Mat på bordet er ingen selvfølge

Gi oss i dag vårt daglige brød, ber vi hver gang vi ber Fader vår. Hver gang vi spiser, lærte forfedrene oss at vi skulle be Gud om å velsigne maten. De hadde erfart at mat på bordet ikke er selvfølge. Og likevel glemmer vi det så ofte. Det er som om at vi har glemt at det ikke er en selvfølge å spise seg mett.

I dag markerer vi at Nobels fredspris går til Verdens matvareprogram, FN-organisasjonen som fremfor alt jobber med å sikre mennesker i nød mat på bordet.

Barn og husdyr dør

I disse dager prøver Verdens matvarefond å få internasjonal oppmerksomhet om den alvorlige sultkatastrofen som utspiller seg på Sør-Madagaskar. Det har ikke regnet på flere år. Nå er 1,5 millioner mennesker, halvparten av befolkningen i området, avhengig av akutt matvarehjelp.

Jeg har jevnlig kontakt med kollegaer i Den gassisk-lutherske kirken (FLM). En av dem var nylig i Ambovombe på Sør-Madagaskar. Han var sjokkert over situasjonen. Barn og husdyr dør, fortalte han, og det er verken vann eller mat tilgjengelig. Brønnene er tomme. Det eneste de spiste, var kaktus. En annen kunne fortelle at i årene med tørke har folk mistet alt de eier. Og hvordan går det egentlig med barn som i årevis har levd med kronisk underernæring? Klarer de seg? Mange av disse barna har falt ut av skolen.

[ Fredsprisvinnere som har gått til krig ]

Har ikke regnet siden 2012

Jeg har også vært i dette området – for åtte år siden. Da hadde det regnet og folk dyrket langs elvedeltaet. De var fremdeles underernærte, men ventet på avlingene. Etter dette besøket i 2012 har det knapt regnet.

Jeg har spurt flere kolleger som jobber med utvikling hos NMS’ partnere på Madagaskar, i Kamerun og i Mali hva de hadde å si om innsatsen til Verdens matvarefond. Ofte når jeg spør slik, kommer det opp mye sladder. Ikke denne gangen. Det er de som sørger for mat til mennesker til flyktningene fra Den sentralafrikanske republikk, og i borgerkrigen i det anglofone Vest-Kamerun som stadig forverres, fikk jeg vite fra Kamerun. Og under flommene i september og august, var de der. Det samme i Mali – det er de som deler ut mat til flyktninger og når det er katastrofer, som under flommene i august og september. Og Madagaskar. Det er Verdens matvarefond som står i førstelinjen sør på øya.

Flommene i Sahel

I store deler av Sahel, som omfatter beltet sør for Sahara, var det store flommer i august og september i år. Den franske avisa Le Monde rapporterte 18. september at hele Sahel-beltet fra Senegal i vest til Etiopia i øst var rammet av flom. Elvene Niger, Nilen og deres sideelver, samt Tchadsjøen var alle oversvømt. Også storbyer, som Dakar (Senegal), Abidjan (Elfenbenskysten), Nouakchott (Maritania), Ouagadougou (Bourkina Faso), Accra (Ghana), Cotonou (Benin), Niamey (Niger), Douala (Kamerun) og Khartoum (Sudan) har blitt rammet av oversvømmelsene. Flere hundre er drept, og hundretusener er drevet på flukt.

Det vi ser, er altså at i de fleste tilfeller – det ser vi også i Syria og Jemen – så er hungersnød og katastrofer tett knyttet til konflikter.

—  Ragnhild Mestad

Sahel er preget av at det ikke regner mer enn 1-2 måneder i året, fra juli til september. Det flate landskapet omdannes til sjøer, som når vannet trekker seg tilbake, blir til fruktbare åkrer. I år rant åkrene bort med elvevannet.

Sahel er også kjent som tilholdssted for en rekke terrororganisasjoner, som Boko haram og Al-qaida. Handel med våpen, mennesker og narkotika, samt en evig jakt på rettigheter til naturressurser der stormaktene er involvert, driver konfliktene videre. Disse har kun et mål, og det er makt og penger. I kampen blir myndighetenes administrasjon, skoler og lærere, helsestasjoner og helsepersonell, og bistandsarbeidere - alle dem som bidrar til stabilitet og utvikling, en trussel. Derfor ser en ofte at terroristene angriper alle fredelige institusjoner – det kan se ut som at de er trussel mot deres makt.

Vi har glemt hvor viktig maten er

Det vi ser, er altså at i de fleste tilfeller – det ser vi også i Syria og Jemen – så er hungersnød og katastrofer tett knyttet til konflikter.

Derfor er det enda viktigere å feire i dag – feire alle de som står på for mennesker i nød. I denne feiringen vil jeg at vi skal huske på også mine gode kolleger i kirker og kirkelige organisasjoner i Etiopia, Madagaskar, Kamerun og Mali, som ofte i fare for eget liv, står på for å bidra til utvikling for alle, uavhengig av religion og tro.

Vi i Vesten har den siste tiden, forståelig nok, hatt mer enn nok med oss selv. Derfor var det godt at Nobelpriskomiteen hadde vett og forstand nok til å tildele denne prisen til noen som bidrar i kriser ellers i verden.

Hver dag ber vi Gud om å velsigne maten. I vårt vestlige overflodssamfunn har vi nesten glemt betydningen av mat. Vi har glemt hvor viktig maten er, og hvorfor den i bibelen nærmest har en guddommelig betydning. Gi oss i dag vårt daglige brød, ber vi. Det minner oss også om alle dem som ikke har mat. Kanskje vi skulle legge til en ekstra bønn, slik mange afrikanere gjør: Vi ber også for dem som ikke vet hva de skal gi barna å spise i dag?

[ Sultkatastrofe kan følge koronaviruset Sultkatastrofe kan følge koronaviruset ]