Prestestreik høres usannsynlig ut, men ble en realitet 12. desember. Tarifforhandlingene i oktober ble brutt. Partene i kirken var sist uke i mekling som heller ikke førte frem. Arbeidstakersiden vil videreføre en seksårig avtale inngått mellom staten og fagforeningene i 2015. Avtalen kompenserte prestene med fem lønnstrinn grunnet opphør av boplikt i tjenestebolig. De vil at fremtidens prester også får tillegget, mens arbeidsgiver viser til avtalen som en tidsbegrenset overgangsordning. Det er steile fronter og uenighet om årsaker og argumenter. Men partene enes om at situasjonen er uønsket.
Streiken bekrefter 2020 som et annerledesår. Etter betydelig debatt opphevet Presteforeningen i 2012 sin selvpålagte reservasjon mot streik, men streiker først nå. Jeg lar ansvarsforholdene ligge. De er tydelig - og høyst forskjellig - artikulert av de involverte parter og kommentert av andre. I stedet skisserer jeg utviklingstrekk som muliggjør streiken. Disse beskrives i min artikkel Arbeidsdager mellom profesjon, organisasjon og ledelse (Teologisk Tidsskrift, 2018, tilgjengelig på nett).
Endrede vilkår i prestetjenesten
De 1200 presteårsverkene i Den norske kirke inngår i en gammel og særegen profesjon. Prestene har gjennom historien ivaretatt helt sentrale funksjoner i menighetene. Gjennom århundrene viser prestenes kjerneoppgaver en bemerkelsesverdig kontinuitet. Forkynnelse av Ordet og forvaltning av sakramentene har kjennetegnet prestetjenesten tross endrede rammer.
I 1980 ble det gjennomført en arbeidsundersøkelse blant alle norske prester. De fylte ut skjemaer som beskrev oppgavene i en arbeidsuke. Menighetene hadde eneprest, svært små staber og kontor i presteboligen. Prestene oppgav gjennomsnittlig 58 timers arbeidsuke. Rapporten beskrev prestedilemmaer: «Mange prester slites mellom ulike krav og forventinger. Arbeidet krever stor innsats med mange faste og uunngåelige oppgaver, ordinasjonsløftet krever en stadig åndelig fornyelse, menigheten forventer at presten deltar i menighetsarbeidet i en grad som går langt utover tjenestepliktene. De fleste prestene er gifte og mange mener at familien og spesielt barna har krav på større del av prestens tid. Mange vil også ha et ønske om mer fritid til personlig bruk. Samtidig peker de på alle de uløste oppgavene i menigheten som ikke tillater mer fritid» (Forskningsrådet, 1981:14f).
[ Skulle ha dåp. Så ble soknepresten tatt ut i streik ]
Profesjonalisering og arbeidsgiveransvar
Tjenestedifferensiering, flere stillingskategorier og spesialiseringer, skjøt fart fra 1970-tallet og endret prestenes arbeidsforhold. Profesjonalisering innebærer økt kompetanse. Tross sektorisering, ivaretar presten sitt generalistpreg ved å være involvert på mange områder i menighetslivet. Profesjonslogikk er tankemåter og språk som erverves gjennom studier og arbeidserfaring. Logikker styrer prioriteringer, valg og verdier.
Et vendepunkt ble innføring av prostereformen i 2004. Prestene ble da ansatt med prostiet som tjenestedistrikt.
— Stephen Sirris
Videre har kirken som konsekvens av selvstendiggjøringen lokalt og sentralt utbygget arbeidsgiversiden. Eneprester var autonome med lange avstander til prost og biskop. «Jeg er jo ikke Jesus, heller» av Nordeide, Skogstad og Einarsen (Fagbokforlaget, 2008) gir et innblikk i presters arbeidssituasjon på 1990-tallet. Studien dokumenterer ledelsesvakuum og mye utbrenthet. Et vendepunkt ble innføring av prostereformen i 2004. Prestene ble da ansatt med prostiet som tjenestedistrikt. Prosten ble som prestenes nærmeste arbeidsgiver tydeligere mellomleder. Reformens hensikt var bedre arbeidsforholdene, tilrettelegge for avspasering, kompetanseheving og mer oppfølging. Ledelse skulle bedre arbeidssituasjonen.
[ Sunniva Gylver nekter å streike – truer med å melde seg ut av Presteforeningen ]
Likedanning med andre yrker
Bopliktordningen opphørte i 2015. Arbeidstidsavtalen for prester ble innført fra 2016 og regulerte arbeidsuken til 35,5 timer. Arbeidstid måtte planlegges og rapporteres. Prestetjenesten var ikke lenger en særlig uavhengig stilling. Endringene innebærer økt regulering av prestetjenesten, definert arbeidstid og dermed fritid. En effekt er alminneliggjøring - prestene blir likere andre yrker. Fremveksten av en selvstendig kirkeorganisasjon og tydeligere arbeidsgiver har styrket både rettigheter og plikter i arbeidslivet. Prestene har siden 1980 fått ordnede arbeidsforhold og mer lønn. Den tradisjonelle profesjonslogikken suppleres av en arbeidslivslogikk. Arbeidstidsavtalen ble initiert av fagforeningene og fortolket som konsentrasjon om kjerneoppgaver og et prioriteringsredskap. Dagens presterolle uttrykker både en tradisjonelt kallsbasert profesjon og et moderne yrke. Streiken og aktuelle debatter synliggjør hybridiseringer hvor elementer fra profesjonslogikken og arbeidslivslogikken møtes.
Arbeidstidsavtalen for prester ble innført fra 2016 og regulerte arbeidsuken til 35,5 timer. Prestetjenesten var ikke lenger en særlig uavhengig stilling.
— Stephen Sirris
Timing og mulighetsvindu
Prestestreik som nyord har opphav i henholdsvis profesjonslogikken og arbeidslivslogikken. Streikens bakgrunn er ikke bare avbrutte tarifforhandlinger. Den får mediaoppmerksomhet grunnet koronatidens stengte kirker og avlyste gudstjenester. Det er adventstid og folkekirkens høysesong står for døren.
Den ferske rapporten fra PwC, hvor lønn ikke er et hovedtema, aktualiserer rekrutteringssituasjonen i en kirke som mangler prester. Mangelen må møtes med strategier og handling. Flere utviklingstrekk har muliggjort streiken. Gitt en fastlåst situasjon, er det foreslått å prolongere avtalen i tilstrekkelig tid for å finne en farbar vei til kirkens beste. De som eier problemet, eier også løsningen.
[ Biskop Veiteberg trår til under streiken – tar dåp i egne hender ]
