Verdidebatt

Kjønn i krisetid

LIKESTILLING: Det er svært interessant at kvinneprestdebatten blussa opp igjen under pandemien. Tidspunktet var neppe tilfeldig.

Ganske raskt etter at pandemien brøt løs for et år siden, gjorde helsearbeidere, kjønnsforskere og samfunnsvitere oss oppmerksomme på at den har et kjønnsperspektiv.

Tidlig ble det påpekt at kvinner og barn som levde i voldelige familier, plutselig ble innestengt sammen med overgriper over uker og måneder. Krisesentrene fortalte om en bekymringsfull stillhet de første månedene: Det var ikke mulig for voldsutsatte å ta kontakt med dem, for de var under overvåking dag og natt.

Merete Thomassen

Ganske tidlig ble det også åpenbart at par som jobba på hjemmekontor, falt tilbake til tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

—  Merete Thomassen

En rekke skremmende funn

Marta Breen, forfatter og journalist som særlig har jobba med feminisme og kjønn, kunne i foredraget «Kvinner og korona» på Kapittel-festivalen i Stavanger i fjor høst rapportere en rekke skremmende funn. I Mexico viste det seg at april 2020 var den dødeligste måneden noensinne for kvinner. Antallet «femicides», drap på kvinner fordi de er kvinner, var det høyeste noen gang.

Hundretusener av kvinner i verden som jobba som hushjelper, vaskehjelper og barnepassere, sto brått uten arbeid og rettigheter fordi de ikke hadde kontrakt. I mange tilfeller var de også arbeidsinnvandrere og kom seg ikke tilbake til sine hjemland på grunn av stengte grenser. De ble dermed drivende rundt, uten sikkerhetsnett, i stor fattigdom.

For øvrig var kvinner i deltidsstillinger blant de første som ble permittert. Siden det er flest kvinner i deltidsstillinger, ramma arbeidsledigheten kvinner i størst grad. Ganske tidlig ble det også åpenbart at par som jobba på hjemmekontor, falt tilbake til tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Tendensen var ikke entydig, men mange kvinner kunne fortelle at de gjorde mesteparten av husarbeidet i tillegg til sitt ordinære lønnsarbeid, selv om de egentlig mente at de levde i likestilte forhold.

Pandemien trekker likestillinga i feil retning

Koronaen er et klassespørsmål, sier Marta Breen. Det samme skrev den norske komikeren Yousef Hadaoui nylig i en kronikk i VG: På østkanten har de ikke hjemmekontor. Det er vi privilegerte som kan utøve smittevern i våre private biblioteker og arbeidsværelser. På østkanten må de ut og kjøre taxi og buss og blir utsatt for en langt høyere smittefare.

Klassespørsmålet må aldri overses, og særlig ikke under pandemien. Men pandemien er i enda større grad et kjønnsspørsmål. Den rammer fattige hardere enn rike, og den rammer kvinner hardere enn menn, sier Marta Breen. Den finansielle ulikheten i verden er massiv. Menn eier overveldende mye mer enn kvinner. Kvinner er ofte reservearbeidskraft og har usikre jobber, og mange er enslige forsørgere.

Alt i alt har pandemien trukket likestillinga i feil retning

—  Merete Thomassen

Når arbeidsledigheten øker, prioriteres menn. Kvinner er derfor i all hovedsak dårligere rusta til å takle økonomiske tilbakeslag. I fattige land tvinges familiene ofte til å velge mellom å sende sønnen eller datteren på skolen. Da prioriteres alltid sønnen. Under pandemien har dette blitt et økende problem.

Alt i alt har pandemien trukket likestillinga i feil retning. Det kan langt på vei forklares økonomisk, fordi det er et faktum at kvinner på verdensbasis står langt svakere økonomisk enn menn. For å forstå diskriminering må en følge penga, som en så ofte må gjøre hvis en skal forstå hvorfor verden er som den er.

Likestilling er et overskuddsfenomen

Samtidig er det også viktig å se på andre faktorer som skaper diskriminering. Og for Vårt Lands lesere kan det være særs spesielt å se hvordan tilbakeslaget for likestilling risikerer å slå ut i kirkelige og kristne sammenhenger.

Det er mye som tyder på at likestillingsarbeid er et overskuddsfenomen. Det er neppe tilfeldig at de skandinaviske landene er blant de mest likestilte i verden. Vi har råd og overskudd til å gå vårt eget samfunn etter i sømmene for å se hvordan det er fatt med kjønn og diskriminering på svært mange områder, ikke bare på de økonomiske områdene, men også de tros- og livssynsmessige.

For å snakke på vegne av mitt eget trossamfunn, Den norske kirke, vil jeg si at det finnes en relativt høy bevissthet om kjønn og likestilling. I mindre økonomisk privilegerte land har en verken økonomi eller ork til i samme grad å ta fatt i den uretten som finnes på så mange områder. Mye dreier seg om å overleve fra dag til dag.

Likevel jobbes det hardt over hele verden, og mange likestillingssaker tapes, men mange blir også vunnet. Det er altså hardt tilkjempa seire når for eksempel utdanning for jenter lovfestes, familievold blir straffbart, eller at arbeidslivet reguleres med rettigheter for kvinner.

Det gjelder å være årvåken framover for å se om det er andre teologiske tilbakeslag i kjømda.

—  Merete Thomassen

Gamle kamper om igjen

Det er hardt tilkjempa og skjøre seire, alt dette. Når noe større truer tilværelsen, blir likestillingskampene de første som velges bort. Mange store saker overses. Og det har skjedd under pandemien. Mye annet måtte vike. Etter pandemien må vi regne med at mange kamper må kjempes om igjen.

For Den norske kirkes del er det svært interessant at kvinneprestdebatten blussa opp igjen under pandemien. Hvorvidt dette er et varig tilbakeslag, er det for tidlig å si. Men tidspunktet for oppblussinga var neppe tilfeldig.

Det gjelder å være årvåken framover for å se om det er andre teologiske tilbakeslag i kjømda. Det er det dessverre god grunn til å frykte.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt