Når Dana Wanounou reflekterer rundt hvordan hun skal skape en autentisk jødiskhet for sine barn (VL 22.12.20), er hun i godt historisk selskap. Frykten for assimilasjon er like gammel som den jødiske emansipasjonen, prosessene i Europa som fant sted på 1800-tallet og som førte til at jødiske innbyggere i land etter land fikk de samme juridiske rettighetene som majoritetsbefolkningen.
Fikk bare lov å være jøder
Også i de nyetablerte jødiske miljøene som oppsto som en følge av den jødiske innvandringen til Norge fra slutten av 1800-tallet av, finner vi slike bekymringer. Flertallet hadde immigrert fra stetlene i Tsar-Russland, hvor de på mange måter bare fikk lov til å være jøder både av majoritetsbefolkningen og som følge av en streng indre justis i det jødiske miljøet. Selv om de på ingen måter var uten kontakt med storsamfunnet både i form av arbeid og naboskap, bodde de i små landsbyer hvor de gjerne utgjorde en majoritet. De tilhørte sine synagoger og gikk til sine bedehus.
Men på slutten av 1800-tallet var det tradisjonelle livet i landsbyene i oppløsning. I takt med samtiden engasjerte flere seg politisk, noen i egne jødiske partier. Andre var fascinert av den nyetablerte sionistbevegelsen, som krevde et eget hjemland for jødene. Dette skjedde parallelt med pogromer, en økende og statlig sanksjonert forfølgelse av jødene. De var i tillegg underlagt sterke restriksjoner i hvordan de kunne livnære seg og hvor i det enorme russiske riket de fikk lov til å bo.
[ 100 år siden synagogen i Oslo åpnet: – Interiøret er det samme interiøret som for 100 år siden ]
Bekymret for de unge, norske jødene
Fordi transport ble stadig billigere og forholdene stadig verre, emigrerte godt over to millioner jøder fra Russland fram til første verdenskrig. Målet for de fleste var USA, men en liten brøkdel endte opp i Norge. Mange var enten i familie eller kjente hverandre fra hjemlandet. Antall jøder var hele tiden beskjedent – det oversteg aldri 1500 før krigen. Det var få individer som fort fikk mange oppgaver i det lille miljøet helt i periferien av den jødiske diasporaen. De dannet menigheter med tilhørende institusjoner i Oslo og Trondheim. Etter hvert vokste det også fram jødiske ungdomsforeninger, kvinneforeninger, sionistgrupper og herreforeninger av sekulær og mer tradisjonell karakter.
Allerede i 1918 ble det uttrykt bekymring for at de unge ikke gikk i synagogen på sabbaten.
— Vibeke Kieding Banik
Parallelt og like raskt utviklet det seg en bekymring for jødenes framtid i Norge – oppløsningen av det tradisjonelle jødiske livet i Øst-Europa ble med i reiseveska. Ikke uventet var det den voksne generasjonen som bekymret seg for de unges framferd og framtid, og det var nettopp det tradisjonelle livet i øst som ble normen for hvordan et autentisk jødisk liv var. Allerede i 1918 ble det uttrykt bekymring for at de unge ikke gikk i synagogen på sabbaten. Andre framholdt at jødene i Norge var mer opptatt av materielle goder enn et spirituelt liv. Andre igjen uttrykte bekymring over at jødene, for å unngå antisemittiske fordommer, nedtonet sin jødiske identitet offentlig. Trusselen om assimilasjon var ansett for å være overhengende.
«Jom kippur-jøde» var ikke akseptert
Men jødene selv mente også at årsaken til utviklingen var å finne innad i miljøet. Opplæringen av barna var en bekymring. Det skulle mye til at barna, etter en hel dag på vanlig skole, fant noe særlig motivasjon for å fortsette med religiøs opplæring i menigheten. Selve undervisningen ble i tillegg ofte kritisert for å være upedagogisk, upersonlig og av dårlig kvalitet. Den fremmet verken kunnskap eller tilhørighet til det jødiske var argumentet.
Det var uhørt å avvise religion, og det å være «jom kippur-jøde», en som gikk i synagogen på de viktigste helligdagene, var ikke allment akseptert.
— Vibeke Kieding Banik
Dette betyr imidlertid ikke at en jødisk identitet var uviktig, men at den yngre generasjonen definerte den annerledes. Det var uhørt å avvise religion, og det å være «jom kippur-jøde», en som gikk i synagogen bare på de viktigste helligdagene, var ikke allment akseptert. Men den strenge ortodoksien som hadde preget mange foreldre og generasjonene før, var ikke et alternativ. Mange fant snarere tilhørighet i en posisjon hvor religiøse regler og forpliktelser fikk en mer kulturell fortolkning.
En kunne også finne jødisk tilhørighet i sekulære organiserte jødiske foreninger. Her kunne man høre på forelesninger, ta del i debatter og delta på fester med andre på egen alder. Temaene var jødisk-inspirerte, men tidvis oppsto det også debatter om definisjoner og grenser for jødiskhet. I hvilken grad man kunne stå utenfor menighetslivet er ett eksempel, et annet er om ekteskap med eller forhold til en person med en ikke-jødisk bakgrunn var akseptabelt. Her ser vi i løpet av mellomkrigstiden en forskyvning fra total avvisning til antydninger av aksept.
Sionisme ga ny stolthet over å være jødisk
Fram til utbruddet av andre verdenskrig fikk sionistisk virksomhet økende oppslutning. Det var få som ønsket å flytte til det daværende Palestina, men flere støttet arbeidet for et jødisk hjemland med noen kroner i ny og ne. Samtidig lå det innebygget i ideologien en ny definisjon av det å være jøde, ikke minst som et motsvar til århundrer av antisemittiske anklager om alt jøder ikke ville eller var i stand til å gjøre. Oppbyggingen av Erez Israel var et bevis på hva jøder faktisk var i stand til, bare de fikk muligheten. Sionisme kunne altså gi en ny stolthet over å være jødisk.
For de unge voksne ved inngangen til andre verdenskrig var altså religion gradvis blitt tradisjon, og for noen erstattet med nasjon. Mange fikk naturlig nok en sterk tilhørighet til det norske, så sterk at rabbineren på 1930-tallet refset ungdommen for at de prioriterte Holmenkollsøndagen framfor et religiøst arrangement.
Hva er autentisk jødiskhet?
Det paradoksale er at når man i dag skal søke etter ekte jødiskhet, er det det denne tiden mange nok ser på som autentisk, mens den i sin samtid snarere mer var ansett som en konstant krisetilstand. Disse generasjonene følte også de tunge løftene og ansvaret, men løsningene var tilpasset sin samtid. Dette fratar ikke Dana Wanounou og andre verken retten til bekymring for framtiden eller følelsen av tidvis å gå i oppoverbakke, snarere bekrefter det påstanden om at oppfatninger av grunnleggende jødiskhet – nå som før – i realiteten stadig er i endring. Og en dag er kanskje pepperkaker på hanukka en del av det autentiske.