

Denne kronikken er ikke noe partsinnlegg i en pågående kirkedebatt. Men den stiller et spørsmål om hvor Jesus er blitt av. I kirka vår – om den er folkekirke, julaftenkirke eller troskirke – skal vi først og fremst bli inspirert av personen Jesus!

Idet jeg sender kronikken til VL, leser jeg i avisa (9/3) om prekenlærer Rolv Nøtvik Jakobsen som i Åste Dokkas podkast berører noe av det samme som jeg er opptatt av. Kan synkende medlemstall like gjerne forklares med lekkasje som manglende nye døpte? Er vi alle opptatt av dette?

[ Tomm Kristiansen: – Teologi er ikke for fromme pyser ]