Kommentar

Pepperkaker i identitetskrise

MINORITETER. En uskyldig aktivitet som pepperkakebaking kan utløse et desperat behov for å feire hanukkah.

Pepperkakeformer

Perspektivene endrer seg når man får barn. Noe av det første jeg gjorde etter at tvillingene våre ble født var å saumfare internett for pepperkakeformer med hanukkah-motiv.

Det til tross for at det ikke er noen pepperkakebaker-tradisjon i den jødiske høytiden. Pepperkaker til hanukkah er like fremmed som kebab på julaften. Likevel er jeg nå den stolte eier av følgende hanukkah-former: en davidsstjerne, en lysestake, en «dreidel» og (hold dere fast) et skjold - som skal symbolisere makkabeernes heroiske forsvar mot raseringen av tempelet i Jerusalem.

Tidligere i desember fikk toåringene bake pepperkaker for første gang. Blant juletrærne og julegrisene plasserte jeg diskret makkabeer-skjoldet mitt. «Nå er det hanukkah!» sa jeg med min mest pedagogiske stemme. «Gris!» svarte ungene.

Å bære årtusener på ryggen

Det er enkelt nok å gjennomskue motivene bak innkjøpet av pepperkakeformene. De er en vennlig, men desperat oppmuntring til barna om å ikke glemme røttene deres. For mens barna sitter oppslukt og ser på at Fantorangen går luciatog og hilser det grønne glitrende tre god dag, er det ingen oransje elefant på TV som kler seg ut som makkabeer og slåss i tempelet. Det er egentlig en god illustrasjon på minoriteters evige utfordring: De har ikke storsamfunnet til å ivareta tradisjoner på sine vegne. I stedet må man bære årtusener med kulturarv på noen ganske få rygger. Det er et tungt løft og mye ansvar.

Vi puster og peser i oppoverbakke, med toraruller, runebommer og bønnetepper i ryggsekken.

—  Dana Wanounou

Men det hindrer ikke minoriteter fra å bære, enten det er jøder, samer eller muslimer. Vi puster og peser i oppoverbakke, med toraruller, runebommer og bønnetepper i ryggsekken. Tusenvis av frivillige timer går til å sørge for flokkens overlevelse. Vi oversetter bønner, deler oppskrifter, arrangerer barneaktiviteter, oppretter studiegrupper, lager sanghefter, holder språkkurs, går på minnemarkeringer. Vi oppmuntrer, maser og trygler hverandre til å stille opp, dukke opp, svare på e-post. Hvorfor slite seg ut?

Frykten for assimilasjon

Først handler det om identitet. Tradisjoner definerer hvem vi er. Vi er maten vi spiser, sangene vi synger - og vi er fortid. Tradisjoner er nåla som syr epoker og generasjoner gjennom livene våre. Individet er uløselig knyttet til fellesskapet. Det kan være lett å glemme i et individorientert samfunn som vårt, men det er noe alle minoriteter vet. Rotløshet er ingenting å trakte etter.

Men det handler også om Den store frykten for assimilasjon. En overhengende fare som truer alle minoritetssamfunn og som til stadighet banker på døra med sitt iskalde dødsbudskap: Vær på vakt. Du er i ferd med å gi avkall på røttene dine. Du er i ferd med å bli en blass kopi av en arv som ikke er din.

Det er en besværlig trussel å leve med, men å isolere seg er umulig. Det er heller ikke noe de fleste av oss ønsker. Tvert i mot, vi vil være integrert i storsamfunnet, tilhøre det store «vi», føle fellesskap til det andre fellesskapet, som vi også er en del av. Og det er nettopp i basketakene med slike dype eksistensielle spørsmål at pepperkaker og jødisk lysfest går opp i en høyere enhet.

Norsk kultur i endring

Paradoksalt nok er det ikke bare minoriteter som strever med identitetskriser for tiden. Også blant majoritetsnordmenn finnes dem som føler at den «autentiske» kulturen er truet. Et nylig eksempel på det er da tidligere nevnte Fantorangen byttet ut ordet «Gud» med «jul» i en julesalme. Det var et velment forsøk på å inkludere. Men hva er galt med å synge sangen slik den ble skrevet? Mange mente Fantorangen gikk litt vel langt i mangfoldets navn.

Jeg stiller meg selv samme spørsmål. Overdriver jeg iveren etter å passe inn både her og der? Bør jeg være mer kompromissløs på hvilke artefakter og aktiviteter som får være del av min hanukkah-feiring? Kan pepperkakebakingen være et første steg mot den totale assimilasjon?

Spørsmålet kan høres dumt ut, men frykten for at «det autentiske» skal gå tapt er reell. Dypest sett handler det om angsten for en forvitret identitet. Derfor forsøker jeg å ikke fnyse av dem som lot seg provosere av den tøykledde barne-tv-verten.

Menorah

Forsvare eller forvalte?

Men hva er så «autentisk kultur»? Det «ekte og opprinnelige» ligger som premiss for alle tradisjoner. Samtidig vet vi godt at kulturer alltid er i endring. Norske jøder i dag feirer hanukkah på andre måter enn det russiske jøder gjorde på 1800-tallet.

Det vi oppfatter som autentisk er ofte i langt større grad forestillinger enn fakta. I så fall er denne innbitte kampen for å bevare det autentiske fånyttes. Kanskje skal vi ikke være så opptatt av å forsvare kulturen mot ytre påvirkning, men heller å forvalte den, i takt med tiden vi lever i.

Hanukkah er over for i år. Ungene tente ett nytt lys i lysestaken hver dag i åtte dager, sammen med mamma og pappa og besteforeldre sine. Og de spiste pepperkaker formet som skjold. Slikt blir det tradisjoner av. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

pepperkaker

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar