Tidligere denne måneden lanserte Fafo rapporten «Norskkompetanse blant arbeidstakere født i utlandet». Et viktig funn i denne rapporten er at norske myndigheter de siste 15-20 årene har undervurdert betydningen av gode norskkunnskaper hos arbeidsinnvandrere. En feiltakelse som har vært utbredt er at dårlige norsk blir forvekslet med gode engelskferdigheter.
Få arbeidsinnvandrere med godt bruksspråk
At til dels ufaglærte arbeidsinnvandrere fra EØS-land i byggebransjen og helsevesenet har solide engelskkunnskaper, er ingen selvfølge. Realiteten er at mange utenlandske ansatte verken har særlig gode engelsk- eller norskkunnskaper. Rapporten fremhever at språkutfordringene utgjør en risiko både for egen og andres helse, samt for sikkerheten på arbeidsplassene. I tillegg fører språkvanskene ofte til uønsket segregering så vel på, som utenfor, arbeidsplassene. I sum tegner rapporten et bilde av at det er skremmende få arbeidsinnvandrere fra EØS-området som fullt ut har et anvendelig bruksspråk i møte med det norske samfunnet. En del av forklaringen er nok at EØS-innvandrere faller utenfor den eksisterende gratis «rett og plikt til»-norskopplæringsordningen.
[ «Innvandreres evne til å tilegne seg norsk belager seg ikke kun på egen innsats» ]
Å lære norsk er dyrt
Å tilegne seg et språk tar lang tid og krever en enorm egeninnsats. Arbeidsinnvandrere i byggebransjen og helsevesenet har ofte en løs tilknytning til arbeidslivet, med korte kontrakter og en stor grad av uforutsigbarhet. Fafo peker i sin rapport på at motivasjonen for å lære seg norsk til en stor grad har sammenheng med opplevd tilknytning til vårt norske språkfellesskap. Bor ektefelle og barn fortsatt i hjemlandet, og utsiktene til en trygg arbeidshverdag er heller usikre, ser mange liten grunn til å investere mengder av tid og penger i norskopplæring.
De fleste tilbyderne opererer med timepriser som ligger langt over hundrelappen.
— Elisabeth Endsjø
Det å følge et norskopplæringsløp fra A til Å innebærer for de fleste i lavinntektsyrker et kraftig innhogg i økonomien. Det tilbys svært få gratis norskkurs med et systematisk undervisningsopplegg. De fleste tilbyderne opererer med timepriser som ligger langt over hundrelappen. Caritas tilbyr kurs som er blant markedets rimeligste, men vi opplever, ikke minst nå under pandemien, at mange med minoritetsbakgrunn ikke har økonomisk armslag nok til å gå på norskkurs, og at de ber tynt om å få delta på kurs uten å betale.
Både arbeidsgivere og ansatte lider under at enkelte har særs mangelfulle norskkunnskaper. Når mange arbeidsgivere nå i større grad også stiller krav til dokumenterte norskkunnskaper på nivå B1 og B2 – normalt i form av de relativt kostbare nasjonale prøvene i regi av Kompetanse Norge – oppstår det et klart dilemma. Hvem skal finansiere det tiltrengte språkløftet hos innvandrere som ikke har råd til å delta i systematisk opplæring?
[ «Det er ikke rart man blir sint når gamle hvite menn ikke forstår hva kebabnorsk er» ]
Koronafast i Norge uten å kunne norsk
Koronafaste, permitterte og arbeidsløse arbeidsinnvandrere forteller at de har endt opp med å sitte i destruktiv isolasjon, og at norskkunnskapene og arenaene for praktisering nå er bortimot fraværende. Er de i jobb, vet de at ofte er de første til å ryke og at mulighetene for forutsigbare arbeidsforhold er lik null hvis ikke norskkunnskapene deres forbedres betraktelig.
Mange kursdeltakere forteller at norskkursene byr på den eneste norsktalende sosiale arenaen de har hatt tilgang til siden mars.
— Elisabeth Endsjø
Det er for mange tungt å jobbe med språket på egen hånd, og digitale språkkafeer kan vanskelig erstatte møteplasser med levende ansikt til ansikt-kommunikasjon. Våre få kurs med fysisk oppmøte, og de mange kursene som har funnet sted via Zoom, minner oss igjen om hvilken enestående integrerings- og sosial arena norskkurs er. Mange kursdeltakere forteller at norskkursene byr på den eneste norsktalende sosiale arenaen de har hatt tilgang til siden mars. Det er mye ervervet norskkunnskap som kan gå tapt nå.
Viktigere enn noen gang
Fafo-rapporten viser at arbeidsplasser, og samfunnet som helhet, lider under at arbeidsinnvandrerne ikke har råd til, eller prioriterer, norskopplæring med eksisterende ordninger. Strukturert, overkommelig priset og sponset norskopplæring ville kunne bøte noe på dette og for mange innvandrere representert et konstruktivt holdepunkt i tilværelsen. Arbeidsgivere, på sin side, ville med tiden fått flere søkere/ansatte med adekvate norskkunnskaper. Å beherske norsk på et brukbart nivå, gir gode ringvirkninger – på et individuelt, strukturelt, familiepolitisk og samfunnsmessig plan. Det har så vel forskningsrapporter som personlige beretninger vist oss med all tydelighet gjennom mange tiår.
Å beherske norsk på et brukbart nivå, gir gode ringvirkninger
— Elisabeth Endsjø
Vårt inntrykk er at mange arbeidsinnvandrere nå opplever at behovet for å lære seg norsk er mer prekært enn noen gang og at motivasjonen øker med denne innsikten. Vesentlig rimeligere, eller sågar gratis norskopplæring, også for dem som faller utenfor «rett og plikt til-ordningen», ville vært et svært kjærkomment og også samfunnsnyttig tiltak nå i disse unntakstider.
[ https://www.vl.no/nyheter/2020/11/15/solberg-vil-ha-slutt-pa-smittehets-mot-innvandrere/ ]