Mustafa på 18 har bodd i Norge nesten hele livet. Mustafa har ikke gjort noe som tilsier at han skal sendes noe sted. Men Mustafa skal ut av Norge fordi myndighetene mener hans mor sa noe usant en gang for mange år siden. Tenåringen skal til og med ut i romjulen. Mens vi andre sitter og koser oss med julekaker og «Deilig er jorden».
Småbarnsfar Francis (38) skal ut fordi myndighetene mener det er tvil om identiteten hans. At han har to barn og to nye babyer på vei i Norge er overhodet ikke interessant for norske myndigheter. Mannen har visst kommet med noe usant en gang for lenge siden da han var på flukt.
Norge og kriteriene
Små barn fryser en kort flytur unna og sover fortsatt på papp i greske flyktningleirer. Norge har aller nådigst og etter mye uanstendig tautrekking og nøling lovet å hente 50, et særs lite raust antall. Det gjorde de som kjent for tre måneder siden. Men hvor er disse menneskene? De norske kriteriene ble meldt inn så sent at Norge kom langt ned på listen. (Ja, for man passer endelig på å fremheve de strenge kriteriene. Norge kan ikke komme i skade for å ta imot et lite flyktningbarn som kommer fra et land som ikke matcher norske kriterier. Selv om det matcher mange andre lands kriterier).
I Afghanistan sitter ei jente som heter Farida, på sjette året. Hun passerte nettopp 15 år. På klingende norsk sier Farida at hun vil hjem. Til Dokka, til Oppland, til Norge. Men det Farida vil, det Farida trenger og det som åpenbart er Faridas beste, det er ikke norske utlendingsmyndigheter interessert i. Det de er interessert i, er de innvandringsregulerende hensynene.
[ Advokat: Asylbarn må få anke til FN ]
Klare tegn på dehumanisering
Innvandringsregulerende hensyn har altså for lengst blitt viktigere enn menneskelige hensyn. Innvandringsregulerende hensyn. Bare ordene er klare tegn på dehumaniseringen Norge holder på med. Selve utgangspunktet i begrepet «innvandringsregulerende hensyn» er nettopp at innvandring er negativt. Så den må altså reguleres. Når dette begrepet er blitt dagligtale i jus, blant myndigheter, politikere og i media, så har dessverre myndighetene lyktes med noe de ser ut til å ønske å normalisere i folks hoder og i det offentlige ordskiftet: Å fremheve «de andre» som en trussel. Som noe som må reguleres og helst hindres innpass.
Våre ledere er like tause som de døde barnas skrik
— Christina Grefsrud-Halvorsen
Selv barn og babyer ofres på Frps og regjeringens dehumaniserende alter. Og det smerter ikke stort, ser det ut til. Det er i alle fall tyst i mange av de politiske korridorene der det vanligvis ville vært opprør nå. Opprør over en politikk som ikke kan kalles annet enn menneskefiendtlig. Kanskje det ikke stikker så dypt hos våre styresmakter likevel, dette påståtte engasjementet for andre og verdiene av menneskeverdet. Folk drukner i hvert fall i hopetall i Middelhavet, uten at et eneste regjeringsmedlem skriver ett eneste ord eller gir så mye som et lite støttende nikk til de som hver dag jobber med å bekjentgjøre den enorme tragedien og alle maktovergrepene som utspiller seg. Barn og babyer drukner. Folk på flukt fra grusomme regimer presses tilbake over havet i båter med defekte motorer. Mens våre ledere er like tause som de døde barnas skrik.
[ Biskop ber regjeringen gi amnesti til familie som har sittet seks år i kirkeasyl ]
Frp sier det rett ut
Det er brutalt. Men sannheten blir tydeligere og tydeligere, og den er altså så absurd som at Norge ikke vil ha så mange andre enn de som er født her. Til nød 3.000 kvoteflyktninger, men helst færre, selv om 80 millioner mennesker er på flukt – og halvparten av dem er barn. Frp, som ikke regjerer, men som regjerer en hel del likevel, sier det rett ut: De vil helst ikke ha en eneste kvoteflyktning til Norge. Ikke én. Og særlig ikke hvis de ikke er kristne.
Men vår grense, tålegrensen, er oversteget for lengst. Vi er derfor mange som reiser oss med følgende krav: Vi aksepterer ikke at våre ledere gjør oss til borgere av et dehumaniseringens rike!