Trosfriheten under press

De siste månedene har det vært flere saker i media hvor kommuner ikke ønsker å gi økonomiske støtte til kristne organisasjoner basert på deres tro. Det er problematisk.

Jeg må si jeg er skuffet over Senterpartiet når deres tros- og livssynspolitiske talsperson, Åslaug Sem-Jacobsen, sier at det er helt greit om kommuner fratar kristne organisasjoner økonomisk støtte på grunn av at de er uenig i hvordan organisasjonene velger å organisere styrer og lederstillinger.

Foreslo uanmeldte inspeksjoner

Dette føyer seg dessverre inn i rekken av hvordan partiet ønsker å styre og kontrollere trossamfunnene. Når den nye trossamfunnsloven ble behandlet i Stortinget i fjor, foreslo de å innføre uanmeldte offentlige inspeksjoner av livssynssamfunnene som mottar offentlig støtte.

Vi har lenge visst hvor vi har venstresiden i slike saker, men at Senterpartiet nå legger seg på samme linje opplever jeg som nytt og urovekkende. Kan vi forvente dette i andre saker på tros- og livssynsfeltet? Og når de skal samarbeide med Ap og SV, hvilke andre innstramminger kan de gå med på?

Drive fritt uten innblanding

For meg er dette problematisk og helt feil. Ute i kommunene driver frivillige organisasjoner, kirker og menigheter så mye godt arbeid som fortjener støtte – ikke utvidet tilsyn. Det kan være søndagsskole, kor eller fritidsaktiviteter for ungdom på kveldstid og i helgene. Aktivitet som er åpen for alle uansett hva du tror på. Skal denne aktiviteten straffes økonomisk fordi Senterpartiet ikke er enig i alt organisasjonen står for, og som de står for basert på sin religiøse overbevisning?

Jeg mener at i et liberalt demokrati som Norge skal trossamfunnene få drive sin religiøse virksomhet fritt og uten innblanding i indre forhold. I en tid der religion og livssyn til tider blir møtt med mistenksomhet er det spesielt viktig å bidra til at vi som samfunn anerkjenner menneskers behov for å søke mening i tilværelsen. Dette er noe hver og en skal ha full frihet til å gjøre, slik de selv ønsker. Tilskuddsordningene skal bidra til at den enkelte kan finne et fellesskap for å utøve sin tro eller sitt livssyn. Trossamfunnene skal innrette sin virksomhet innenfor rammene av norsk lov.

Krav er ikke riktig virkemiddel

Friheten til å utøve troen sin må komme foran det vi politikere mener er riktig og galt, så sant det ikke begås lovbrudd. Jeg er for eksempel helt enig i at kvinneandelen i mange trossamfunns styrer bør være høyere. Men vi har ment og mener fortsatt at krav om kjønnsrepresentasjon ikke er det riktige virkemiddelet for å oppnå dette.

Det er bra at kommuner arbeider for likestilling, men jeg vil oppfordre til å bruke andre virkemidler som ikke går på bekostning av tros- og livssynsfriheten og ikke minst det viktige og samfunnsnyttige arbeidet for barn, unge, voksne og eldre som de frivillige organisasjonene gjør.

I ny trossamfunnslov som trådte i kraft 1. januar, er det krav om at trossamfunn må rapportere om tilstand og tiltak når det gjelder likestilling. Tros- og livssynssamfunnene skal rapportere på likestilling i sine årsrapporter. Dette bidrar til bevisstgjøring og gir støtte til det interne engasjementet for likestilling. Det mener vi vil fungere bedre enn å tre politiske krav ned over hodet på trossamfunnene.

Vi ser at samfunnet blir stadig mer polarisert. Vi ser at tersklene for å trakassere blir stadig lavere. Noen ganger kan jeg føle meg maktesløs i dette landskapet.

—  Kjell Ingolf Ropstad

Ikke noen quick fix

Så spør du kanskje – hvorfor engasjerer du deg i hva kommuner gir i støtte til lag og organisasjoner? Er ikke det litt smått? Og bør ikke de lokalt bestemme selv hva de bruker pengene på?

Det er fordi det er noe som bekymrer meg i vår tid. Full religionsfrihet har i praksis vært del av vårt lovverk i nærmere 120 år, og i over 50 år har det vært en grunnlovsfestet rett. Med ny trossamfunnslov kan vi for alvor si at vi har kommet et langt stykke på vei mot å skape gode og likeverdige rammer for alle trossamfunn. Men hva med de troende? Har vi klart å skape et samfunn som gir rom for ulike verdisyn og som har aksept for ulik religiøs praksis?

Vi har ikke det, og det er ikke noen quick fix på dette problemet. Derfor er jeg ekstra glad for at NRK Super, et tilbud til barn, har valgt å ha temauke om religion. Med temadagene ønsker Super å stimulere til aksept og forståelse for andres religion og levemåter. Vi ser at samfunnet blir stadig mer polarisert. Vi ser at tersklene for å trakassere blir stadig lavere. Noen ganger kan jeg føle meg maktesløs i dette landskapet. Det er tomt i verktøykassa. Men for meg er det i disse situasjonene viktig å holde fast med min grunnleggende overbevisning: Løsningen er ikke å begrense religionsfriheten. Løsningen er ikke å skyve religionen ut av det offentlige rom og inn under privatlivets teppe. Det er heller tvert om! Skal vi bidra til et godt samfunn for alle, må alle deler av mennesket anerkjennes – også den religiøse siden.

[ Forsker: – Diskriminering av NLA-studenter er ulovlig ]

Viktig å hegne om trosfriheten

Religions- og livssynsfriheten er en grunnleggende rettighet og det skal mye til for å begrense denne friheten. Vernet mot diskriminering beskytter også trossamfunnenes religionsfrihet.

Dersom vi ønsker et livssynsåpent samfunn så må vi ha rom for mennesker med den religiøse identiteten og det livssynet hver enkelt har. Et slikt samfunn verdsetter troens betydning for enkeltmennesker og religionens betydning for samfunnet. For å oppnå et slikt livssynsåpent samfunn er det viktig at vi hegner om trosfriheten, også når vi er uenig i hvordan andre velger å bruke denne friheten.