Følelsene vi skulle ha bearbeidet

«Vi tilbød dem nettverket koblet rett i hjernen. Alt de måtte gjøre var bare å klikke og godta, klikke og godta. De ville gjøre hva som helst for å beskytte seg mot de fryktelige øyeblikkene. Venting på bussen. Å se på kjæresten som sover. De pinefulle sekundene der det ikke er noe annet sted å se, enn inn i seg selv. Det er mørkt der inne, direktør.»

Sitatet over er fra verdenskontrollør Mustafa Monds bekjennelse i TV-serien Brave New World (2020), basert på Aldos Huxleys roman fra 1932 med samme navn. En fremtidsdystopi som har relevans og nærhet til vår egen tid. Serien beskriver et samfunn uten psykiske lidelser, eller egentlig noen form for lidelse. Barn blir til på en lab, «mor» og «far» er begreper som tilhører historiebøkene, om det da hadde fantes bøker i dette universet.

Alt foregår på skjerm, eller rettere sagt på en høyteknologisk kontaktlinse som projiserer en skjerm for dine øyne. Alle dyr er utryddet, det finnes kun mennesker og maskiner. Alle holder stemningsleie sitt, eller «nivåene sine» som det heter, optimale ved hjelp av tabletter som alltid er for hånden via en slags pez-aktig innretning menneskene går rundt med.