Feil dom fra Tomm

Kristiansens essay i lørdagens Vårt Land er en så pompøs tirade mot KrF at det bærer preg av å være skrevet i affekt. Kristiansen hevder KrF står for en «moralistisk politikk». Han er likevel opptatt av alkoholavgiftens moralske grunnlag, og er samtidig indignert over at budsjettforliket senker alkoholavgiftene med 10 prosent.

Alkoholavgiftene er praktisk politikk

KrF forsvarer høye avgifter på alkohol for å begrense misbruk og skader. Det er samtidig en balansegang fordi for høye priser gir en dreining av forbruk mot grensehandel og ulovlige rusmidler. Derfor er også alkoholavgiftene praktisk politikk, der vi forsvarer høye avgifter innenfor visse grenser.

At disse høye avgiftene nå blir noe lavere kan vi forsvare i lys av helheten i budsjettavtalen. For det som har skjedd i Stortinget de siste ukene, er et oppgjør om Norges internasjonale engasjement for verdens fattige i en krise. Det ble fremmet krav om milliarder i bistandskutt og kutt i kvoteflyktninger. Ikke en bistandskrone og ikke en kvoteflyktning ble kuttet.

Vi er ikke Guds røst i politikken

I iveren etter å karakterisere sine meningsmotstandere, ser ikke Kristiansen at han selv går i den samme fella han kritiserer KrF for. For i motsetning til Kristiansen vil ikke KrF påberope seg å være Guds røst i politikken. Leser man KrFs program, ser man at vi ikke anser Bibelen som en fasit for politiske løsninger. Vi utleder noen verdier herfra, om menneskesyn, forvalteransvar og nestekjærlighet. Ut fra disse verdiene definerer vi igjen noen kristendemokratiske prinsipper. På grunnlag av disse prinsippene kan vi så bruke vårt skjønn til å utforme praktisk politikk, der vi i demokratiets navn brytes i sunn uenighet for å lage politiske løsninger og kompromisser som kan fungere i menneskers hverdag.

KrF er ut fra vår overbevisning et kristendemokratisk sentrumsparti. Ingen kan, verken ut fra Bibelen eller andre religiøse skrifter, påberope seg å vite hva som er den eneste salige vei i f.eks. skattepolitikk, innvandring eller sosialpolitiske spørsmål.

[ Ropstad avfeier «budsjetthandel»: Flyktninger mot billigere øl og vin ]

Tar på seg rollen som overdommer

Kristiansen ser det ikke slik, og tar på seg rollen som overdommer. Han peker på KrFs samarbeid på ikke-sosialistisk side som årsak til at vi ikke kan «definere det kristelige». Han mener derimot at man kan legge «partiprogrammene ved siden av et Nytestamente» å finne at partier som partier som Rødt, MDG, SV og AP har lånt tanker fra og latt seg inspirere av Jesus.

Kristiansen gir inntrykk av at man må være på venstresiden for på troverdig vis å forfekte kristne verdier. Personlig vil jeg si at politikk bør baseres på et solid etisk grunnlag, men har også så stor grad av skjønn at det er naturlig å finne kristne spredt utover den politiske skalaen. Som del av en inkluderende verdensvid kristen kirke bør vi legge vinn på å understreke og applaudere det.

Så trenger vi alle å øve oss i å utøve vårt samfunnsengasjement, og frimodig vise til kristen etikk, uten å påberope oss monopol på den rette lære. Her er det, som Kristiansens innlegg viser, fullt mulig å trå feil.

Kristiansen har et stort behov for å karakterisere og kategorisere.

—  Øyvind Håbrekke

Omtrentlig omgang med fakta

Kristiansen har en svært omtrentlig omgang med fakta. Han skriver at KrF gir «trosbrødre forrang». Realiteten er følgende: Norge kan i sin tilbakemelding til FN melde hvilke grupper vi ønsker å prioritere å ta i mot. Norge har fra før av bestemt at utsatte grupper som kvinner, barnefamilier og LHBTIQ-personer skal prioriteres. Budsjettforliket innebærer at i tillegg skal også kristne, ahmadiyya-muslimer og jesidiske flyktninger prioriteres ved uttak av overføringsflyktninger.

Han hevder også at KrF oppfattet det som avkristning da tilknytningen til den evangelisk-lutherske konfesjon ble tatt ut av grunnloven. KrF var imidlertid sentrale i å forhandle frem disse grunnlovsendringene og vedtok disse sammen med et bredt flertall i Stortinget i 2012.

[ Listhaug «ganske så ferdig» med Venstre og KrF. Fyrer løs om kristne flyktninger ]

Kristiansen har et stort behov for å karakterisere og kategorisere. Han forteller om den sosialetiske vekkelsen på slutten av 1960-tallet, som også endret Den norske kirke. Han hevder at KrF nå styres nå av frikirkelige krefter som står utenfor denne tradisjonen.

Jeg vil påberope meg å sammen med Tomm Kristiansen stå midt i Den norske kirke. Jeg vet ikke hva Kristiansen vet om kirkelandskapet for øvrig, men tror han har godt av å innse at det har skjedd noe både i norsk politikk og kirkelandskapet etter 1968. Hans beskrivelse av frikirkene og amerikansk-inspirert lykkeforkynnelse ville passet godt på enkelte av dem på slutten av 1980-tallet, men er utdatert i dag.

Forhandlinger er både gi og ta

KrF har i budsjettforhandlingene stått opp for et sterkt internasjonalt engasjement i solidaritet med mennesker som trenger vår støtte. Forhandlinger er både gi og ta. Vi vant store seire som vi jubler over.

Om kostnaden er at noen av folkekirkens 68-ere, etter sitt velfortjente glass med rødvin, har litt mer igjen å dele til gode formål, så er det verdt prisen.

[ Solberg og Jensen snakker «dobbelt» om kristne flyktninger ]