Verdidebatt

Mor og myndighetene ser deg

OVERVÅKNING: Laila Anita Bertheussens bevegelser ble avslørt av hennes egen skritteller. Er vi bevisst på hvilket digitalt flomlys vi står i?

En ung kvinne med facebook logo på øyet.  Avhengighet. Sosiale medier.
The presence of social media.
Foto: Jan Haas / NTB
NB! MODELLKLARERT

Sommeren 1988 falt broren min i fjellet og skadet seg livstruende. Et stort leitemannskap var ute hele natta, før de fant han i live. Det tok tid, for han bar ingen teknologi med seg som la igjen spor. Det hører også med til historien at jeg ikke visste noe om at broren min nær hadde mistet livet, før etter fjorten dager, da jeg endelig ringte hjem fra en telefonkiosk i Italia. Det hadde ikke skjedd i dag.

Liv Osnes Dalbakken skrev Kunsten å tro, om en tankevekkende trosdiskusjon i klassen sin på Ulstein vidaregåande skule. Nå har hun vunnet Vårt Lands tekstkonkurranse, Hev stemmen.

Innblikk via Snapkart

For anno 2021 sitter sønnen min og kommenterer oppgitt søsterens bevegelser, hundre mil lenger sør: «I dag har hun bare gått 300 skritt, hun har vel knapt vært ute av sofaen.» De har begge smartklokker som er synkronisert, slik at de kan følge den andres bevegelser.

På lignende vis har jeg innblikk i livene deres via Snapkart, altså kartfunksjonen til appen Snapchat. Der ser jeg at den ene endelig har fått komme fysisk på forelesning, mens den andre er på jobb. Og dette er jo ikke så viktig, annet enn at det er koselig for mor å følge med barna sine, slik man uansett gjør i tankene. I russetida gav det imidlertid stor trygghet å se at de var vel i havn om morgenen, for ikke å snakke om den gangen det var så mye tåke på fjellet at vi måtte bruke Snapkart for å finne hverandre.

Raskere hjelp enn noensinne

Å kunne nå hverandre raskt og få jevnlig oppdatering på hverandres liv, gjør livskvaliteten bedre på så mange måter. Vi holder kontakten med gamle og nye venner, og ved alvorlige hendelser får vi raskt beskjed. Reiseradioen blir ikke lenger avbrutt av en gravalvorlig stemme som sier «NN som kjører en blå Audi med registreringsskilt XX må ringe hjem. Din far er død».

Mulighetene for å få raskt hjelp er en helt annen enn i 1988. Hvis appen 113 er nedlastet, kan redningssentralen se hvor du er, selv om du ikke greier å snakke i mobilen. Og den tragiske brannen på Andøya illustrerer hvordan et bedre utbygd mobilnett kanskje kunne ha berget liv.

Når hele verden kan se deg, er det best å holde seg på midten og ikke stikke seg ut i noen retning.

—  Liv Osnes Dalbakken

De vet hva vi tenker

Men som enhver medalje har en bakside, har også den flombelyste livsførselen vår sine mørke sider. Med utgangspunkt i dommen i Bertheussensaken, drøftet journalist Martine Aurdal og politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen, disse sidene i «Ukeslutt» i NRK, 16. januar. De kaller saken en vekker, for her har vi bevitnet hvordan vi til de grader avslører oss selv.

Det er skremmende hvor mye myndighetene kan vite om oss. De vet hvor vi går, for overvåkningskameraer finnes på nesten hvert et hjørne. De vet hva vi gjør, for bankkortet legger igjen spor hver gang det dras. De vet hva vi sier, selv om vi har slettet chatten. Upassende samtaler kan gjenoppstå fra slettede chatters evige jaktmarker. Og ikke minst: De vet hva vi tenker, for vi tenker jo høyt i sosiale medier.

Det er jo nettopp det som gjør sosiale medier så fascinerende, at selv den lille kvinne og mann har en lett tilgjengelig talerstol der både ferdige og uferdige tanker luftes. Og så lenge vi lever i en tilværelse preget av tillit mellom myndigheter og folk, øyner vi ingen umiddelbar fare. Men hvem vet om framtida blir like gemyttlig?

De vet hva vi tenker, for vi tenker jo høyt i sosiale medier.

—  Liv Osnes Dalbakken

Selvsensur er et demokratisk problem

Det mest alvorlige i Johnsens refleksjoner gjelder likevel hans observasjon av ungdom, og hvordan han mener å se en mer konformitetssøkende generasjon. Ungdom har i større grad enn de voksne forstått hvilket flomlys de står i. Og når hele verden kan se deg, er det best å holde seg på midten og ikke stikke seg ut i noen retning. Man driver selvsensur. Og dette kan bli farlig, for når ingen tør å målbære de kontroversielle stemmene, kan konformiteten en dag bli et demokratisk problem.

«Vær forsiktig lille fot hvor du går (…) for vår far i himmelen ser alt som her på jorden skjer», sang vi på søndagsskolen, før sangen ble avvist som skremmende, og dårlig teologi. I dag har sangen fått ny aktualitet. For mor og myndighetene ser.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt