Verdidebatt

Jødehatet i Den katolske kirke kan ikke velges bort

ANTIJUDAISME. Det er påfallende at Den katolske kirkes historie med antisemittisme ikke er til stede i Segls drøfting av forholdet mellom jødedom og kristendom.

Katolsk antijudaisme har en århundrelang historie og er grundig dokumentert innenfor forskningslitteraturen. I mange tilfeller bikket antijudaismen, bekjempelse av jødisk religion, over i antisemittisme med tydelige rasistiske trekk.

To forhold nødvendiggjør en repetisjon av hva denne fatale historien dreier seg om: Fristillingen av Vatikan-arkivenes materiale om pave Pius XIIs opptreden i møte med jødeforfølgelsene på 1930- og 40-tallet, samt det katolske årsskriftet Segls ferske utgave.

«Hitlers pave»

Pius XIIs taushet om jødenes lidelser før og under andre verdenskrig inngår i den katolske antijudaismen og er et lavmål i kirkens historie. Som Vatikanets statssekretær, var Pacelli (senere pave Pius XII, red. anm.) arkitekten bak det såkalte rikskonkordatet med nazistene fra 1933. Selv om nazismens grusomheter kom stadig klarere fram, ble konkordatet ikke opphevet. Det ble tvert imot supplert med liknende avtaler med andre fascistiske regimer.

Mange, både kirkefolk og utenlandske diplomater, prøvde å få paven til å kritisere jødeforfølgelsene. Men han forholdt seg besynderlig taust til folkemordet – også da over 2000 romerske jøder ble deportert i 1943, under det pavelige palassets vinduer.

Konservative katolikker og ihuga Pius-tilhengere håper at Vatikan-arkivenes materiale vil reinvaske den diskrediterte paven, av John Cornwell omtalt som «Hitler’s pope». Det er lite sannsynlig, av blant annet følgende grunner:

Etter lang tjeneste som pavelig nuntius i Tyskland, hadde Pacelli brei kunnskap om tyske forhold. Hans virke som kirkediplomat innbefattet forhandlinger med flere nazistiske og fascistiske regimer. Og hvis paven ikke selv var i stand til å se det åpenbare – det de aller fleste andre så, vet vi at han ble kontinuerlig informert om jødenes skjebne.

Arkivmaterialet vil kaste mer lys over hva Pius visste. Men det kommer knapt til å endre hovedsaken – nemlig at han visste, og utvilsomt burde ha handlet.

Segl hopper over katolsk jødefiendtlighet

2020-utgaven av årsskriftet Segl, som flagger med «katolsk humanisme», har forholdet mellom jødedom og kristendom i et vidt historisk perspektiv som tema. I en sju siders lang leder går redaktør Peder Solberg inn på jødenes grufulle lidelser. Men han knytter ikke dette på noe punkt til Den katolske kirkes holdninger og praksis.

Solberg hopper over en historie med en rekke tragiske innslag og lander trygt på det første offisielle lysglimtet: Det andre vatikankonsils erklæring om «ikke-kristne religioner», inkludert jødedommen, fra 1965. Innholdsfortegnelsen tyder på at refleksjon over katolsk jødefiendtlighet heller ikke står sentralt i heftets øvrige artikler.

Dette handler ikke om antijudaisme, men det er faglig, etisk og kirkelig sett uforsvarlig. Her avspeiles konservative katolikkers motvilje mot kritisk refleksjon over deres egen kirke, til tross for at samme kirke jevnlig rystes av kriser.

I Vårt Lands omtale av Segl nevnes ikke disse manglene. Kritisk stoff om Den katolske kirke har vel ellers ikke vært VL-redaksjonens høyeste prioritet de siste årene.

Grusomhetene som Segl ikke nevner

Følgende momenter er eksempler på det Segl utelater: Fram til midten av 1900-tallet ble jødene på katolsk hold framstilt som «gudemordere», ansvarlige for Jesu død.

Antijødiske manifestasjoner fant gjerne sted på langfredag. Kirkens langfredagsliturgi inneholdt en bønn om at «troløse» eller «svikefulle» jøder måtte bli befridd fra sin «blindhet». For å innskjerpe alvoret, forordnet Pius XII at alle måtte knele under dette bønneleddet. Bønnen ble framsagt i navnet til jøden Jesus, uten snev av ironi. Den ble først fjernet i 1959, av reformpaven Johannes XXIII.

Jøder ble ofte tvunget til å lytte til katolsk undervisning, de ble til og med tvangsdøpt.

—  Ola Tjørhom

Midt på 1500-tallet sørget pave Paul IV for opprettelsen av Romas getto og praksisen med å skille ut jøder ved påbud om å bære gule klesplagg og merker. Pave Pius IX gjeninnførte gettoliknende ordninger tre hundre år seinere. Jøder ble ofte tvunget til å lytte til katolsk undervisning, de ble til og med tvangsdøpt.

Den jødiske unggutten Edgardo Mortara skal ha blitt nøddøpt av ei kristen tjenestejente under sykdom i 1858. Men da kanonisk rett fastslo at personer utenfor kirken ikke kunne oppdra katolske barn, ble gutten bortført fra familien sin og plassert på en katolsk institusjon. Pius IX var dramaets hovedaktør.

Den halv-offisielle avisen Civiltà Cattolica trykket grov rasistisk hets mot jødene til langt utpå 1900-tallet. I samme periode hadde de katolske pasjonsspillene i Oberammergau markante antijudaistiske og antisemittiske innslag. Hitler var til stede i 1930 og 1934; han meddelte at han aldri hadde følt seg «mer kristen» enn da.

Ingen unnskyldning for utelatelsen

Jeg er enig med Segl-redaktør Solberg i at Johannes Paul II bidro sterkt til å rydde opp i Den katolske kirkes holdninger til jødedommen, basert på erfaringer fra samarbeid med jøder. Men jeg er ikke overbevist om at Benedikt XVI fortjener ros på dette feltet.

Biskop Richard Williamson fra St. Pius X-broderskapet hadde lenge stått fram som notorisk holocaust-fornekter. Han hevdet at maksimum 250 000 jøder ble drept under krigen, men det skjedde ikke i gasskamre. Til tross for at disse ideene ble framsatt offentlig flere ganger, gikk det pinlig lang tid før paven innså at den ønskede gjenforeningen med denne erkereaksjonære grupperingen måtte parkeres.

Manglende informasjon er ingen unnskyldning for utelatelsen. Her kreves selvkritikk, samt bot og bedring.

—  Ola Tjørhom

Nå opptrådte mange katolikker, lekfolk så vel som geistlige, mye mer rakrygget overfor nazismen enn Pius XII – her fikk antijudaistiske holdninger vike for solidaritet. Antijudaisme og antisemittisme har dessuten gjort seg gjeldende i de fleste eldre kirker. Luthers polemikk mot jødene er forkastelig.

Men slike holdninger har en lengre historie og sterkere offisiell forankring i en katolsk kontekst. Det er derfor påfallende at disse utfordringene synes å forsvinne i Segls drøfting av forholdet mellom jødedom og kristendom. Selv om et så stort tema vanskelig kan dekkes fullt ut, lar den katolske antijudaismen seg ikke velges bort.

Da disse spørsmålene behandles detaljert i forskningen, er manglende informasjon ingen unnskyldning for utelatelsen. Her kreves selvkritikk, samt bot og bedring.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt