Verdidebatt

Lovløshet og kvegtyverier forlenger krisen i Sør-Sudan

SØR-SUDAN. Nå som det er fred i Sør-Sudan, kan flyktningene vende tilbake? Kan hjelpeorganisasjonene satse på utvikling fremfor nødhjelp? Svaret er dessverre nei.

Den humanitære krisen i Sør-Sudan er blant de aller mest alvorlige i verden. Omtrent 2,6 millioner har flyktet til nabolandene, mens 1,6 millioner er på flukt internt i eget land. Rundt 7,5 millioner sør-sudanere trengte en form for nødhjelp i 2020. Dette er mer enn halve befolkningen på ca 12 millioner. I tillegg har storflommen tidligere i år skadet avlinger og sendt nye mennesker på flukt.

Mange håpet at freden var kommet og at forholdene ville bedre seg etter fredsavtalen som ble inngått i september 2018 mellom opposisjonsleder Riek Machar og sittende president Salva Kiir. Avtalen ble endelig iverksatt i februar 2020, og Machar er igjen visepresident. Kiir og Machar deler nå på maktposisjoner i regjering og delstatsnivå, og det er våpenhvile mellom deres hærstyrker.

En svak stat preget av lovløshet

Ibrahim Njuguna leder virksomheten i Sør-Sudan for britiske CAFOD og irske Trócaire som er Caritas sine samarbeidspartnere i Sør-Sudan. Han forteller at store deler av Sør-Sudan fortsatt er preget av lovløshet, herjende væpnede grupper og lokale maktkamper. Dette skyldes mangel på fungerende statsinstitusjoner og offentlige tjenester, fravær av politi og ordensmakt, økonomiens kollaps og lett tilgang på våpen, kombinert med gamle og nye motsetninger.

Den siste borgerkrigen var i stor grad en etnisk konflikt mellom dinkaer som støtter Kiir, og nuere som støtter Machar. Hovedutfordringen i dag er mange lokale konflikter og krigsherrer til dels på tvers av og internt i de etniske gruppene. Disse sloss mot hverandre, plyndrer varer, og angriper fredelige landsbyer for å stjele varer eller kveg. Noen ganger kidnappes ungdom som skal bli soldater, eller kvinner som gisler eller til tvangs­ekteskap.

Kvegtyverier og maktkamp

De fleste etniske gruppene i Sør-Sudan er tradisjonelt kvegfolk, og kveg er fortsatt den viktigste rikdom for de fleste. Det er også en lang tradisjon for å stjele kveg, både som rent tyveri, hevn eller gjengjeldelse, og for å skaffe nok kveg til å betale brudeprisen. Unge menn må delta i kvegtyveri for å vise sin mandighet. Tradisjonelt ble slike ran utført med pil og bue eller spyd. Men etter mange år med krigføring i regionen er moderne automatvåpen nå lett tilgjengelig og billig.

Gjetere med elendig utdanning og moderne våpen blir til små armeer som beskyttes politisk.

—  Arve Ofstad

Kveg har tradisjonelt vært holdt i store flokker, såkalte kvegleirer (cattle camps), og gjeterne er som regel unge menn. Kveget må flyttes sesongmessig mellom regntiden og tørketiden. Nå eies store kvegflokker av mektige menn i Juba, med politiske og/eller militære forbindelser. Gjetere med elendig utdanning og moderne våpen blir til små armeer som beskyttes politisk. Slikt gjør dem ekstra farlige for sivilbefolkningen.

Det er en stor utfordring i Sør-Sudan å kontrollere disse kvegleirene og soldatgjeterne. FN-operasjonen UNMISS har et program for å avvæpne dem, men dette forutsetter vilje hos deres ledere og sterkere politikk fra myndighetene.

Matsikkerhet forutsetter sikkerhet

Caritas Norges målgruppe er internt fordrevne og deres vertsfamilier i to områder; Gogriol i nord og Øst-Yirol sentralt i landet. Prosjektene handler mest om matsikkerhet. Det betyr matutdeling eller matkuponger til de mest trengende, men hovedvekten er på å stimulere til egen produksjon. Derfor drives opplæring og utdeling av såkorn, redskaper og husdyr som kylling og geiter. Rapporter forteller at hjelpen gir resultater. Mottakerne får mer mat, og sunnere mat.

Flertallet blant de som får støtte, er kvinner. Mange er traumatisert av krigene og nøden, og mange utsettes for vold og overgrep. I prosjektene drives kampanjer mot kjønnsbasert vold. Men det er ingen politimyndighet og domstoler til å forfølge overgrep.

Det går langsomt framover i prosjektområdene, men det blir ingen reell utvikling uten fred og sikkerhet både nasjonalt og lokalt. Caritas sine partnere har tillit i lokalbefolkningen og full tilgang til landsbyene med hjelpearbeidet. De har også direkte kontakt med lokale høvdinger og andre lokale ledere for å sikre prosjektene og beskytte mottakerne. Men overfor de lokale hærene og deres krigsherrer i Juba trengs andre virkemidler.

Internasjonale hjelpeorganisasjoner som Caritas er del av en samlet innsats for å bekjempe lovløsheten som undergraver all framtidsrettet utvikling. Dette forutsetter at myndighetene tar nye grep nå som det er sluttet fred mellom de to hoved­motstanderne. Bare da kan folk flest returnere til sine hjem og dyrke jorda i fred.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt