Verdidebatt

Kirkedemokratiets lange, trange fødsel

Det gikk 71 år fra det første lovforslaget ble fremmet og fram til de første menighetsrådene ble valgt. Noen var imot fordi de ville bygge kirken ovenfra, mens andre var bekymret for innblanding i prestens åndelige ansvar.

I går var det 100 år siden Stortinget vedtok loven om menighetsråd. Siden de første valgene fant sted i januar 1922 er mangfoldige tusen medlemmer valgt inn i menighetsråd og etter hvert fellesråd, bispedømmeråd, Kirkemøtet og Kirkerådet. Den demokratiske strukturen fremstår som en selvfølge i dagens utgave av Den norske kirke, men loven hadde en trang og ikke minst lang fødsel.

Oppgjør med bispestyrt kirke

Reformasjonen på 1500-tallet var et oppgjør med en bispestyrt katolsk kirke, med grunnlag i en tenkning om at menighetene selv kunne delta i styret av kirkelige spørsmål. Samtidig ble reformasjonen gjennomført ved hjelp av den enkelte fyrste. Resultatet ble derfor at de evangelisk-lutherske kirkene ble fyrstestyrte nasjonalkirker, og reformatorenes program for menigheters selvstendighet ble i liten grad realisert.

De historiske forløpere for lokalt kirkelig demokrati var fra slutten av 1500-tallet valgte «medhjelpere» som skulle bistå presten, blant annet i kirketukten. Parallelt hadde kirkevergeombudet eksistert siden middelalderen, som menighetens representant i forvaltningen av inntekter til kirkens drift og vedlikehold. Diskusjonen om egne demokratiske organer for kirken lokalt og nasjonalt kom som en naturlig følge av Grunnloven og etablering av folkevalgte organer som Stortinget og etter hvert formannskap i kommunene.

Prestens åndelige ansvar

Det første forslaget om lovfesting av menighetsråd ble fremmet så tidlig som i 1851 (da omtalt som kirkelig formannskap). De påfølgende årene ble flere forslag lagt frem for Stortinget.

I et forslag fra 1869 ble det påpekt at «det [maa] fremdeles erkjendes, at den kirkelige makt og myndighed efter vor kirkes lære hviler hos den hele menighed og ikke hos nogen enkelt privilegert stand (…)» (Indst og Besl O No 56, 1869:16).

At Stortinget likevel ikke vedtok noen lov om dette før i 1920, handlet delvis om uenighet om hvorvidt man skulle starte med lokale råd og så bygge strukturen oppover mot et kirkemøte. På Stortinget var det mange som ønsket å bygge på lokalt folkestyre, mens regjeringen ikke så behov for en selvstendig kirke med kirkemøte eller sterke menighetsråd.

Uenigheten bunnet også i om menighetsrådet skulle ha del i prestens åndelige ansvar, blant annet om medhjelpernes funksjoner skulle inngå i menighetsrådets oppgaver. I denne perioden var dessuten flere av biskopene skeptiske til etablering av folkevalgte organer i kirken. Saken kjørte seg fast politisk etter 1886 og ble ikke fremmet igjen før i 1920.


Stykkevis og delt

De omstridte sakene som bidro til at Stortinget brukte 71 år på å etablere et kirkelig demokrati, er samtidig spørsmål som har preget kirkelige reformer og diskusjonene i de kirkelige rådsorganene i 100 år. I Kirkemøtets vedtak om «Embete og råd» i 1988 ble det slått fast at hele kirkens styringsansvar er lagt til valgte rådsorganer, men at det i rådene alltid skal være en representant for den særlige tjenesten med Ord og sakrament. Denne samvirkemodellen har vært viktig for å gi demokratisk valgte styringsorganer bred legitimitet.

Statens motvilje mot etablering av selvstendige kirkelige organer viser dels at det religiøse liv ble sett som et viktig samfunnsområde

Soknets selvstendighet og ansvar opp mot behovet for en sammenhengende organisasjon er på mange måter et omdreiningspunkt i mange prinsippsaker i kirkelige organer. Både i beskrivelsen av Den norske kirke i trossamfunnsloven og i diskusjonen om framtidig kirkeordning er det konfliktlinjer med klare forbindelseslinjer til Stortingets diskusjoner på 1800-tallet.

Statens motvilje mot etablering av selvstendige kirkelige organer viser dels at det religiøse liv ble sett som et viktig samfunnsområde, men også at utviklingen har tvunget fram løsninger stykkevis og delt. Dette utløser diskusjoner om helhetlige løsninger.

Kommunal modell

Biskopenes stilte seg etter hvert bak etableringen av menighetsråd. Det samme gjorde det frivillige kirkelige landsmøte. Et viktig argument for både departement og bispemøtet var at et demokratisk organ var anerkjent i samfunnet, samt at dette kunne bidra til å utløse ansvar og engasjement blant menighetens medlemmer.

I tråd med at det kommunale demokratiet var modell for kirkedemokratiet da det ble innført, foreslo departementet at kirkelige valg skulle legges sammen med kommunevalget. Dette fikk imidlertid ikke oppslutning i Stortinget, og det det ble vedtatt å markere menighetsrådsvalget som et kirkelig valg ved at det skulle skje i tilknytning til en gudstjeneste.

Menighetsrådet kunne sette i gang og lede kristelig virksomhet i soknet og ivaretok noen lokale forvaltningsoppgaver som ikke lå til kommunen. Loven åpnet også for at det kunne etableres kirkelig fellesråd, dersom det var flere kirker, og slik etablere et organ for felles tilsyn med kirkene.

Illustrasjon

To etapper

Den videre utviklingen av folkevalgte organer i kirken kom senere på regionalt og sentralt nivå. Bispedømmerådet og bispemøtet ble etablert i 1933. Revisjonen av kirkelig lovgivning i 1953 ga små endringer og innebar videreføring av etablert ansvar.

Parallelt ble det derfor i regi av reformbevegelsen etablert et frivillig bispedømmerådenes fellesråd og fellesmøte. Først i 1969 ble Kirkerådet formelt etablert i lov, og det første Kirkemøtet ble gjennomført i 1984.

Selvstendiggjøringen av kirkelige organer fra de offentlige har skjedd i to viktige etapper. Med kirkeloven av 1996 ble soknet gitt en tydelig status som eget rettssubjekt og med ansvar for lokal kirkelig virksomhet. Der det var flere sokn i kommunen ble kirkelig fellesråd lovfestet, og sluttførte med det tradisjonen for at når kommunen samlet har et økonomisk ansvar bør underliggende råd (tidligere kommisjoner og «distrikter») samles i ett organ.

I 2017 ble Kirkerådet og bispedømmene løst fra staten og etablert som ett selvstendig rettssubjekt. Med trossamfunnsloven som erstatter kirkeloven og annen lovgivning på feltet fra kommende årsskifte, er det nå soknene og Den norske kirke som er rettssubjekter. Kirkeordningen, vedtatt av Kirkemøtet, fastsetter ansvar og oppgaver til de ulike rådsorganene.

Dette er en forkortet og bearbeidet utgave av en tekst fra «Håndbok for kirkelige rådsledere», som ble lansert på ka.no torsdag.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt