Verdidebatt

Alt det en mor skapte ut av mørke

BANEHEIA: Jeg ble slått i bakken den gangen jeg besøkte Stine Sofies Stiftelse. Det er en katedral av omsorg og usentimental godhet. Men det ble ikke til av seg selv.

Jeg var på gravlunden rundt Fjære kirke i Grimstad for å se støtten til Terje Vigen. Men så ble jeg forstyrret av ungers glade latter, og et hav av ballonger ved en annen grav. Det var høyst upassende, så jeg spurte en kirkegårdsarbeider hva som foregikk.

«Det e bursda’n te ho Stine Sofie», svarte hun vennlig. Så slik mintes barn i Grimstad en død klassekamerat. Voldtatt og brutalt drept i Baneheia tre år i forveien. Det visste de, men de var sikre på at Stine Sofie ville elsket de ballongene.

Dette senter for usentimental godhet og faglig kunnskap ble ikke til av seg selv.

—  Tomm Kristiansen

Trengte å vite alt

Jeg har lest Gjenopptakelseskommisjonens delte rapport med beskrivelsen om hvordan de to jentene ble drept. Hva de så og hva de ble utsatt for.

Journalistene som dekket saken, fikk tilbud om psykiatrisk hjelp. Midt blant dem satt mora til Stine Sofie, hver dag, hele saken gjennom. Når de grusomme detaljene ble lagt fram i etterforskernes iskalde versjon, satt hun uten å blunke, og journalistene kjente hennes nærvær som påtrengende. Dette burde hun spart seg selv for.

Men Ada Sofie Austegard ville vite alt som hadde skjedd med hennes åtte år gamle datter.

Skapte en konstruktiv bevegelse

Veien derfra til hat og hevn er kort. Det kunne blitt til en evig «opphengt sorgreaksjon». Det er slikt som ødelegger pårørende. I stedet bestemte hun seg for å gjøre det hun kunne for at dette ikke skulle skje igjen.

Hun opprettet en stiftelse i hennes datters navn, og lyktes med sitt prosjekt. Det er blitt en konstruktiv bevegelse som hjelper utsatte familier ut av farlige situasjoner. Siden har hun innkassert ærespriser gjennom tjue år, endog en juristpris til ei dame som aldri har studert jus. Men som har forelest for jurister.

Hun har tvunget seg inn på statsbudsjettet. Justisministre har ikke kunnet rømme fra Austegard.

—  Tomm Kristiansen

Hun hadde to hundre av dem foran seg da hun ba dem snu seg til siden: «Så kan dere fortelle sidemannen om den beste seksuelle opplevelsen dere har hatt. Ikke vær flaue!»

Det gikk ikke bra, men hun fikk fram sitt poeng: «Hver uke står det barn i norske rettssaler som må fortelle om det verste de har opplevd av seksuelle ting. Og mange advokater sitter der, og publikum sitter der, og media sitter der – og han som har gjort det, sitter også kanskje der.» Hadde de tenkt på det…?

En katedral av omsorg

Dette dobbeltdrapet ble altså til en stiftelse. Austegard inviterte meg dit i fjor. Jeg var forberedt på et kontor for henne selv, og et lekerom for besøkende barn. Jeg hørte at folk i Grimstad gjerne donerte gamle leker her.

Jeg ble slått i bakken da jeg kjørte inn porten. Det var et vakkert anlagt hageanlegg som omkranset en katedral av omsorg, kompetanse, utredningsarbeid, påvirkningsarbeid og forskning.

Ada Sofie Austegard

På tunet sto ingen statue av Stine Sofie, men en skulptur av et kuet barn med capsen bak fram. Her ligger små husklynger hvor hardt prøvede familier kan hjelpes ut av volden, og få veiledning til å mestre framtida. De er ofte ressursfattige, kanskje har de aldri bodd finere. Fem hundre mennesker får årlig satt livet sitt på skinner. Inne er det rom for sport og musikk, foredrag og teater. De samles rundt bordet til ferdige måltider.

Stiftelsen har utarbeidet eget materiell for barnehageansatte, og for nybakte foreldre. De gir juridiske råd til dem som trenger det. Selv har Ada Sofie Austegard gitt politiske innspill som har endret lovgivning for rettsvernet til berørte familier når voldsforbrytere settes fri eller gis permisjon, voldsoffererstatning og beredskap for unger.

Kan ikke rømme fra Austegard

Hun har tvunget seg inn på statsbudsjettet. Justisministre har ikke kunnet rømme fra Austegard. Særlig ikke Knut Storberget, som strakk seg så langt han kunne.

Han fortalte meg en gang om den sommeren hvor han var på ferie med hele familien på Sørlandet. Ada Sofie hadde tatt med hele justisministerens familie til Stine Sofies grav. Og der fortalte hun Storbergets døtre om hvordan jentene ble drept, rett fram. «Vi glemmer det aldri, noen av oss», sier han i dag.

Den totale destruksjon har funnet sin overmakt i veksten fra ideen om å legge ondskapen bak seg. Ikke tilgi, men heller ikke gjenta.

—  Tomm Kristiansen

Forretningsfolk på Sørlandet har også hatt besøk av fruen fra stiftelsen, og de skjerper seg hver gang hun kommer. Det blir alltid dyrere enn de hadde tenkt, og når det likevel ikke ble nok, kom hun tilbake for å få mer. Med et lekent smil har hun spurt: «Vil du virkelig ha ansvaret for at det nye bygget ser halvveis ut?»

Ungene som er kommet med sine foreldre har mange spørsmål å stille, og de kommer til Austegards åpne kontordør. Da lukker hun igjen og forteller akkurat hva som skjedde. Hver uke, i tjue år. Er Stine Sofie i himmelen nå? Det kan hun bekrefte, selv om Austegard ikke er noen troende.

Skapt ut av mørke

Den siste uka har kioskene vært fulle av avissider med Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. Hun må høre om gravejournalister som kan «feire» sin suksess. Nå går media i flokk igjen, og overser alt som peker mot den førstnevnte. Men hun bryr seg ikke, Hun tar det «til etterretning», som det står på nettsidene til Stine Sofies Stiftelse. Hun har blikket rettet en helt annen vei.

For dette senter for usentimental godhet og faglig kunnskap ble ikke til av seg selv. Det ble skapt ut av et rødt og svart mørke. Den totale destruksjon har funnet sin overmakt i veksten fra ideen om å legge ondskapen bak seg. Ikke tilgi, men heller ikke gjenta.

Hadde vi vært ortodokse kristne her i landet, hadde vi kalt jentene fra Baneheia for martyrer: slike hvis død blir til liv for andre. Mennesker som dør for sin tro og overbevisning. Det passer ikke for nøkterne lutheranere. Vi får gjøre det på vår måte.

Med ballonger på Stine Sofies grav.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt