Når sex blir som mat

I flere tiår har mye debatt i kirkelig sammenheng om seksualitet, samliv og ekteskap handlet om homofili. Det har blant annet ført til at mer grunnleggende spørsmål har havnet i skygget. For faktum er at en dyptgripende seksuell revolusjon har omformet hele den vestlige verden de siste tiårene. Omveltningene berører og påvirker oss alle. Jeg tror at det nesten er umulig å overdrive hvor annerledes nordmenn tenker om seksualitet og samliv i dag sammenlignet med for 50 år siden.

Likevel foregår det lite diskusjon og debatt om alle disse endringene. Ja, det går til og med an å hevde at dette er et aspekt ved revolusjonen. Det er blitt en sekulær selvfølgelighet at bare fordømmende moralister mener noe annet enn at alt er greit så lenge vi står overfor samtykkende sex mellom mennesker over den seksuelle lavalder.

Går vi til grunne uten sex?

Jeg respekterer selvsagt at mennesker tar ulike valg når temaet er samliv og seksualitet. I et liberalt demokrati bør mye være tillatt. Men at noe er lov betyr ikke at det nødvendigvis er klokt. Jeg savner mennesker som – uavhengig av livssyn – våger å si at uforpliktende sex er mindre bra enn sex i et forpliktende forhold.

Et typisk trekk ved en sekulær forståelse av seksualiteten er ideen om at sex er et like basalt behov som mat og søvn. I artikkelen «Et forsvar for one night stands under koronaen» i Aftenposten 29/10 skrev Oda Louise Østbakk: «På Maslows behovspyramide står behovet for sex på det sterkeste nivået sammen med sult og tørst». Hun skrev også at single som «tilbringer mye tid alene, har også behov for nærhet og fysisk kontakt» og at sex ikke er «et slags overfladisk behov vi fint kan klare oss uten på ubestemt tid».

Jeg er enig i at sex ikke er et overfladisk behov. Samtidig mener jeg at å sette likhetstegn mellom behovet for mat og behovet sex er temmelig ekstremt. Bør vi virkelig signalisere at et menneske nærmest går til grunne etter noen uker uten sex?

[  Bibelen er ingen god veileder for sex ]

Seksuell lengsel er ikke syndig begjær

Kristen etikk bør fastholde at å avstå fra seksuelt samliv i en kortere eller lengre periode – ja, i noen tilfeller hele livet – er en reell mulighet. Det var faktisk det Jesus gjorde. Som Gud og menneske ble han «prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (Hebr 4,15). Teksten tilsier at Jesus må ha kjent på seksuelle behov, eller – kanskje mer presist – seksuelle fristelser. Hvordan skulle han ellers være «prøvet i alt»?

Men ifølge en felleskristen forståelse av Jesu liv var han aldri gift og hadde heller ingen seksuelle relasjoner. Selv sa han at «den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» (Matt 5,28). Tror vi at Jesus aldri gjorde noe galt, avsto han altså fra å se på en eneste kvinne for å begjære henne.

På denne bakgrunn kan det være klokt å skille mellom å se på en kvinne «for å begjære henne» og å kjenne seksuell lyst eller ha seksuelle behov. Å beskrive presist denne forskjellen er utfordrende, men poenget mitt er at så lenge seksualiteten er skapt av Gud, er det å være et seksuelt vesen ikke noe syndig. Derfor bør vi heller ikke betrakte enhver seksuell lengsel som et syndig begjær. I motsatt fall kan vi komme til å skambelegge all seksualitet – slik det advares mot i VL 8/12.

Derimot er vi alle kalt til å håndtere vår seksualitet på ansvarlig vis. V bør ikke tenke at enhver grense for seksualitetens utfoldelse er noe usunt – som om det eneste forsvarlige er leve ut alle sider ved vår seksualitet.

[ Samlivspanelet: Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt ]

Umulig å være trofast

Konsekvensene av å mene at seksuelle behov er like grunnleggende som mat, drikke og søvn er svært store. Det implisitte budskapet blir nemlig at et trofast ekteskap er en umulighet. For i et langvarig ekteskap vil de fleste – for kortere eller lengre tid – måtte avstå fra seksuelt samliv. Det kan skyldes sykdom og svangerskap, nattevåk og reising. Dessuten vil ektefeller ofte ha ulike behov og ulike forventinger knyttet til det seksuelle samlivet.

Betrakter vi et seksuelt samliv som et basalt menneskelig behov som må dekkes, blir det bortimot umulig å avstå fra utroskap

—  Espen Ottosen

Betrakter vi et seksuelt samliv som et basalt menneskelig behov som må dekkes, blir det bortimot umulig å avstå fra utroskap når ektefellen mangler overskudd, når man er på arbeidsreise, eller i ukene etter en fødsel. Enda mer umulig blir det antagelig å se for seg at single på 17 eller 27 år kan velge å avstå fra et aktivt seksualliv.

Denne sekulære logikken har også inntatt kirkelige miljøer. I høst har for eksempel presten Gisle Sørhus uttalt at kirken ikke lenger bør anbefale unge å vente med sex til ekteskapet: «Det er helt greit å si: Har du lyst til å ha sex, så ha sex altså. Har du lyst til å flytte sammen, så flytt sammen og ikke gift deg for det» (VL 20/9).

Flere prester i NRK-programmet «Ikke spør om det» ville heller ikke begrense seksuelt samliv til i ekteskapet. «Prester har sex både i og utenfor ekteskap, blir skilt og er utro,» sa en av prestene. En annen uttalte at det er lov å ha sex «hvis du får samtykke». I den nye boken Begjær, sårbarhet og tro skriver MF-professor Jan-Olav Henriksen at også de som ikke er gift har «seksuelle behov» og at det derfor ikke er «spesielt klokt å si at all seksualitet utelukkende skal utfoldes innenfor ekteskapet».

Umulig for homofile å leve i sølibat?

Homofilidebatten kan også forstås som et symptom på hvordan en sekulær tankegang om seksuelle behov har inntatt kristne miljøer – og særlig Den norske kirke. Mange argumenterer som om det er umulig for homofile å velge et liv i sølibat. Dette kombineres gjerne med en påstand om at et nei til homofilt samliv betyr at homofile må «undertrykke den de er».

I utredningen «Sammen», som ble gjort på oppdrag fra Bispemøtet i Den norske kirke for noen år siden, blir 1. Mos 2,18 brukt som en slags nøkkeltekst for kristen samlivsetikk: «Det er ikke godt for mennesket å være alene.» Jeg mener en slik bibelbruk er uheldig. For premisset blir at et liv som singel – uten seksuelt samliv – er stusselig. Utredningen kobler da også menneskets behov for fellesskap svært tett til behovet for seksuell nærhet.

«Mennesket er skapt til et liv i fellesskap med andre mennesker, til støtte og hjelp for hverandre. Derfor trekkes mann og kvinne til hverandre, i en seksuell, erotisk drift ...,» heter det i utredningen før det slås fast: «Alle har behov for noen å leve sammen med, på den ene eller andre måten.»

Jeg mener denne samlivsforståelsen er problematisk. Det er sant at alle mennesker trenger bekreftelse, fellesskap og nærhet til andre, men vi bør vokte oss fra å begrense kjærlighet og nærhet til seksuelle relasjoner. Dette er ikke bare nedvurderende overfor kristne homofile som bevisst lever som single, men også overfor tusenvis av single i kristne menigheter som av ulike grunner ikke befinner seg i et parforhold (og avstår fra seksuelt samliv).

[ Jeg er homofil og lever lykkelig med min kone ]

Er sølibat farlig?

Da Jo Nesbø lanserte krimromanen Frelseren i 2005 påsto han at et puritansk syn på sex økte muligheten for seksuelle overgrep og overtramp i kristne miljøer. Jeg tviler på at han ville sagt det samme i dag. Metoo har vist at mye grenseoverskridende adferd også foregår i miljøer der all frivillig sex aksepteres. Like fullt møter vi ofte ideen om at å avstå fra sex er usunt – ja, potensielt farlig. Redaktør Vebjørn Selbekk skrev på lederplass i Dagen 25/2 2019 at sølibatet i Den katolske kirke «helt åpenbart» har «vært med på å skape mye av den seksuelle frustrasjonen og perversjonen som så altfor lenge har gått ut over katolske kvinner og barn».

Selbekk gir neppe en korrekt beskrivelse av (de komplekse) årsaksforholdene knyttet til overgrep i Den katolske kirke. Men min påstand er altså ikke at sex er en bagatellmessig komponent i livene våre. Derimot er forskjellen avgjørende mellom å si at seksuell nærhet kan oppleves som svært viktig og å si at et menneske ikke kan det bra uten et aktivt seksualliv.

Den britiske presten Sam Allberry, som selv er singel og homofil, sa det slik da han var i Norge for et par år siden: «I vår vestlige kultur blir det å leve som singel, og i sølibat, framstilt som enten latterlig eller farlig. Filmer fra Hollywood sier oss at sex er nødvendig for den som vil oppleve hva det betyr å være menneske». Jeg tror han har et viktig poeng. Men kristne som ønsker å være mer påvirket av Bibelen enn av Hollywood bør selvsagt tenke annerledes om nødvendigheten av seksuell nærhet. Vi tror jo at Jesus – både vår frelser og vårt forbilde – levde et fullverdig liv som menneske uten å oppleve seksuell intimitet.

Intet liv uten fristelser

Så er ikke budskapet mitt at det bare er enkelt å avstå fra å leve ut sine seksuelle behov. Men hvem har bestemt at å gjøre det rette alltid er lettvint? De aller fleste av oss vil antagelig oppleve det til tider vanskelig å håndtere følelser knyttet til forelskelse og seksualitet. Det bekreftes indirekte av statistikker for både utroskap og samlivsbrudd. En kristen kirke bør derfor våge å slå fast at ingen av oss – single eller gifte – kan forvente et liv uten forsakelser og fristelser.

[ Har endret syn på sex før ekteskapet Har endret syn på sex før ekteskapet ]