Verdidebatt

Nærmere enn du tror

GJERDRUM. En gang mens jeg vokste opp i Gjerdrum på 1990-tallet, vedtok kommunen et slagord: Nærmere enn du tror. Jeg pleide å syns det var kleint. Helt til jeg satt i en leilighet i Groruddalen og gråt over en gammel venn funnet i leirmassene.

Gjerdrum er en liten, ganske kvadratisk dott på kartet, utenfor allfarvei for folk flest. Hverken E6 eller toglinja til Oslo går gjennom kommunen. Her er en bensinstasjon, to barneskoler og opptil flere verdensmestere i pløying. Beliggenheten har tillatt bygda å beholde sitt intime preg, midt mellom Oslo og Gardermoen. Da broren min med familie flyttet tilbake etter 20 år hjemmefra i 2019, var min svigerinnes første reaksjon: Alle jogger. Alle går på ski. Alle har hund.

Fra kjøkkenbenken i huset jeg vokste opp kunne utsikten østover ta pusten fra deg. Sola stod opp et sted langt der borte i Nes kommune, krøp over kornsiloene på Kløfta, og så, før lyset traff Ask, krysset det elva som skiller Ullensaker og Gjerdrum: Leira. Jeg tenkte aldri så mye over det navnet.

En tom krybbe

For en måneds tid siden satte Gjerdrum og Heni menighet opp ei julekrybbe på Ask. Den var ment som en påminner om julas budskap: At Gud en gang var et sårbart lite barn, og at svaret på mysteriet om meninga med livet, ligger i vår avhengighet av hverandre. I dag har krybba med morsfiguren, faren og krybba barnet skal ligge i, fått en større betydning: Den minner oss om en liten familie på snart fire som ikke er mer. Den tomme krybba på Ask har tatt julefortellinga om livets sårbarhet fra å være en druknende stemme i en travel juletid til å bli det eneste ropet vi hører.

I dag har krybba med morsfiguren, faren og krybba barnet skal ligge i, fått en større betydning: Den minner oss om en liten familie på snart fire som ikke er mer.

—  Jens A. Bjelland

Faren i denne lille familien het Bjørn-Ivar. Jeg ble ordentlig kjent med han da han var min konfirmantleder i kirka. Morsom, betenksom og engasjert. Vi hadde mange gode stunder i Keryx, det kristne ungdomsarbeidet i bygda, og et knippe smått legendariske kamper for juniorlaget til Gjerdrum IL med Bjørnis som solid midtbaneanker - fram til han som oftest fikk sitt andre gule kort etter ca 70 minutter. Enten han diskuterte med soknepresten om Guns ‘n’ Roses var passende bakgrunnsmusikk på konfirmantleir eller stod på Åråsen og heiet på Lillestrøm, var Bjørn-Ivar en dedikert venn du visste ville gi deg reine ord for penga. Han var en sjeldent oppriktig fyr. Når sant skal sies, var det nok en sammenheng mellom akkurat den egenskapen og minst et par av de gule kortene han pådro seg. Iveren etter å snakke oppriktig om dommerens innsats var upåklagelig.

Det er sikkert 15 år siden jeg hadde en ordentlig samtale med Bjørn-Ivar, men akkurat nå føles det veldig tomt. Som om han har vært her hele tiden. Vi er mange som savner i disse dager, og tenker på pårørende søsken, venner og familie av de avdøde, eller folk vi kjenner som har mistet alt de eide og bodde i.

Ask, onsdag

Den 17. februar er det askeonsdag, begynnelsen på fastetida. På gudstjenesten den dagen kan man komme fram til alteret, hvor presten tegner et askekors i pannen din og sier: «Husk menneske, at du er støv, og at du skal vende tilbake til støvet.» Det skal minne oss om livets forgjengelighet og å sette pris på det ikke-materielle i tida fram mot påske.

Askeonsdag kom tidlig dette kirkeåret. Ask, onsdag 30. desember. Plutselig ble livet bare sårbarhet. Bare forgjengelighet og støv. Idet støvet la seg etter skredet, var julekrybba i sentrum blitt et minnesmerke over Bjørn-Ivar, Charlot og Alma. Folk har strømmet til og tent lys, sørget og tatt farvel. I en tid hvor man kun får være 50 personer i kirka under begravelser har bygda funnet seg andre steder å sørge kollektivt på.

Med Gjerdrum i hjertet

Det blir nok ei stund til gjerdrumsokninger kan le like helhjertet igjen. Men når vi kommer dit, har jeg mange øyeblikk med Bjørn å tenke tilbake på, som jeg vet kan gi meg en god latter. På den andre siden av bunnløs sorg ligger evnen til å glede seg over de fine tingene. Da hunden Zajka ble reddet ut av raset for noen dager siden, gråt kona og jeg gledestårer. Min halvt russiske kone kunne fortelle at Zajka betyr harepus. Den natta sov gjeterhunden vår i dobbeltsenga.

Livet er skjørt. Takk for stundene vi fikk sammen. Gjerdrum var der hele tiden – nærmere enn jeg trodde.

—  Jens A. Bjelland

Som en som tilbrakte de første 19 årene av livet mitt Gjerdrum og fortsatt er jevnlig på besøk hos familien der, føles det som om 2021 har vart i tre uker allerede. Det har gått et ras i livet mitt, og barndomsminner og ungdomstid ligger plutselig hulter til bulter i lyse dagen, ved siden av følelser av tap, meningsløshet og noe jeg lurer på om er sinne. Og er det en ting jeg har tenkt ofte disse dagene, så er det dette:

Livet er skjørt. Takk for stundene vi fikk sammen. Gjerdrum var der hele tiden – nærmere enn jeg trodde.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt