Verdidebatt

Hvem blir morgendagens krigsbarn?

KRIG: Jeg er selv et krigsbarn. Vi ble behandlet dårlig av det norske samfunnet. Hvordan vil Norge behandle fremtidens krigsbarn?

Tilfeldighetene avgjør ofte din start på livet. UNICEF hevder at ett av åtte barn i verden fødes et sted hvor det er vold og kaos, og at det blir født et barn i en krigssone hvert annet sekund.

Det er altså til enhver tid mange krigsbarn i verden. Hvem er nåtidens krigsbarn og hvem blir de neste? Hvordan behandler vi dem, og hvordan forholder Norge seg til barna? Tenker vi på om våre egne barn og barnebarn også kan bli krigsbarn?

Jeg er selv et krigsbarn

I Norge brukes betegnelsen «krigsbarn» vanligvis om barn født under eller like etter andre verdenskrig; barn med norsk mor og tysk far. Jeg er selv et slikt barn.

«War leftovers», «Children of hate», «Bui Doi», «Chetnik babies, «IS-barn», jesidiske barn og «GI-babies» er noen eksempler på krigsbarn i nyere tid.

Interessen for krigsbarns liv og skjebner varierer, men det er meget oppløftende at det europeiske forskningsrådet (ERC) nå støtter forskningsprosjekter på området, bl.a. til professor Inger Skjelsbæk sitt arbeid ved Universitetet i Oslo.

Fordi bildet av en krig ofte endres med tiden ønsker Skjelsbæk å inkludere også norsk-tyske krigsbarn i sitt prosjekt. Disse barna er nå blitt gamle, er en «utdøende gruppe», men kan være en egnet referansegruppe. De som fortsatt er i live har lang erfaring som krigsbarn.

Var uønsket av det norske samfunnet

Det tok mange år før disse barna begynte å fortelle sine historier. Etter hvert er det blitt skrevet både fagartikler, faktabøker og romaner som kan være viktig og nyttig lesing.

Studier har vist at norsk-tyske krigsbarn hadde mer sykdom, døde tidligere, begikk hyppigere selvmord, hadde dårligere økonomi og lavere utdannelse sammenliknet med andre barn i tilsvarende aldersgrupper.

Den norske stat, både styrende organer og vanlige borgere hadde vanskeligheter med å akseptere barna. Noen ble sendt til Tyskland alene eller sammen med sine mødre like etter krigen eller kom på barnehjem og andre institusjoner.

Den evige lidelsen som plaget de fleste hele livet var «arvesynden». Den hadde alle til felles, de var vel vitende om sin bakgrunn.

—  Svein Ødegaard

Norge tilbød også 9.000 barn «over bordet» til en australsk delegasjon som besøkte Norge høsten 1945, noe det dog av ulike grunner ikke ble noe av. Myndighetspersoner hevdet også at barna var mentalt tilbakestående, hadde farlig og dårlig genetisk materiale og kunne bli mulige femtekolonister.

Deres skjebner var selvfølgelig ulike, men det var flere fellesnevnere. Mange var uønsket av samfunnet, var ensomme, opplevde vold og seksuelle overgrep, var mobbeofre og ble ofte grovt krenket. Den evige lidelsen som plaget de fleste hele livet var «arvesynden». Den hadde alle til felles, de var vel vitende om sin bakgrunn.

Mer søkelys i dag

I 2004 utgav Simonsen og Ericsson boken «Krigsbarn i fredstid – sosialpolitiske og profesjonelle føringer i synet på tysk-norske krigsbarn 1945-1947». Samme år kom «Staten og krigsbarna – en historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene», av Lars Borgersrud.

Høsten 2018 ble filmen «De uønskede» vist på Bergen internasjonale filmfestival. Dheeraj Akolkar stod bak regi og manus av en film som senere ble vist mange steder i verden. I filmen fortalte flere norsk-tyske barn om sitt liv, og den ble også i januar 2019 vist på Stortinget for inviterte «barn», politikere, Redd Barna, filmfolk og forskere. Liv Ullmann var filmens stemme.

Noen av barna med mot og gjennomføringskraft ble i voksen alder foregangspersoner, og organisasjonene «Norsk krigsbarnforbund» og «Lebensborn Norge» ble dannet.

Etter hvert kom det også flere bidrag fra kjente personer so Edvard Hoems bokMor og fars historie, musikkprofessoren Harald Herresthals sterke fortelling i boken Min mor valgte meg og rallykjøreren Martin Schanche Martin, historien han aldri har fortalt.

Nylig avdøde leder for «Lebensborn Norge», Thorleif Blatt var i flere år en uredd og åpen talsperson for krigsbarna. Historien om hans liv som barn i Tyskland og Norge burde være pensum i skolen og for alle som arbeider med barns omsorg og velferd.

Rapporten om barna ble lagt i en skuff

Etter krigen «justerte» staten en del lover. Barna ble fratatt flere rettigheter, ble tvangsadoptert, sendt på institusjoner for mentalt tilbakestående uten at det forelå noe medisinsk grunnlag for dette, ble fratatt norsk statsborgerskap, fikk ikke barnetrygd eller barnebidrag.

Måten vi som enkeltpersoner og samfunn tar imot og forholder oss til krigsbarna på viser hva og hvem vi er.

—  Svein Ødegaard

«Krigsbarnutvalget» ble etablert i 1945 og arbeidet med en rapport som omfattet en rekke spørsmål angående krigsbarna, bl.a. fastsetting av farskap, navneendring, adopsjon, overføring av barn til andre land, arverett, dekning av utgifter til oppfostring, mm.

Rapporten ble avlevert i november 1945, men ble aldri behandlet og noen lovforslag ble aldri vedtatt. Utvalgets leder, byrettsdommer Inge Debes, døde dessverre brått, og rapporten ble lagt i en skuff hvor den ble liggende i 40 år. Den er imidlertid nå på ny blitt gjenstand for interesse.

Verden vil få nye krigsbarn

I 2018 ba statsminister Erna Solberg på vegne av den norske stat barnas mødre om unnskyldning for den rettsløse behandlingen de fikk etter krigen. Kvinnene hadde ikke brutt noen lov, men de hadde kanskje gjort noe dumt, ble det sagt. Prisen mange betalte stod ikke i forhold til «forbrytelsen».

Sammenfattende kan det med sikkerhet sies at verden også i fremtiden vil få nye krigsbarn, og ingen vet hvem disse blir. Måten vi som enkeltpersoner og samfunn tar imot og forholder oss til krigsbarna på viser hva og hvem vi er.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt