Verdidebatt

Argumenterer uredelig og uanstendig

KRITIKK: Professor Jan-Olav Henriksens «kritiske blikk» på seksualitet, kjønn og kristendom skjemmes av akademiske dødssynder.

Det var en forunderlig opplevelse å lese Begjær, sårbarhet og tro – den nyutgitte boken til professor i teologi Jan-Olav Henriksen – som jeg skulle omtale for Minervas lesere. Grunnen er følgende: Det er vanskelig å vite om man skal ta boken på alvor eller ikke.

Etter at professoren selv, i podcasten til Åste Dokka, uttalte at boken var tenkt som et «faglig informert» bidrag til samtalen om forholdet mellom det kristne og det seksuelle, bestemte jeg meg for at boken måtte bli tatt på alvor; noe annet ville være nedlatende.

Derfor gjorde jeg det. Rettere sagt, jeg holdt boken til dens egne standarder: Jeg vurderte hvorvidt Henriksen evnet å komme med «konstruktive perspektiver» til nevnte samtale – hvorvidt han evnet å argumentere interessant og innbydende, slik at selv de som ikke er enig med argumentene utfordres.

Det evner på ingen måte Henriksen.

Begår en hel del argumentasjonsfeil

Kritikken jeg fremla for Minervas lesere handler utelukkende om Henriksens metode. Når man skal argumentere for noe, finnes det ulike regler for hva som er god argumentasjon. Når man bryter disse reglene, begår man argumentasjonsfeil – som igjen betyr at konklusjonene man trekker er ubegrunnede.

Henriksen begår en hel del slike argumentasjonsfeil. Ta for eksempelet dette resonnementet, som utgjør en av Henriksens kritikker – sentral som sådan, slik jeg leser boken – av den klassisk kristne forståelsen av det seksuelle: «At unge mennesker har sex, er en utfordring for dem som vil holde fast ved at sex bare hører til innenfor rammen av ekteskapet», argumenterer Henriksen, og konkluderer: «Seksualitet utfordrer altså – og skaper trøbbel for – overleverte oppfatninger om religion og hva som skal gjelde som kristen livsførsel. Tradisjoner utfordres av samtidens erfaring av seksualitet.»

Resonnementet kan fortolkes på ulike måter. Én fortolkning av resonnementets underliggende logikk er følgende: Henriksen tar utgangspunkt i at det er spenninger mellom den menneskelige erfaringen, som det seksuelle begjæret er et eksempel på, og klassisk kristne regler for sex. Eller i den kristne lingo: Det er spenninger mellom kjødet og loven.

En verden vi ikke ønsker oss

Det er selvsagt spenninger mellom det vi observerer skjer i verden – som vårt eget begjær – og reglene. Det er nettopp derfor reglene er innført i utgangspunktet. Vi observerer en verden vi ikke ønsker oss og forsøker å rette på den. At det er spenninger mellom kjødet og loven utfordrer derfor ikke i seg selv loven, men kan vel så gjerne utfordre den verden vi ønsker at var bedre. Fordi vi observerer hat i verden, utfordrer ikke det – i seg selv – kristendommens krav om nestekjærlighet, men understreker derimot hvorfor etikkens regler er viktige for å ivareta kjærligheten i en verden hvor den ikke kommer av seg selv.

Denne fortolkning av Henriksens resonnement innebærer derfor at seksualitetens utfordring ikke er særlig rammende for den klassisk kristne. Tvert imot, innenfor paradigmet til den klassiske kristne er utfordringen både forventet og forklart. Men Henriksen mener tilsynelatende at nevnte spenninger – altså mellom kjød og lov – er så rammende at den klassisk kristne forståelsen av det seksuelle til syvende og sist må forandres. Og da kreves en annen fortolkning av resonnementets underliggende logikk. Slik jeg forstår Henriksen, tar logikken derfor følgende form: «At folk gjør x, er en så stor utfordring for dem som vil holde fast ved at x er galt, at de ikke lenger kan holde fast ved at x er galt.»

Men dette kan da umulig Henriksen mene? For da blir han i så fall tvunget til å akseptere en uendelig rekke av elleville konklusjoner, som for eksempel: At folk snylter på skatten, er en utfordring for dem som vil holde fast ved at å snylte på skatten er galt. De som snylter kan oppleve snyltingen som rettferdig – anarkisten vil kanskje erfare at beskatningen er gal og at hen derfor bør snylte. I henhold til Henriksens logikk er snylterne rettferdiggjort.

Visdommen i etikkens regler

Derfor: Enten er resonnementer som dette ikke særlig rammende for den klassisk kristne, eller så må vi anta at Henriksen mener at etikkens regler burde beskrive verden slik vi erfarer den, ikke slik vi mener vi burde erfare den. Førstnevnte fortolkning gjør altså Henriksens kritikk betydningsløs, som igjen vil undergrave boken som helhet. Sistnevnte kritikk er problematisk av helt åpenbare grunner – og den er særlig problematisk for Henriksen, som attpåtil er inkonsistent: Henriksen retter ved en anledning pekefinger mot dem som kollapser distinksjonen mellom det deskriptive og det normative, mellom «er» og «bør», samtidig som han gjør nettopp dette selv.

Dessuten: Selv om man kan bruke menneskelige erfaringer til å utfordre regler, kan ikke denne anvendelsen av erfaringer brukes ukritisk. Henriksen utforsker for eksempel ikke hvordan den sekulære, senmoderne konteksten som vi befinner oss i, former og farger tolkningene av erfaringene våre. Er det for eksempel slik at vi faktisk bør forlate ekteskapet bare fordi vi erfarer at vi vil gjøre det? Eller bør også andre aspekter tas med i avgjørelsen? «Tradisjoner utfordres av samtidens erfaring av seksualitet», fastslår imidlertid Henriksen like greit – men hva om samtidens erfaringer strider mot gode, stabile og langvarige relasjoner? I klassisk kristen tenkning har et element av selvoppofrelse ligget til grunn for alle slike relasjoner – det vil si at både individ og fellesskap aktualiserer sitt fulle potensiale ved å lytte til visdommen i etikkens regler heller enn å følge egne impulser og drifter.

Studier jeg kom over, viste tvert imot at katolske prester – til tross for ovegrepsskandalene – har lavere sannsynlighet for å begå slike overgrep sammenlignet med for eksempel mannlige skolelærere

—  Andreas E. Masvie

Fekter med stråmenn

Dette er avgjørende anliggende som Henriksen ikke engang forholder seg til. Henriksen kjemper derfor ikke med reelle problemstillinger; han fekter med stråmenn som han selv har satt opp. Dette blir særlig tydelig når Henriksen tilskriver den klassiske kristne forståelsen av seksualitet helt uhørte posisjoner: «Det er ikke syndig å få orgasme», slår han fast, som i et oppgjør med denne strenge, slemme kristendom. Og: «Sex er ikke synd». Men hvem i all verden mener dette? Og om de skulle finnes, er de på ingen måte definerende for «klassiske kristne». Hvorfor går ikke Henriksen heller i dialog med de fremste formuleringene av det klassisk kristne paradigmet, som pave Johannes Paul IIs Theology of the Body? Det fremstår uredelig.

Men det blir verre: Henriksen argumenterer ikke bare uredelig, men også uanstendig. Det vil si, ikke bare bryter Henriksen regler for god argumentasjon; han bryter også normer for korrekt argumentasjonsskikk. Fordommene er ikke gjemte i det skjulte, men oppe og fremme i dagen. Da jeg allerede er inne på katolikkene: «De forferdelige historiene om overgrep i kristne miljøer og kirker», skriver Henriksen, og peker særlig mot den kirkelige sølibatordningen, med klar referanse til katolikkene, viser at den klassisk kristne forståelsen av det seksuelle er skrekkelig forfeilet.

Her antyder altså Henriksen at katolske prester har større sannsynlighet for å begå overgrep enn andre menn på grunn av sølibatordningen. Det er en type påstand som er ganske oppsiktsvekkende og ikke minst problematisk i en kultur der katolisisme gjennomgående har vært undertrykt og misrepresentert. Påstanden må derfor tydelig begrunnes og kildebelegges. Det gjør ikke Henriksen. Studier jeg kom over, viste tvert imot at katolske prester – til tross for ovegrepsskandalene – har lavere sannsynlighet for å begå slike overgrep sammenlignet med for eksempel mannlige skolelærere. Ifølge Henriksens egen logikk, er det derfor sølibatet som utfordrer hans egen forståelse det seksuelle, ikke motsatt. Dette problemet – at kontroversielle utsagn behandles som selvfølgelige og veken begrunnes eller kildebelegges – er gjennomgående.

Hadde strøket mine egne studenter

Eksemplene jeg har trukket frem her er ikke de eneste. For meg fremstår derfor Henriksens bok som svært problematisk. Og med det mener jeg to ting.

For det første er argumentasjonen så dårlig: Jeg hadde antakeligvis strøket mine egne bachelorstudenter om deres argumenter ikke var bedre. For det andre er argumentasjonen uetisk: Henriksen bruker sin posisjon til å spre fordommer og usannheter. Dette er ikke under noen omstendigheter «konstruktive perspektiver» og bidrar bare til å fordumme og ytterligere polarisere den kristne samtalen om det kristne og det seksuelle.

Dette er en forkortet versjon av en lengre kritikk publisert på Minervas nettsider.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt