Fra trossamfunn til konsern?

Den norske kirke skal gjøre grunnleggende endringer i sin organisasjon. Fire delutvalg har avlagt rapporter. Arbeidet skal sorteres og et hovedutvalg skal sende et samlet forslag på høring før Kirkemøtet vedtar. Endringene skal igangsettes raskt. Et hovedmål er en mer effektiv organisasjon med én arbeidsgiverlinje.

Forslagene i delrapportene er ikke entydige. Men retningen er klar. Den bekymrer meg dypt.

Tendensen i forslagene er en utvikling vi er inne i hvor de vigslede fagene og stillingene svekkes.

—  Stig Lægdene

Dagens maktfordeling

Dagens kirkeordning er basert på maktfordeling mellom tre instanser: Embetet, de valgte demokratiske rådene (bispedømmeråd, fellesråd, menighetsråd) og kirkemøtet. Det kirkelige demokratiet har vokst fram gjennom årene, ikke minst har kirkemøtet fått større vekt. Prestenes makt er tilsvarende svekket. Det tror jeg er en utvikling mange av oss har ønsket. Vi har ikke lenger en prestekirke, men en langt mer demokratisk kirke. Dessuten er embetet utvidet til å gjelde andre vigslede faggrupper enn biskoper og prester; diakoner, kateketer og kantorer.

Endrede maktforhold

I den nye organisasjonsmodellen skal et såkalt prostifellesråd erstatte fellesrådet. Prostifellesrådet blir omtrent på størrelse med dagens prostier. Det vil ha arbeidsgiveransvar for alle ansatte. Det vil ha et bredt ledelsesansvar og overta mye av bispedømmerådenes makt. Prinsipielt er ikke dette noe problem, selv om det ikke ser ut til at en tar høyde for at mange prostifellesråd vil ha enorme avstander og svært små økonomiske ressurser. Skal disse om lag 100 enhetene turnere de nye oppgavene kreves kraftig vekst i administrative stillinger. Menighetsrådenes innflytelse svekkes ved at ikke alle vil ha plass i det nye organet.

Et kirkesamfunn en institusjon som opplagt bør ledes av en faglig leder på menighetsnivå, prostinivå og bispenivå

—  Stig Lægdene

Prinsipielt utfordrende er at utvalgene utfordrer den tradisjonelle maktfordelingen, men ikke slik at makt forskyves mellom embete, valgte råd eller kirkemøtet. Utfordringen er at en innfører en helt ny ledelse og maktfaktor. I dag er kirkeverge og prost sideordnede ledere i et prosti. Leder av det nye viktige prostifellesrådet blir en direktør uten krav til kirkelig identitet eller kirkelig fagkompetanse. Den lokale ledelsen i menigheten er ikke utredet. En tenker seg at dette kan bestemmes lokalt. Men også der går det i retning av at det ikke er krav om særlig kirkelig tilknytning, kompetanse eller vigsling.

[ Ny kirkeorganisering i rute tross korona-forsinkelse ]

Svekker biskopens rolle

Tendensen i forslagene er en utvikling vi er inne i hvor de vigslede fagene og stillingene svekkes. Allerede nå bestemmer f.eks. stiftsdirektør langt mer enn biskop. Det siste er at stiftsdirektøren ansetter alle fagpersonene rundt biskopen uten at hverken råd eller biskop har noe de skulle ha sagt. Byråkrater og ledere med svakere kirkelig tilknytning øker innflytelsen i kirka.

Den nye kirkeordningen svekker embetet og kirkefagene. Men den svekker også biskopens rolle. Alle kirkelige faggrupper er i dag vigslet og står under biskopens tilsyn. De er forpliktet på kirkas lære, og oppdrag, og det stilles krav til hvordan de lever. Men direktøren i prostiet – øverste leder – vil ikke være det. Det vil heller ikke nødvendigvis lederen i menigheten være. Forpliktelsen på kirkemøtets vedtak kan også svekkes fordi sammenhengen mellom biskop, regionalt nivå, lokalt nivå og kirkemøte blir utydelig.

Kirka må ha fagledelse

I mye ledelsestenkning står to grunnprinsipper mot hverandre. En kan vektlegge at faget organisasjonen domineres av skal legge premisser for økonomiske, personalmessige og administrative valg. Lederen må ha sterk kompetanse på organisasjonens innhold. Dette må suppleres med økonomisk og administrativ kompetanse. Eksempler på organisasjoner med fagledelse er skoler, kulturinstitusjoner, politiet, militæret og – til nå - kirker. Mange bedrifter har også fagledelse.

Jeg kjenner ingen andre kirker som ville akseptert en slik modell, og jeg tror mange prester og andre vigslede grupper vil føle seg fremmedgjort.

—  Stig Lægdene

Motsatsen til denne type lederforståelse er å vektlegge at ledelse i seg selv er et fag og at en god leder i prinsippet kan lede alt. Etter min mening er et kirkesamfunn en institusjon som opplagt bør ledes av en faglig leder på menighetsnivå, prostinivå og bispenivå. Fagledelsen må stå i en dynamisk spenning til et valgt organ, menighetsråd, bispedømmeråd eller fellesråd.

Fagfeltet i kirka finner vi når vi spør hva Den norske kirke har som målsetting; diakoni, forkynnelse, misjon osv. Faggruppene er først og fremst teologi, kateketikk, diakoni og kirkemusikk. Dette er ikke like fag, men de er i samme familie, som vi kan kalle kirkefag. Det er flere andre faggrupper i kirka enn dette, men disse er å forstå som støttefag. I utredningen framstår derimot kirka som et konsern hvor det kirkelige oppdraget er svekket mens «kulturbygging står sentralt». (s 69 delutredning 1). Tilsvarende fjernes kirkelig kompetanse fra kravene for ledere (s 67 og 74 delutredning 1).

[ Menighetsrådsmedlem: «Kirkens kriserespons preget av 'vent og se'-holdning» ]

Fra trossamfunn til konsern

Forslagene tenderer klart mot at faggruppene svekkes. Storprostier vokser fram med en langt mer sekulær ledelse, de lokale menighetene kan ledes av folk uten sterk kirkelig kompetanse, mens biskopene blir symbolfigurer med svekket makt. Forbindelseslinjen til Kirkemøtet svekkes. Kirkas oppdrag og mål fortynnes. Kirka framstår mer som et konsern enn trossamfunn.

Kirkas oppdrag og mål fortynnes. Kirka framstår mer som et konsern enn trossamfunn.

—  Stig Lægdene

Jeg kjenner ingen andre kirker som ville akseptert en slik modell, og jeg tror mange prester og andre vigslede grupper vil føle seg fremmedgjort. Jeg tror rekruttering til de kirkelige fagene blir mer krevende.

Det er ikke enkelt å lage en ny struktur. Men jeg tror tendensene jeg påpeker kunne vært løst ved at kirka ble ledet av en vigsla fagperson på menighetsnivå og prostinivå. Det måtte ikke nødvendigvis være en prest, men en vigslet person. Denne ville dermed både være forpliktet på biskopen, faget, den kristne lære og tro, samt på Kirkemøtet. Dette kombinert med en god administrasjon og et sterkt demokrati ville gitt en modell med god maktfordeling mellom råd, fag og kirkemøte. Så kunne en alltids diskutere forskyvninger mellom disse.

[ Pastor frykter at Frikirken kan bli «toppstyrt» ]