Verdidebatt

Alt er ikke en konkurranse!

PANDEMI: Jeg har fått overdose av alle som forteller at nettopp de har hatt det verst i korona-tida.

Barnebarna mine, to tvillinggutter på snart 10 år, kjenner ingen annen virkelighet enn den to-somme. Fra unnfangelsen av har det vært de to: omsluttet av hverandres kropper i magen, andføttes i vuggen. Likevel vokser de opp som to ulike personligheter som forsterker hverandres forskjellighet.

Det er et uslitelig bånd mellom dem. De elsker og hater hverandre. De søker sammen og de søker fra hverandre. I lange perioder har foreldrene måttet minne dem på at ikke alt i livet trenger å være en konkurranse. Det er blitt en «saying» i familien: Alt er ikke en konkurranse.

Aud Irene Svartvasmo

Har fått overdose

I disse dager har jeg lyst til å rope det ut. Ikke først og fremst til de to hjertebarna mine, men til hele verden. Jeg har fått overdose av alle som forteller at nettopp de, eller deres syke mor, har hatt det verst i korona-tida.

Nå går det ikke lenger, sier den overveldede. Nå er det slutt på tålmodigheten, sier den forurettede. Nå er strikken strukket for langt, sier næringslivsmenneskene.

Vi fortjener ekstra vaksiner, for vi har hatt det så kjipt, sier ungdommene. Studentene har båret den største byrden, denne tiden får de aldri igjen, sier lærerne. Og barna har lidd mest, særlig de utsatte barna, sier barneombudet.

Men så er det altså ingen konkurranse, og vi hadde uansett tapt den, sammenlignet med mange andre land og steder i verden.

—  Aud Irene Svartvasmo

Men hva er alternativet, har jeg lyst til å rope tilbake. Innimellom gjør jeg det også. Sitter i sofaen og roper til mennesker som uttrykker sin genuine og helt forståelige fortvilelse i nyhetskanalene. Og kanskje legger jeg også til, når jeg først er i gang, at «noen har dødd av dette».

Noen ble aldri koblet av respiratoren igjen. Andre ble bikket over kanten av mangelen på fellesskap og en helt reell opplevelse av isolasjon. De kommer aldri til å oppleve at det kommer en tid etter pandemien. Noen har nettopp i denne tida fått beskjed om at de har kort forventet levetid – de har virkelig ingen tid å gi bort til en pandemi.

Men så er det altså ingen konkurranse, og vi hadde uansett tapt den, sammenlignet med mange andre land og steder i verden.

Vi er oss selv nærmest

Grunnen til at dette provoserer meg slik, er dessverre at jeg kjenner klagesangene igjen i meg selv. Jeg er også nærmest min egen navle. Og jo lenger dette strekker seg ut i tid, jo dårligere er også jeg til å heve blikket og se utover meg selv og den kohorten jeg er privilegert nok til å ha.

Vi blir oss selv nærmest, og det hjelper fint lite at det alltid er noen som har det verre. Det faktum at vi lever i et av verdens mest privilegerte land, gjør oss ikke mer tålmodige. Det minsker ikke savnet av alt vi må avstå fra – i denne hittil 52-uker lange, ufrivillige, fastetida. Kanskje snarere tvert imot. Vi er ikke så godt trent når det gjelder utsettelser og forsakelser.

Jeg vet alt dette, og når jeg møter pasienter fungerer heldigvis empatimuskelen fortsatt. De blir møtt i sin smerte. Det kunne ikke falle meg inn å minne dem om at noen har det verre. Det fungerer ikke slik. Men kanskje skulle disse hjertesukkene, som hører til i navlens sfære, få litt mindre plass i offentligheten?

I stedet kunne jeg ønske konstruktive vinklinger på hvordan vi kan bidra til å lette utfordringene som de hardest rammede stadig lever med. Hva er handlingsrommet innenfor rammene av godt smittevern?

Når det er ting vi ikke kan gjøre noe med, må vi finne måter å leve med det på. Så enkelt og så vanskelig er det

—  Aud Irene Svartvasmo

Fastetid på liv og død

Min kjære har en nådegave. Den var ikke med da Paulus ramset opp aktuelle nådegaver i sin tid, antagelig fordi telefonen ikke var funnet opp ennå.

Han ringer mennesker. I koronatida ble det vanskelig å utføre den vanlige jobben hans. I stedet holder han telefonkontakt med mennesker som har en særlig plass i hjertet hans, og som han har samlet på seg gjennom livet. Han ringer, og sender med det et signal som sier: Jeg har tenkt på deg i dag. Han tilbyr et lyttende øre til stort og smått, og kontakten bekrefter at det fortsatt finnes noen bånd.

Når det er ting vi ikke kan gjøre noe med, må vi finne måter å leve med det på. Så enkelt og så vanskelig er det, og det hjelper om vi holder ører og øyne åpne for dem vi har omkring oss.

De som ikke har noen kohort, men som kanskje er naboen vår, eller en kollega på hjemmekontor, eller en som på annet vis blir tydelig for oss. Det er fastetid og tid for øvelser i godhet. Det er ingen konkurranse, men i år er det virkelig fastetid på liv og død.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt