Gutane som verda ikkje vil ha

Afghanistan ligger på bunnen når det kjem til fred og frihet, difor flykter mange. Dei flykter fordi dei vil ha eit trygt og godt liv, akkurat slik som du og eg vil. Akkurat slik som alle mennesker me kjenner ynskjer seg.

Dagane i (nye) Moria går i hovedtrekk ut på å vente på svar. På svar frå Europa om korleis livet skal fortsette, og om du er verdig ein plass «i det gode selskap». Ingen veit kortid svaret kjem, og kva svaret blir. Dagar blir til måneder og måneder til år. Ventetid uten tidsfrist og dato tærer på, og kjensla av at livet ditt ikkje betyr noko blir til tider sterk. Med denne kjensla, og med saknet til familie og trygghet i magen må dagane i Moria-leiren likevel leves.

Alt me har snakka om

Eg har vore saman med mange av dei afghanske gutane i Moria kvar dag dei siste vekene. Me har blant anna spelt masse fotball og volleyball. Innimellom pausene snakka me om krig og fred, om saknet til familien, om alt som gjekk galt - om alt dei håpar skal gå bra, om favoritt-fotballlag, om musikk, mat, om studier dei ynskjer å ta, om yrket dei allereie er utdanna til, om fedre som har blitt drept, om mødrene som ville ha dødd for deira sikkerhet, om redselen for å sjølv døy, om draumen om å vera fri og kunne gå utenfor piggtrådgjerdet uten tillatelse.

Me har snakka det siste bilete dei posta på Instagram, om kva hårfrisyre ein ynskjer seg og om å ha vore aleine på flukt siden ein var 14 år

—  Liv Karin Dahlstrøm

Me har snakka det siste bilete dei posta på Instagram, om kva hårfrisyre ein ynskjer seg og kva ein skulle ha kjøpt i gåve til ho ein er forelska i viss ein hadde hatt moglegheiten, om mobilspel dei likar å spele, om afghanske kjendiser, om å ha vore aleine på flukt siden ein var 14 år, om at ein føler seg lite verdt i livet og at kanskje ingen eigentleg bryr seg om kva som skjer med seg. Om at ein ynskjer å leve ut potensialet sitt, og ha verdi.

[ Det er god grunn til å huske på at det er mennesker som har funnet på at ekstra beskyttelse har 18-årsgrense ]

Å hjelpe innenfor piggtrådgjerdet

Politikerne våre har vore på fleire obligatoriske turer til diverse flyktningleirer. Til tross for dette står dei fortsatt fast på at det beste er å hjelpe dei der dei er, innenfor piggtrådgjerdet, som kriminelle og farlege rovdyr. Men det er ikkje nok å spasere gjennom ein flyktningeleir på sightseeing frå eit anna land, for så å trygt kunne forlate leiren og fly heim til sitt trygge liv. Det alle med makt over flyktninger sine liv burde oppleve er menneska. For det er fyrst når ein i møte med andre folk opplever at dei er akkurat som deg sjølv, at du klarar ta innover deg uretten og håplausheten. Dette er klisjeen, men den er sann.

Fyrst og fremst mennesker

Media peiker på ulikheter og problemer. Dei burde samtidig skrive om dei heilt vanlige kvardagsmenneska som tilfeldigvis vart født i eit land eller ein situasjon som truer dei på flukt - og som i tillegg dag etter dag sitter i ein flyktningeleir med piggtrådgjerde rundt, og venter, og venter, og venter. Venter på å få beskjed om at dei får ein sjanse til eit verdig liv,

Som oss. I makta og hendene til nokon mennesker som tilfeldigvis vart født i eit godt land, og ein anna situasjon og fekk jobben med å bestemme menneskeskjebner.

Flyktningane er ikkje bare ei gruppe, noko landet våres kan kalle ein byrde. Bak ordet «flyktningar» er det millioner av ulike unike mennesker. Som deg, som barnet ditt, som foreldrene dine.

Dei er flyktningar i ein ubeskriveleg vanskeleg livssituasjon. Men fyrst og fremst er dei mennesker

[ Nye Moria: Kvinner har ikke dusjet siden september ]