Det er bare noen få forunt å kunne si de vanskeligste tingene på en enkel måte. En av dem som får det til, er Wittgenstein. Bare hør på dette: «Ikke, hvorledes verden er, men at den er, er det mystiske.» Det er så enkelt at det nesten kan virke banalt, samtidig som det er bunnløst i sin uutgrunnelighet.
Ubegripelige bragder
Selv synes jeg nok at det også er all grunn til å undre seg over hvorledes den verden vi lever i, er skrudd sammen. Om vi holder oss til menneskene, så er det jo helt ubegripelig at de gamle egypterne kunne bygge disse vanvittige pyramidene sine. På samme måte som alle de mulighetene som den digitale revolusjonen åpner for, ikke er til å fatte for vanlige mennesker.
Men det er ikke bare storheten som er vanskelig å komme til rette med. Vi kan bare ane omfanget av slavearbeidet som ble benyttet ved pyramidebyggingen. Og den digitale revolusjonen har jo så mange uoversiktlige sider, men ingen kan være i tvil om at den har ført til ukontrollert opphopning av kapital på få hender.
[ «Ikke alle trenger den siste, store samtalen om døden. De skal få slippe» ]
Den grufulle forgjengeligheten
Likevel er det ikke dette Wittgenstein er mest opptatt av. Han ønsker å utløse et aldri så lite metafysisk sjokk i oss. Han vil at vi skal tenke over at vi er til. Vi kan godt si grunnbetingelsene for våre liv. Det mest forunderlige med livet, vil jeg tro han tenker, er at jeg ikke bare er i stand til å registrere at alt som omgir meg er forgjengelig, men at jeg selv er underlagt forgjengelighet. Det må bety at jeg faktisk er i stand til å forholde meg til at en dag vil kroppen min opphøre å fungere, og bevisstheten min vil ikke lenger delta i alt det som nå fyller livet mitt.
Det er en grufull tanke som gjør meg redd og fortvilet. Den er så vond at jeg verken kan eller vil forsone meg med den. Samtidig er det jo høyst merkelig at jeg skal reagere slik på noe som på sett og vis er helt naturlig.
[ De leter etter kuren for evig liv ]
Paradis er merkverdig nært
Bevisstheten om at jeg en dag ikke skal være mer, gir nye perspektiv på den tilværelsen jeg nå er en del av. Den blir ikke så selvfølgelig lenger. Den begynner på en måte å vibrere, dirre, bli fylt av nærvær den ikke før hadde. Den blir skjør og umistelig på samme tid. Du merker det hvis du spør deg selv: Er det ikke først når kroppen kommer i ulage, at jeg skjønner hvor kompleks den er? Må ikke tankene streve med å komme i mål, før jeg fornemmer hvor uendelig rikt vårt mentale univers kan være?
Disse forestillingene våre om et liv etter døden blir aller mest forunderlige fordi de på sett og vis er helt hensiktsløse.
— Geir Hellemo
Vi mennesker er nemlig ikke bare i stand til å gripe fatt i vår endelighet. Vi forestiller oss også andre eksistensformer som vi ikke har noen form for erfaring med. Den paradisiske hagen har jo ingen av oss besøkt. Samtidig er den merkverdig jordnær i all sin fremmedhet. Derfor slutter den aldri å vedkomme oss. Det samme gjelder etterlivet som det bibelske paradiset på sinnrikt vis er koblet sammen med.
De bibelske forfatterne var slett ikke alene om å interessere seg for slike spørsmål. Det er helt påfallende hvordan egypterne konsentrerte hele sin livsforståelse omkring etterlivet. Dette er kanskje det mest mystiske av alt: At vi er i stand til å tilegne oss alternative livsformer som ingen av oss har vært i befatning med. Disse forestillingene våre om et liv etter døden blir aller mest forunderlige fordi de på sett og vis er helt hensiktsløse. De er ikke i seg selv et nødvendig bidrag til å bedre våre jordiske levekår. Men de har vært uoppgivelige innslag i den menneskelige selvforståelse opp gjennom alle tider.
Den slags tanker er blitt mer og mer tilsidesatt i våre felles kulturelle ytringer.
— Geir Hellemo
Har vi mistet interessen?
Slik har det vært fram til denne dag. Men nå er noe i ferd med å endre seg. Den slags tanker er blitt mer og mer tilsidesatt i våre felles kulturelle ytringer. Det er umulig for meg å forstå hvordan dette kunne skje. Hvordan vi kunne komme til å miste interessen for oss selv.
Men det finnes en trøst. For det finnes unntak. Ett av dem er Louise Glück. Jeg har begynt å lese henne etter at hun fikk nobelprisen i litteratur. Jeg oppfatter det slik at hun hele tiden kretser omkring eksistensens grunnvilkår. Det er neppe tilfeldig at hun stadig vender tilbake til den greske mytologien og til de bibelske urtidsfortellingene. For de stiller uopphørlig de ordinære levekårene opp mot sin motsetning. Det er liv og død, tid og evighet som er i spill. Derfor minner hun meg om at Wittgenstein hadde rett. Det er selve vår eksistens som er mystisk. Slutter vi å grunne over den, da fratar vi oss vår egen menneskelighet.
[ Erling Rimehaug: Hvordan finne trøst i møte med døden om man ikke tror på Gud og evig liv? ]