En blå ring som utfordrer

Da min mor og jeg flyktet fra Prijedor i Bosnia-Herzegovina i 1992 hadde vi ikke med oss mye. Mor hadde pakket et stort teppe og noen klær i kofferten sin, og jeg tok med bøkene mine og noen få klesplagg.

Det var ikke en planlagt tur og pakkingen skjedde bare noen timer før vi skulle forlate hjemmet vårt. De få tingene vi hadde med oss har jeg fortsatt – de er minner fra et annet liv, og en påminnelse om at livet er godt (for det kan mest sannsynlig være verre).

Gullringen med en blå stein

Et annet viktig minne, som vi fikk tilbake først mange år etter krigen, er mammas smykker. Det er ikke snakk om perler og diamanter, men likevel noe hun bevisst valgte å ikke ta med seg da vi flyktet. Det turte hun ikke. De ble gravd ned under stallen vår, og ble funnet der mange år senere.

Alle smykkene har en historie. Noen ble kjøpt av hennes far den gang de var velstående, før andre verdenskrig; andre hadde min far kjøpt i Østerrike da han var arbeidsinnvandrer der - og flere andre historier som jeg hørte mens jeg vokste opp.

Et av smykkene, en stor gullring med en blå stein, var både mammas og min favoritt. Dette var ringen hun hadde på seg hver gang vi gikk til moskeen for tarawih-bønn under ramadan. Vi hadde som oftest matchende klær, hun i tradisjonell pose-bukse og jeg i skjørt, men i samme stoff. I tillegg bar hun ringen som den eneste pyntegjenstanden. Den ringen var hennes bryllupsgave til meg.

En gullsmed i Prijedor

Denne ringen har også en historie, både en gammel og en ny. Den nye er at den var nedgravd i mer enn ti år, men var like fin da den ble funnet i det lille skrinet hvor smykker og andre verdifulle familiegjenstander ble begravet.

Den eldre historien er forbundet med ringens tilblivelse og gullsmeden som laget den. For den ringen, fortalte mor, var laget av en gullsmed i Prijedor. Jeg har glemt navnet på gullsmeden, men han tilhørte en av de jødiske familiene i byen. I det jødiske kvartalet i sentrum av byen fantes mange håndverkere. Min far hadde kjøpt ringen hos en av dem.

Min mor likte å fortelle historiene bak ringene og jeg husker at når hun snakket om denne ringen var hun mest engasjert. Kanskje fordi hun kunne fortelle meg helt presist hvor gullsmeden hadde hatt butikken sin og til og med prøve å gjette på hva han het. De gangene jeg er tilbake i Prijedor og befinner meg i byens sentrum tenker jeg alltid på ringen min, på gullsmeden og det jødiske kvartalet.

Museo-terapi på Facebook

Jeg har prøvd å finne ut mer om den jødiske historien i Prijedor, men uten hell. Ikke før 2020-21, med presset pandemien har påført oss alle - også historikere og museer - ble et lokalt museum tvunget til å formidle historie på en ny måte.

Helt tilfeldig kom jeg over Facebook-siden til et lokalt museum fra Krajina-område i Bosnia-Herzegovina. Museet kartlegger og formidler historie fra området rundt Prijedor, og har kastet seg på formidlingsbølgen i sosiale medier.

I en serie som de har kalt museo-terapi (!) forteller de historiene til familier og personligheter som har bidratt til å utvikle en sunn minne-kultur. I et område som har vært preget av mange konflikter, har det å utvikle en sunn minne-kultur blitt viktig. Ikke minst det å minnes historien til bosniske jøder som bodde i Prijedor og de andre byene nordvest i Bosnia-Herzegovina.

Jødene i Prijedor

Det er gjennom disse postene at jeg endelig har funnet mer informasjon om de jødiske familiene som bodde i Prijedor i tiden før og etter andre verdenskrig. Historikerne forteller om leger, kunstnere, politikere, håndverkere, frihetskjempere (partisaner) som ble røsket opp fra fellesskapet de var en essensiell del av. Noen familier ble beordret til å flytte av de fascistiske styresmaktene, mens andre flyktet i skjul. Andre igjen ble med i kampen mot fascistene.

I et av innleggene leste jeg for første gang at den jødiske befolkning i Bihac måtte bære et bånd rundt armen med bokstaven J. En lokal variant av den gule davidsstjerna vi alle kjenner. Bånd rundt armen som symbol på etnisk tilhørighet ble også brukt i Prijedor i 1992.

Det er uklart for meg hvorfor innleggene om disse familiene skrives under overskriften museo-terapi, men å lese dem har hatt en beroligende effekt på meg. I denne rare tiden som 2020-21 har vist seg å være og hvor frustrasjonsnivåene når nye høyder, har jeg lest om legen Levi, familien Siliberstajn og mange andre.

Ikke minst har jeg sett på mange nydelige bilder fra deres liv før den fascistiske tankegangen satte i gang et maskineri som utryddet tusenvis av familier som var av «feil» etnisk og/eller religiøs tilhørighet. Det å lære om og minnes disse familiene har føltes som meningsfullt i denne tiden hvor det innimellom har vært vanskelig å holde motivasjonen oppe.

De utfordrende perspektivene

Det har vært meningsfullt fordi de viser og understreker at historie ikke er noe som har skjedd og som vi har lagt bak oss. Tvert i mot. Historie er her med oss, her og nå. Den setter premisser, er med på å styre og lede både individer og hele samfunn.

Så er spørsmålet hvor aktivt en skal forholde seg til den. Skal vi i Hanna Arendts ånd skaffe oss flere perspektiver - perspektiver som kan gjøre vondt og være vanskelige å fordøye? Jeg tror det kan hjelpe enhver til å ha et bevisst forhold til både fortiden og egne handlingsmønstre. For vi verken fødes eller lever i en ny verden, men vi kan bidra til å fornye den vi eksiterer i. Men dette krever et bevisst forhold til både fortiden og nåtiden.

Jeg har enda ikke funnet ut noe om gullsmedene i Prijedor, men jeg leser og følger med, og til jeg finner ut mer vil jeg stole på min mors stemme, som i et toneleie blandet av sorg og stolthet, fortalte om sin vakre ring og dens skaper.