Verdidebatt

Her er fortellingen om hva som skjedde da hiv og aids kom til Norge

EPIDEMI: Også i Norge rammet hiv hardt. Også her var det unge mennesker som døde en smertefull død, isolert og uten kontakt med familie eller venner. De dyrekjøpte erfaringene kan vi lære av i dag.

«Fortell meg om aids», ber Ola Svenneby, leder av Unge Høyre, i et innlegg i Vårt land 9. februar. Han er berørt og inspirert av HBO-serien «It’s a Sin», som på glimrende vis viser oss hvordan hiv- og aidsepidemien rammet en generasjon med homofile menn i London.

Vi i pasientorganisasjonen HivNorge vil gjerne fortelle, både om hvordan hiv- og aidsepidemien rammet her hjemme og om hvordan det er å leve med hiv i dag.

Hiv-positive i Norge

Det er 4.200 mennesker som lever med hiv i Norge og over 98 prosent av disse tar daglige medisiner som gjør at de holder sykdommen i sjakk og er helt smittefrie. Dagens hivmedisiner er så effektive at man kan unnfange og føde barn på naturlig måte uten at partner eller barnet blir smittet.

De av oss som lever med hiv gjenspeiler bredden i befolkningen for øvrig, både heterofile kvinner og menn, migranter og menn som har sex med menn.

Utestenging og moralisering også i Norge

Da hiv kom til Norge på begynneslen av 80-tallet, opplevde vi også i Norge at det var det homofile miljøet, samt injiserende sprøytebrukere og en mindre gruppe blødere som ble mest berørt.

Vi var heldigere med myndighetenes håndtering av epidemien, enn de blant annet var i London. For det kan vi takke en fremoverlent helsedirektør Mork og politikere som lyttet til aktivistene og de dyktige infeksjonsmedisinerne og legene som valgte en helt annen strategi enn hva man opplevde i både USA og Storbritannia.

Forslag om å isolere hivpositive, tvangstesting, tatoveringer i lysken på personer som testet positivt for hiv, satt løst hos mange

—  Anne-Karin Kolstad

Vi er så heldige at vi har dokumentasjon fra diskusjonene og debattene som fulgte når hiv og aidsepidemien ble et faktum i Norge. Det gir oss et godt bilde av hvordan myndighetene, aktivister, leger og det infeksjonsmedisinske miljøet møtte epidemien og hvordan de vanskelige avgjørelsene ble avgjort.

Det betyr ikke at det ikke florerte av diskriminerende forslag og umenneskelige holdninger anført av enkeltpolitikere, mediene og folk flest som var redde for konsekvensene, særlig i den tiden før man visste hvordan hiv smittet. Forslag om å isolere hivpositive, tvangstesting, tatoveringer i lysken på personer som testet positivt for hiv og utestenging og moralisering satt løst hos mange i altfor land tid.

Mørketall på antall døde

Vi har også mange langtidsoverlevere som siden har fortalt åpent om tiden før effektive hivmedisiner kom i 1996, og både Ola Svenneby og andre interesserte kan se og lese intervjuer i forskjellige medier.

Statistisk sentralbyrå har registrert at rundt 600 mennesker døde av aids i Norge. Vi antar at dette tallet er langt høyere. Fra historien vet vi at mange familier, pårørende og leger bevisst valgte å føre opp andre dødsårsaker fordi stigmaet knyttet til hiv og aids var så stort.

Henkis kamp

Det homofile miljøet ble sterkt berørt av hiv på 80- og 90-tallet og vi kan vel anta at minst 2-3 generasjoner med homofile norske menn på ulike måter har vært og fortsatt er berørt av dette.

Noen få sto åpent frem og ga hiv et ansikt. Mange husker også den tøffe kampen Henki Hauge Karlsen kjempet helt til Høyesterett, med god hjelp av advokat Tor Erling Staff, da han ble sparket fra jobben som bartender på grunn av sin hivdiagnose. Han vant saken og fikk jobben tilbake, men først da han var for syk til å kunne gå tilbake i jobb, og han døde kun tre måneder senere.

Den dag i dag nyter norske arbeidstakere godt av hans kamp som fastslo at allmennfarlige smittsomme sykdommer ikke er saklig grunnlag for oppsigelse eller diskriminering.

Homomiljøet hardest rammet

Alt for mange mennesker døde av aids på 80- og 90 tallet i Norge og det var utvilsomt det homofile miljøet som ble hardest rammet. Mange mistet sine partnere og venner, og familier mistet unge menn som sto i startgropen av sine liv.

I homomiljøet var det mange som gjorde en viktig innsats i disse årene, med forebyggende tiltak og ivaretakelse av de som ble rammet. Når de effektive medisinene begynte å komme i 1996 gikk imidlertid mange tilbake i skapet og det ble stadig mer stille om hiv.

Også i Norge var det homofile menn som tilbrakte sin ungdom med å pleie syke venner, unge mennesker som gikk i begravelser oftere enn i bryllup.

—  Anne-Karin Kolstad

I dag sliter vi med senvirkningen av dette. Altfor mange mennesker har ikke fått med seg den enorme utviklingen vi har hatt rundt hivbehandlingen og vet ikke at mennesker som lever med hiv ikke kan smitte andre. Selv i helsevesenet møter man overdreven smitteangst, utsettes for overdrevne smittevernsrutiner og blir utsatt for diskriminering grunnet hiv.

Vi kan lære av hivepidemien

Det gleder oss at Ola Svenneby vil ha mer informasjon om å leve med hiv, og om det som skjedde da hiv og aids kom til Norge. Også i Norge rammet hiv hardt. Også i Norge var det unge mennesker som døde en smertefull død, isolert og uten kontakt med familie eller venner. Også i Norge var det homofile menn som tilbrakte sin ungdom med å pleie syke venner, unge mennesker som gikk i begravelser oftere enn i bryllup.

Men med kloke leger og helsebyråkrater, med samhold og modige mennesker som gikk foran, kom vi oss gjennom det, ikke uten sår, men med lærdom, som vi nå kan gi videre.

Det er viktig at vi ikke glemmer og at vi lærer av tidligere epidemier - særlig nå som vi står midt oppe i en ny pandemi. Vi lykkes med å få kontroll på hivepidemien i Norge gjennom frivillige tiltak og uten tvangstiltak. Denne erfaringen burde man hente frem igjen nå.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt