Denne høsten har vært preget av intense diskusjoner om lukkede trossamfunn. Som fellesskap og samfunn har vi noe å lære av denne debatten.
Må være kjent med vinklingen
Jeg bidro selv i reportasjen som Vårt Land har på trykk tirsdag 8.desember 2020. Jeg ble oppringt av redaksjonen som ville ha en uttalelse til en sak der fagpersoner skulle reflektere over hva det vil si at et trossamfunn er lukket. Dette skulle være en generell diskusjon om lukkethet i trossamfunn uten søkelys på noen særskilte kirker eller organisasjoner. Jeg fikk sitatsjekk og hadde en god dialog med redaksjonen om teksten.
I reportasjen er uttalelsene mine imidlertid satt inn i en sak som handler om de trossamfunnene som er har vært tema i NRK Brennpunkts dokumenterer denne høsten. En av Brennpunkts journalister er intervjuet i reportasjen. Hadde denne vinklingen vært kjent for meg på forhånd, ville jeg ha gjort det tydelig for Vårt Land at tyngdepunktet i uttalelsene mine måtte ligge et helt annet sted enn på det problematiske begrepet «sekt.» I stedet ville jeg ha lagt vekt på hvor viktig det er å komme i dialog med trossamfunn som ikke ønsker å tre frem i det offentlige rom. Jeg ville ha prøvd å fremheve hvor nødvendig det er å snakke sammen – i stedet for å stå på avstand og definere hverandre.
Det viktigste utelatt
Vårt Land har selvsagt rett til å kun ta med det man opplever som relevant. Denne gangen ble det jeg i sterkest grad ønsket å få frem utelatt: «Jeg tenker mye på hvordan det kan være mulig å komme i dialog med lukkede trossamfunn. Hvordan ville det være mulig å vinne tilliten deres i så stor grad at de åpnet seg for andres tanker om troen deres? Det å ha en åpen dialog ville på sikt kanskje gjøre det mulig for dem å delta mer i samfunnet de har rundt seg. Det tror jeg kunne bety en viktig forskjell, særlig for barna. En åpnere dialog ville også ha gjort det lettere for de voksne, som møter barna utenfor menigheten, å opptre omsorgsfullt. Dette er barn som uforskyldt lever med krysspress og store krav til disiplin. Det er videre nødvendig at voksne ser dem godt nok til at de kan sende bekymringsmeldinger når situasjonen krever det. Jeg er redd vi har fått en polarisert offentlig debatt om ytterliggående trossamfunn, som over tid vil gjøre dem enda mer lukket.»
[ BCC: NRK bidrar til å forsterke fordommer ]
Kan det være noe med journalistenes tilnærming?
Både NRK og TV2 har laget dokumentarer om trossamfunn innenfor de siste to årene – og både NRK og TV2 har opplevd at objektene for dokumentarene ikke vil uttale seg. I dokumentarene presenteres dette mer eller mindre direkte som en praktisk konsekvens av trossamfunnets lukkethet. Og jeg er enig i at det er grunn til å kommentere at disse trossamfunnene ikke benytter muligheten til å svare der og da på kritikken de får.
Journalistene kunne i praksis ha vist veien ut av lukkethet, men det gjør de ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor.
— Kari Halstensen
Samtidig har jeg hver gang ventet på at journalistene bak dokumentarene skulle gripe den gylne anledningen til å reflektere over sin egen rolle i dialogen med trossamfunnene. Kan det være noe med journalistenes tilnærming som gjør at de ikke vil uttale seg? Kunne media ha gjort noe annerledes for å skape et rom for at de som lukker seg kunne ha kommet ut i samfunnets fellesarealer? Disse perspektivene blir imidlertid liggende helt urørt.
Journalistene kunne ha vist veien ut av lukkethet
Det er like trist hver gang – for dette er jo en sjeldent fin mulighet til å gå foran med et godt eksempel. Journalistene kunne i praksis ha vist veien ut av lukkethet, men det gjør de ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor. Kanskje er det fordi åpenhet koster med en gang den blir mer enn et honnørord? Slik er det fordi åpenhet innebærer risiko for sårbarhet. Det kan hende vi, som tilhører større grupper, skulle være mer varsomme med å sette merkelappen «lukket» på mindre grupper. I alle fall så lenge vi ikke har klart å etablere et bedre klima for dialog.