Verdidebatt

Mye er uklart i Baneheia-saken

BEVISER: Det er verdt å nyansere Vårt Lands leder om gjenopptakelsen av dommen mot Viggo Kristiansen.

I lederen i Vårt Land lørdag 27. februar får man frem mange gode poenger som man kan slutte seg til. Rettsstaten skal avgjøre, og man må forholde seg til og akseptere det resultatet man til slutt får.

Noen punkter kan det likevel være verdt å nyansere noe.

Var det to gjerningsmenn?

I overskriften står det at bevisene mot Viggo Kristiansen i Baneheia-saken fremdeles er sterke. Tar vi frem dommen fra 2002 står det blant annet «Utan forklaringa frå Jan Helge Andersen hadde det snautt vore fellande bevis for å døme hovudmannen Viggo Kristiansen».

Denne forklaringen hadde i 2002 et teknisk støttebevis i form av et DNA-bevis, hvor det ble slått fast at det var en annen gjerningsmann i saken. Det førte til at ingen tenkte på at Andersen kunne være eneste gjerningsmann, og selvsagt var det ingen som åpnet for at han kunne ha begått ugjerningene sammen med en annen mann enn Kristiansen. Med dette bakteppet var det naturlig at Kristiansen ble dømt.

Men siden har tre sakkyndige, fra henholdsvis Norge, Storbritannia og Danmark, uttalt at DNA-analysene er så usikre at man ikke burde lagt dem frem i retten som noe bevis for at det var flere gjerningsmenn. Uten noe teknisk støttebevis må Andersens forklaring stå på egne ben, og man må vurdere muligheten for at han ikke snakker sant om at Kristiansen var med på udåden.

Alvorlige justisfeil under avhør

Politiets egne rapporter viser at det etter dagens standard ble begått alvorlige justisfeil ved avhørene av Andersen. Hovedproblemet er at avhørsrapportene viser at det var politiet som fortalte Andersen at de trodde Kristiansen var delaktig, og sågar hovedmannen.

Andersen benektet å ha begått overgrep og la all skyld for dette på Kristiansen, men så vet vi at det ved nye DNA-analyser i 2010 ble funnet mer DNA av Andersen som langt på vei beviser at han gjorde seg skyldig i voldtekt, og som viser at Andersen har snakket usant for å begrense sin egen rolle i saken.

At han også kan ha løyet om Kristiansens deltakelse må dermed også vurderes, og her skriver altså kommisjonens flertall at det ikke er noe som taler sterkt mot at en som beviselig har voldtatt og drept en liten jente ikke også kan ha gjort det samme med det andre offeret i saken.

Misforståelser om kommisjonens mandat

Når de to klart viktigste bevisene mot Kristiansen har mistet store deler av bevisverdien, så er bevisene åpenbart vesentlig svekket. Det eneste tekniske beviset som har med Kristiansen å gjøre er mobilbeviset, som sterkt indikerer at han ikke var på åstedet.

Det man står igjen med er overgrep og andre handlinger fra fortiden som gjør at det er liten tvil om at Kristiansen passet som moduskandidat, i tillegg til at han i de første samtalene med politiet oppgav uriktig informasjon.

Når kommisjonen lister opp de forhold som kan tale for at Kristiansen er skyldig, er det vanskelig å si seg uenig i at punktene, isolert sett, taler i retning av skyld. Det er dermed lett å begå den misforståelse at man tror kommisjonens flertall mener Kristiansen mest trolig var skyldig, bare at bevisene ikke er sterke nok. Men det har de ikke uttalt seg om.

Hvorvidt de er usikre, litt sikre eller veldig sikre på at Kristiansen er uskyldig, vet vi ikke. De har ikke mandat til å uttale seg om skyldspørsmålet, kun å vurdere hvorvidt det er rimelig mulighet for frifinnelse eller ikke. Dette fremgår også av en artikkel i VG 19.2 hvor flertallets medlemmer er blitt bedt om å uttale seg.

Når lyver man?

I tillegg skriver Vårt Land at Kristiansen løy til politiet. Man bør være forsiktige med å anklage andre for å lyve, om man definerer løgn som å bevisst oppgi uriktig informasjon. Dersom Kristiansen var skyldig, er det selvsagt nærliggende å tenke at hans uriktige opplysninger dreier seg om bevisste forsøk på å føre politiet bak lyset.

Men er han ikke skyldig, og når man sammenligner med hva mange andre vitner i saken har sagt, så ser man at hans forklaringer ikke nødvendigvis er påfallende upresise i seg selv.

Lenge trodde man for eksempel at siste observasjon av jentene på badebrygga var kl. 19.30, men det viste seg siden at vitnet trolig hadde tatt feil av dagene og at det var noen andre vedkommende så, og det ble endelig fastslått at rundt 18.50 var det siste tidspunktet de ble sett.

Det er ikke dermed sagt at vitnet, eller de mange andre vitnene som har oppgitt noenlunde tilsvarende feil om klokkeslett og hvilken dag de var i Baneheia, nødvendigvis bør anklages for å være løgnere av den grunn. Leser man litt om vitnepsykologi vil man trolig forundres over hvor mye uriktig informasjon som i god tro oppgis fra vitner.

En vanskelig sak for Sørlandet

Til sist noterer man at Vårt Land mener det er usannsynlig med én gjerningsmann i denne saken. Vi vet at Kripos sin profilgruppe, med åstedstekniker og psykolog, tolket tekniske funn, situasjonsspor og psykologiske aspekter dit hen at saken mest sannsynlig hadde én gjerningsmann.

Videre er det kjent fra medieoppslag høsten 2000 at FBI var svært interessert i denne saken, fordi det var så spesielt at det angivelig skulle være to gjerningsmenn. Noe lignende, med så unge ofre, kjente ikke de til, verken i USA eller Europa.

Ingenting av dette beviser at det ikke kan ha vært to gjerningsmenn i saken, men det faller på sin egen urimelighet å mene én gjerningsmann er usannsynlig, da det går stikk i strid med hva ekspertisen har sagt.

At saken er svært, svært vanskelig er det ingen tvil om, spesielt for Kristiansand og Sørlandet. Da er det nok til det beste for alle parter at saken nå er flyttet til Oslo for videre behandling.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt