Radikalisering: et mislykket eksistensielt prosjekt

Den tiltalte IS kvinnens rettssak gjør det enda engang aktuelt å undersøke fenomenet islamsk radikalisering i Norge.

Radikalisering har ingen enkel årsaksforklaring. Slik vi ser det, kan kunnskap om de radikalisertes eksistensielle dimensjon, bidra til å motvirke en destruktiv radikaliseringsprosess. En avradikalisering som ikke tar høyde for de åndelige og eksistensielle aspektene ved radikalisering, vil være inadekvate.

Se verden fra deres ståsted

Spesielt viktig er det å undersøke den eksistensielle meningsprosessen gjennom å forstå individer på deres egne premisser. Dette innebærer å være nærværende der de andre er, og hvordan de andre faktisk opplever sin livssituasjon i møte med menneskelivets grunnvilkår.

For den radikaliserte vil en religiøs overbevisning skape sammenheng, samt tilhørighet til noe som er større enn seg selv, som rekker utover den kjente verden.

Hvis formålet er å forstå mennesker som tilsluttet seg til IS, må vi anstrenge oss mentalt og prøve å se verden fra deres ståsted.

Uten en slik inngang, står vi i fare for å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet. Vi mister således verdifulle muligheter til blant annet å utvikle en bredere forståelse av hva det var som gikk galt i deres mentale liv, og hvorfor unge mennesker vervet seg til en terroristorganisasjon og var villige potensielt sett til å ofre sine liv for den, samt hvordan vi som et samfunn kan forebygge aktivt vekstvilkår som kan føre til sterke følelser av fornedrelse, avmakt, fremmedgjøring og til slutt radikalisering.

[ Lars Gule: Tiltalen mot IS-kvinner bør opprøre de fleste. Hvordan kan det å føde barn være terror? ]

Et mislykket eksistensielt prosjekt

Radikalisering kan forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I en verden som stadig trues av meningsløshet, usikkerhet og eksistensiell angst, kan religiøse ideologier tilby en kosmisk/guddommelig mening med livet.

Individets partikulære eksistens får signifikans gjennom å tilslutte seg terrororganisasjonenes ideologiske univers: et univers hvor Gud er på «de godes side», og hvor det egne konstitueres gjennom å nedkjempe «de totalt andre».

Det basale behovet for et liv med mening blir enda mer prekært i en sårbar og truet tilværelse. Den østerrikske psykiateren og som overlevde Holocaust, Victor Frank, forfektet at menneskets vilje til mening er et grunnleggende behov og et primært menneskelig grunnmotiv.

I en verden som stadig trues av meningsløshet, usikkerhet og eksistensiell angst, kan religiøse ideologier tilby en kosmisk/guddommelig mening med livet.

—  Shah og Shaygani

Dekker fundamentale behov

Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller sekulære ideologier bærer i seg meningsressurser som dekker fundamentale behov for tilhørighet samt sammenheng, og bidrar blant annet til å finne mestringsstrategier i møte med de spenninger og utfordringer livets grunnvilkår byr på.

Eksistensielt besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de kan både løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde kontinuiteten til identiteten og selvet; en følelse av å være til og å tilhøre en større meningsladet helhet.

Følelsen og erfaringen av mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende sårbarheten og angsten på avstand. Med andre ord, slike erfaringer holder en eksistensiell disintegrasjon i sjakk.

[ Kvinner i IS - aktør og offer på samme tid ]

Global mening og individuell mening

Her er både global mening og individuell mening, men også samspillet mellom dem viktig. Global mening er noe som religiøse og sekulære ideologier tilbyr, dvs. at den enkelte ser livet sitt i en større sammenheng, hvor selv daglige og banale gjøremål, i et religiøst rammeverk, blir signifikante og inngår i en guddommelig, høyere orden.

Dette er overbygninger som produserer referanser, narrativer og strukturer som medvirker til en orientering i den enkeltes liv.

Den individuelle mening har med en personlig opplevelse å gjøre, en erfaring av at livet beveger seg i en konkret retning, at livet har en hensikt, tilhørighet og oppleves som sammenhengende. Den guddommelige historien som skapes, har en narrativ form, men preges av gode/onde objekter, angrep/forsvar og idealisering/devaluering. Virkelighetsoppfatningen er dikotomisk/svart-hvitt og mangler gråtoner.

Kan oppleve gjenklang i IS

For eksistensielt sårbare individer som opplever eksistensens som frustrerende tomt, formålsløst, med tilknytningsvansker, kan terrororganisasjoner som IS – med deres språk og symboler som fremstiller verden som dikotomt, bestående av de rettroende og vantro, hvor Vesten blir framstilt som korrupt, dekadent, gudløst og ondskapsfullt på den ene siden og den Islamske staten som god, ren og i tråd med guddommelig orden – oppleve en gjenklang i sin psykiske realitet når hen leser eller hører slike fortellinger.

Avradikaliseringsprosesser, slik vi ser det, bør inkorporere den eksistensielle dimensjonen.

—  Shah og Shaygani

Språket er dermed ikke kun et kommunikasjonsmiddel, men en konsoliderende faktor på den eksistensielle realiteten. Organisasjoner som IS inviterer ikke individet til å skape mening i frihet og samspill med verden. Mening er noe bastant foreliggende, som individet har sverget troskap til.

I et desperat forsøk på å eliminere eksistensiell frustrasjon og tomhet, velger den radikaliserte å bli absorbert av fundamentalistiske organisasjoner. Avradikaliseringsprosesser, slik vi ser det, bør inkorporere den eksistensielle dimensjonen.

Behovet for mening

Behovet for tilhørighet og anerkjennelse er nevnt i debatten som en viktig faktor for radikalisering. Etter vårt syn er behovet for mening minst like viktig å vie oppmerksomhet i radikaliseringsprosesser.

Ikke minst for å utvikle effektive avradikaliseringsstrategier, som anerkjenner og får tak i den grunnleggende sårbarheten og det levde livets konfrontasjon med eksistensens grunnvilkår.

[ Har single kristne kvinner for høye forventninger?  ]